Varierende kjønnsbalanse i akademia

Også ved UiT Norges arktiske universitet var det flere kvinner enn menn som søkte seg til høyere utdanning i år. Av i alt 23 243 søkere er 13 489 av disse kvinner, noe som utgjør 58 prosent, viser statistikk fra Samordna Opptak.

– Vi har fremdeles mangel på likestilling i kvinners disfavør på flere områder, for eksempel når det gjelder ledere i næringslivet og akademia. Samtidig har vi utviklet manglende likestilling i menns disfavør blant annet når det gjelder utdanning, mener lege og direktør ved Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg, som også er styreleder for Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT

En bit av historie

Om vi spoler tiden tilbake til 1866 var situasjonen en noe annen enn i dag. Kvinner ble på denne tiden nektet adgang til examen artium, som tidligere betegnet opptakseksamen ved universitetet. En av kvinnene som kom til verden dette året var Betzy Aleksandra Kjelsberg. I en litterær, men biografisk skildring, skrevet av forfatteren Frid Ingulstad får man et inntrykk av Betzys meninger og arbeid, i en tid som på mange måter må sies å være annerledes enn i dag.

Vi hopper rett inn i historien, der hun i samtale med sin far og det som senere skulle bli hennes ektemann, har en tydelig tilnærming.

”Vi trenger kvinner i politikken”, skjøt Betzy inn.

Både faren og herr Kjelsberg lo.

Betzy lo ikke.

”Kvinner ser sakene litt annerledes enn menn. Mødrene tilbringer mer tid sammen med barna mens fedre er på arbeid det meste av dagen. Dermed blir barna sterkere knyttet til moren, og moren får større mulighet til å sette seg inn barns tanker og følelser. Det ville ikke vært så mange kriger hvis det var kvinner som bestemte. Ikke det at vi er bedre mennesker enn menn, men vi er flinkere til å snakke sammen. Dessuten hadde vi neppe klart å finne opp skytevåpen, bomber og den slags”, sier Betzy.

Varierende kjønnsfordeling

I nåtid kan man lese statistikk publisert av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) som viser avlagte doktorgrader ved norske lærersteder. Kjønnsfordelingen fra 1980-årene og frem til i dag viser en jevn økning av kvinner som tar doktorgrad. NIFU skriver på sine nettsider at det ble holdt 1410 disputaser i Norge i 2016. Av disse var 673 avlagt av kvinner.

Det faller naturlig at kjønnsfordelingen kan svinge noe fra år til år. De tre siste årene sett under ett har kjønnsbalansen blant doktorandene vært helt jevn, fremkommer det av NIFUs sider.

Det poengteres likevel at kjønnsfordelingen varierer innad i ulike fagområder. Eksempelvis er kvinner i flertall blant doktorander innenfor medisin og helsefag, samfunnsvitenskap og humaniora. Matematikk og naturvitenskap og da spesielt teknologi er fortsatt dominert av menn.

– Utenfor komfortsonen

En kvinne som er nært knyttet til UiT og som har tatt medisinsk doktorgrad tilbake i 1989, er Anne Husebekk. I 2013 ble hun valgt som rektor ved UiT og ble med det toppleder. Hun forteller om rollen som både spennende og givende, men også krevende. Gjennom sitt arbeid er hun ofte med i beslutningsprosesser som kan påvirke regionen, men som også kan få nasjonale og internasjonale ringvirkninger.

– Jeg har nok vært i situasjoner som er vanskelige og som jeg har gruet meg til. Trøsten er at de hadde vært like vanskelige for en mannlig rektor og at menn også gruer seg. Det handler ofte om å være godt forberedt og gjøre så godt en kan, noen ganger utenfor komfortsonen, sier Husebekk.

Rektoren mener det er til bekymring at det ikke er kjønnsbalanse mellom søkerne ved de ulike studiene.

– I noen fag er skjevhetene svært uttalte og dette vil prege fremtidige profesjoner for eksempel ved helsefagene, jus og ingeniør.

Kjønnsskjevheten kan man se blant professorer ved norske universitet, der rundt 30 prosent er kvinner.

– Det er for få kvinnelige toppledere i næringslivet, litt bedre i akademia, men fremdeles mange mannsdominerte arenaer, sier Husebekk.

Selv har hun tro på at kvinner og menn bringer ulike kvaliteter inn i ledelse, og at kjønnsbalanse og likestilling gir det beste resultatet.

– Det er nødvendig å oppfordre og legge til rette for at kvinner får lederutdanning, at det er søkekomiteer som spesielt ser etter kvinnelige søkere til stillinger, at det er riktig å bruke mentorordninger og karrierefremmende tiltak for kvinner. Foreløpig ser det ut til at menn stiger raskere enn kvinner i gradene og tar lederposisjoner i større grad enn kvinner og det er vel lite som tyder på at menn blir tapere i yrkeslivet, reflekterer hun.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif), oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, arbeider blant annet med å bidra til kjønnsbalanse i forskningssektoren i Norge. På deres nettside argumenteres det for seks grunner til at man burde arbeide for mangfold og kjønnsbalanse.

