Retrospeksjon som vitenskapelig forskningsmetode

Denne artikkelen er skrevet for å tydeliggjøre verdien av forskerens egne erfaringer og refleksjoner med empirisk betydning for bestemte forskningstema. Metodisk sett vil det handle om å utnytte forskerens beskrivelser i notater, dagbøker, loggbøker og refleksjon som grunnlag for tolkning og analyse av eget narrative og retrospektive datamateriale til gyldig empiri.

Det som i en forskningsprosess blir omtalt som «begrunnelser for valg av forskningstema», utgjør forskerens sosiokulturelle- og fenomenologiske bakgrunn forskningsmessig en viktig ressurs for vitenskapelige valg i forskningsprosjektet. Denne fenomenologiske oppmerksomheten vil gi muligheter til å bevisstgjøre forskerens eget ståsted gjennom forskningsprosessen, og på denne måten generere kunnskap om bestemte fenomen.

Artikkelen er ment å være bidrag til studenter (og stipendiater) som har for vane å gjøre systematiske notater fra sitt eget liv eller livsopplevelser og som kan relateres til forskningsfeltet. Andre målgrupper som reflekterer over opplevde hendelser med betydning for eget liv kan ha nytte av å sette det retrospektive innholdet inn i en analytisk sammenheng.

Generelt om samfunnsforskning

Forskning på samfunnet betyr at forskeren – på et eller annet vis – kan innhente empiri fra bestemte kontekster som blir gitt konkret oppmerksomhet. Ved å utnytte hensiktsmessige vitenskapelige arbeidsmetoder og gjennom systematiske studier, kan forskningsprosessen være med på å bringe inn ny innsikt knyttet til forskningsfeltet.

Samfunnsforskere blir subjektivt utfordret i forhold til egne erfaringer og holdninger i møtet det sosiale forskningsfeltet. Kravene om objektivitet til det vitenskapelige arbeidet og til innhenting av data er generelle for all forskning. Samværet mellom forsker og individene i forskningsfeltet påvirke innholdet i samtalene og samhandlingene, begrepsforståelser, sansing og tolkning av budskap.

Møtene bringer både forsker og forskningsdeltakerne forskjellig kunnskap og kompetanse til diskusjon og refleksjon. I den løpende ettertanke forsøker forskeren å være bevisst sin egen mulige farging av sannheten uten at dette skal svekke innholdet av gyldige og forskbare data. Ettertanken eller den retrospektive refleksjonen setter krav til hvilken sannhet som blir fanget i møtet med forskningsfeltet og menneskene som ga grunnlag for data.

Variasjonen av faktorer som utgjør bestemte samfunnskulturer betyr at generalisert kunnskap om samfunnet vanskelig kan oppnås. Kulturelle omstendigheter, subjektive forståelser og livserfaringer, er faktorer som varierer og kan avvike fra miljø til miljø eller blant mangfoldet av samfunnskulturer. For noen er sannheten manifestert som avgjort og kommer til uttrykk i refleksjon og beskrivelser. Dette er variabler som forskeren må ivareta i møtet med informanter. Rett nok kan sannheten være sann for den som beskriver den, men forskerens kritiske tolkende refleksjon kan utløse en nødvendig utvidet forskning med mål om større forståelse av sannhetsbildet. Aksel Sandemose (1933, 1955) markerer sannhetsoppfatningen der han mot slutten av boka beskriver dette i sin retrospektive fortellerstil:

«I det indre af Newfoundland ligger der et bjerg. Det hedder Halfway Mountain. Det rager op i en temmelig plan skovegn og ser måske derfor højere ud, end det er. På en jagttur kom jeg engang hele vejen rundt om Halfway Mountain og lagde mærke til hvordan et sådant bjerg ser helt anderledes ud for hver gang man flytter sig blot et lille stykke. Du kan få tusinde beskrivelser af Halfway Mountain, og de er alle lige rigtige. Jeg føler en stærk trang til at sige dig nu, og måske er det de vigtigste ord i denne bog, at bjerget er stort og har mange sider, men den, som lå lænket på jorden, så kun Halfway Mountain fra det sted, hvor han lå.»

Med dette som inngang rettes det oppmerksomhet til retrospeksjonen som vitenskapelig metodisk verdifull for å fange et gyldig sannhetsbilde fra forskningsfeltet. Arbeidet med å bestemme de mest anvendelige forskningsmetodene vil bl.a. avhenge av hvor tilknyttet eller inkludert forskeren er til forskningsfeltet.

I samfunnsforskningen fremheves verdien av tilstedeværelsen i feltarbeidet (Egerbladh og Tiller 1998; Andersson, Herr og Nihlèn 1994). Betydningen av forskerens nærhet og tilstedeværelse i feltet blir definert som utgangspunkt for primærdata forskerens selv ivaretar og behandler. Egerbladh og Tiller går så langt som å hevde at de mest pålitelige kildene anvender forskeren fra eget materiale – altså primærkildene.

Dersom forskeren utnytter andres forskning og empiri til egen tolkning og analyser blir dette definert som sekundære kilder. Andersson, Herr og Nihlèn (1994) er enda tydeligere der primærkilder i sin ytterste mening innebærer data som forskeren selv har innhentet utfra å være deltaker i forskningsfeltets tematiske aktivitet. Andersson, Herr og Nihlèn argumenterer for at forskerens forskning på deltakelse i pedagogiske prosesser kan gi en troverdig retrospeksjon av hva som hendte. De mener at dette gir grunnlag et større sannhetsbilde der forskerens beskriver og reflekterer ut fra egne opplevelser.

Retrospeksjon og autoetnografi – en sammensatt metode

Anvendelse som empiri vil være en retrospektiv del av empirien og et bidrag til forskerens refleksjon knyttet til det forskningsaktuelle temaet. Renvaskingen av forskningsutbyttet fanges ut fra forskerens eget tematiske ståsted og egne erfaringer. Denne autoetnografiske prosessen beskrives som en del av selve forskningsfokuset (Leming 2009). «Forskerens egne erfaringer, fortellinger, opplevelser og observasjoner er sentrale og anerkjente deler av det empiriske materialet» (ibid. S. 41).

I hvilken grad empiri fra nedskrevne notater av forskeren selv eller av informantene kan betraktes som relativ i forhold til tradisjonelle kvalitative forskningsmetoder. Johansen (2000, s. 56) presiserer følgende:

Som vitenskapelig metode knytter metodeteorien seg til å forstå menneskers konkretisering og personlige erfaringer gjennom livet har vært en anerkjent datakilde innenfor de fleste samfunnsfag, kanskje først og fremst innenfor sosialantropologien (Dowling Næss 1998; Denzin, 1989; Gudmundsdottir 1997).

For å plassere retrospeksjon som metode inn som valid i det vitenskapelige arbeidet med å bygge empiri vil følgende avsnitt være med å avklare metodebruken. Ulike perspektiver (historisk, nå-tid, narrativ, fenomenologisk, livshistorie, fortelling) gir til sammen et grunnlag autoetnografisk retrospeksjon som primærkilde.