En læreplan for det post-nasjonale Norge?

Kunnskapsdepartementet har sendt ut høringsutkast til ny innledning til læreplan for grunnskolen og videregående opplæring. Utkastet bærer navnet «Overordnet del – verdier og prinsipper». Det understrekes at overordnet del har «status som forskrift», og den videreføres fra Kunnskapsløftet 2006. Statspaternalismen som ble innført på 90-tallet, er nå rettsliggjort i et dokument på 18 sider, der «skal» opptrer 125 ganger og «må» 153. Mens læreplanene av 1987 og 1997 omtalte verdienes «forpliktende grunnlag», går overordnet del fra oppfordring til påbud.

Nasjonens verdier skal ikke bare danne grunn og horisont, og «prege» og «gjennomsyre» pedagogisk praksis, de opptrer nå som kvasi- juridisk regler som skolen har å rette seg etter. Det betyr at lærere og ledere, elever og foreldre, i prinsippet kan stå til rette dersom verdiene ikke realiseres. Spørsmål er om verdier er regler, og om verdisyn kan sanksjoneres med loven i hånd.

Jeg minner om ting som har skjedd i Skole-Norge, blant annet i Sandefjord kommune for drøye tre år siden. Der ble to grunnskolelærere truet med sparken etter at de nektet å utføre kartlegginger av sine elever. De to mente det stred mot hensynet til barna og mot deres eget pedagogiske skjønn. Ordføreren hevdet at det er i skolen som i parketaten: den som ikke følger instruksen, sparkes. Konflikten stod mellom og verdier og regler, profesjonell etos og instruks.

Å gi overordnet del status som forskrift øker statens og kommunenes makt til å bruke reglement og instruks mot lærere og ledere som handler ut fra grunnleggende verdier og pedagogiske skjønn. Å styre skolen indre liv etter forskrift setter profesjonell etos og barnas behov under press, dessuten er det juridisk ganske uhåndterlig. Hvorfor landet man på ideen om forskrift? Én forklaring er målstyringen, knesatt omkring 1990, og senere praktisert som et system av kartleggingsprøver som kan møte seksåringene like etter skolestart. Målet er «læringsutbytte».

I Norge brukes læringsutbytte både om skolens forventninger til hva elevene skal lære og om hva de faktisk har lært. I noen tilfeller har barn blitt satt til selv å drive målstyring ved å signere skolens ukeplaner. Lærere og ledere må svare for økt dokumentasjon. Sammen med kravet om «selvregulering», øver målstyringen press på barn og lærere. Med målstyringen har et kvasi-juridisk regime bredt seg i norsk skole. I en fullbyrdet målstyring blir forskriften selve kronen på verket. Men kan verdier foreskrives?

Regler er imperativer, de forteller hva som er lov og hva som ikke er lov. En forskrift er et sett regler, konkretisert i opplæringsloven. Men er regler det samme som verdier? Regler har selvsagt verdi som rammer for skolens virksomhet. Men kan verdier som menneskeverd og solidaritet, nevnt i opplæringslovens første paragraf, formålsparagrafen, foreskrives? Neppe. De er snarere modi eller væremåter, knyttet til personlige følelser og kulturelle holdninger. Det går et skille mellom rett og moral.

Væremåter reguleres av rettferdighet, av det som er «rett og rimelig» overfor andre mennesker. Nestekjærlighet, omsorg og tillit er ikke regler. Departementet kan forplikte læreren til å respektere sine elever, men ikke til å elske dem; til å gi dem omsorg, men ikke til å føle omsorg.

Tillit er en væremåte som bygges over tid. Men ja, verdier kan være nyttige. Omsorg trengs for å få den syke på fote, tillit er grunnleggende i handel og vandel, og nestekjærlighet kan dempe fremmedfrykt. Men verdiene går ikke opp i nytten, de er snarere den mystiske grunn som nytten nærer seg av.

Man kan oppfordre til, men ikke påby verdier. Forslaget om forskrift gjør det klart at formålsparagrafen ikke hører hjemme i opplæringsloven. Veien ut av uføret viser høringsutkastet selv til. Der er paragrafen plassert først, og tjener nettopp som prinsipp for læreplanen.

Høringsutkastet speiler sin tid og sitt oppdrag. Og tiden sier at det norske «vi» er et flerkulturelt «vi». Norskdommen som Mønsterplanen av 1987 hvilte så trygt i, finnes ikke lenger, og da må det nasjonale finnes opp på nytt. Utkastet sier at skolen skal bidra til at «hver elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap», men følger ikke opp. Utsagnet gjelder etnisk norske og norske minoriteter, men innvandrerne fra vestlige og ikke-vestlige land har ikke fått plass. En forglemmelse kanskje, men det gir inntrykk av en utidsmessig oppslutning om det norsk-norske.

Utkastet mener at «etablerte ideer må granskes og kritiseres». Hva så med selvkritikken? Høringsutkastet tematiserer ikke at Norge er en kulturell smeltedigel der en ny samfunnsmessig etos er i emning. Innvandrerne er med i en post-nasjonal refleksjon, den som praktiseres hver dag i klasserom med sammensatte elevgrupper. Denne praksis kan tjene som modell for å møte utfordringene i skolen nedenfra. Man sikrer ikke norske verdier ved å gjøre dem til forskrift.

Overordnet del bør skille mellom verdier og regler, rettferdighet og rett, altså trengs det begrepsklarhet. Den bør videre skille mellom viktig og mindre viktig, altså må det prioriteres. Til sist, den bør være på høyde med sin tid, altså må det innvandrerrike Norge tas bedre på pulsen.