– Premisser satt av menn

Våren 2017 vedtok Stortinget den nye likestillingsloven, som slår sammen lovene om forbud mot diskriminering av kjønn, etnisitet og religion, funksjonsevne og seksuell orientering. Fra 1.januar 2018 åpner loven for at menn kan bli kvotert inn i arbeidsliv og utdanning hvis kjønnsbalansen er skjevere enn 60-40. I et innlegg med tittelen Feminisme 4.0 på Innovasjonsbloggen, skrevet av Innovasjon Norge, blir det diskutert hvorvidt vi er ferdige med likestilling og feminisme i Norge. Det skrives at;

”kvinners stilling i det norske samfunnet har stadig blitt sterkere sammenlignet med andre land. I teorien er det likhet for begge kjønn, men i praksis er vi ikke der. Av ulike årsaker. Først og fremst fordi det tar tid å utfordre og å komme oss ut av dype, kulturelle og fastlåste kjønnsroller. Det er både strukturelle hindringer, men også personlige valg som er årsaken. Etter utdannelse velger norske kvinner fortsatt tradisjonelt i arbeidslivet”.

Prosjektkoordinator Lilli Mittner, en av dem som arbeider med BALANSE-prosjektet Kjønn og skjønn i kunstfag ved Det kunstfaglige fakultet ved UiT, kan fortelle at betydelig færre kvinner enn menn sitter i toppstillinger innen høyere musikkutdanning i Norge.

– Vi har like mange kvinner som menn som begynner å studere musikk, men når vi kommer oppover i systemet begynner det å lekke. På førstestilinger er det bare 31 prosent kvinner mens bare 18 prosent av professorene er kvinner, forteller Mittner.

Selv om tendensen har vært positiv de siste ti årene, mener hun at det er lite sannsynlig at vi får et kjønnsbalansert miljø på toppen i nær framtid, om innovative tiltak ikke blir prioritert, for å skape økt bevissthet rundt problemet.

– Angivelig må både strukturen i systemet og kulturen endres for å få dette til, slik at toppstillinger også blir attraktive for kvinner. Det viser seg at selv om kjønnsbalansen er tilnærmet lik når de begynner med studiet, så sakser det i midten, slik at det blir et skjevt forhold på professor-nivå, i disfavør kvinnene.

Hva er det som gjør at det blir sånn?

– Nå det gjelder musikkutdanningene så ligger det noe i logikken av selve faget. Historisk sett er det et fag som er dominert av menn, bygget opp av premisser satt av menn. Dermed er det kanskje noe som hindrer kvinner i å identifisere seg eller føle seg komfortable i disse strukturene som gjør at de ikke har lyst til å arbeide i disse stillingene.

Mittner kan også fortelle at mange kvinner dermed heller velger å ha en jobb i det frie musikerlivet heller enn i akademia.

– Premissene for min jobb er at jeg synes det er viktig å ha kjønnsbalanse. At menn og kvinner tar samme arbeidsoppgaver og har like mye ansvar innenfor ulike fagfelt blir vel fortsatt en visjon for de kommende hundre årene, estimerer Mittner.

Selv om også Camilla Stoltenberg er enig i at det fortsatt finnes strukturelle og kulturelle hinder for kvinner, som ofte gir seg utslag i tradisjonelle valg i arbeidslivet, er hun noe mer positiv til fremtidens utvikling.

– Vi må tenke på dette over tid og generasjoner, og analysere trender, det som ennå ikke har hendt. De kvinnene som i dag er underrepresentert i ledelse er ikke de samme som de som vil være aktuelle ledere om 10-15 år. Tror vi at arbeidsmarkedet vil være like skjevt om 10-15 år? Jeg tror ikke det. Da jeg selv ble leder for 15 år siden var det nesten ingen kvinnelige toppledere i Folkehelseinstituttet og offentlig forvaltning. Nå er det helt annerledes. Jeg tror utviklingen kan gå like raskt i både næringsliv og i akademia, sier Stoltenberg

Annerledes i praksis

Kvinneorganisasjonen Kvinnefronten arbeider lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Da den internasjonale kvinnedagen ble markert 8.mars i år, var parolene i Tromsø blant annet knyttet til rettigheter som angår abort.

”Kvinner i hele verden krever sjølbestemt abort”

“Dump Trump – støtt trygg abort”

”Ei lønn å leve av – likelønn nå”

Lilli Mittner mener kvinnekampen har utviklet seg til en samfunnskamp som både menn og kvinner arbeider for sammen.

– Det er veldig viktig at vi ikke tar likestilling for gitt. Det må fortsatt jobbes aktivt for kjønnsbalanse. Både menn og kvinner må tørre å snakke om det. Urettferdigheter og maktmisbruk knyttet til kjønn, er et samfunnsproblem, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Professor emerita Siri Gerrard ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning (Kvinnforsk) er enig med sin kollega i at likestilling ikke kommer av seg selv og at kvinner i den akademiske verden fortsatt har mye å kjempe for.

– Det skjer ting underveis i prosessen. Selv om flere kvinner enn menn begynner å studere ulike fag, betyr ikke dette nødvendigvis at de ender opp med stillingene med høyest status. Det er ikke slik prosessene foregår i det faktiske liv.

Gerrard poengterer også at dette ikke bare omhandler valg eller individuelle preferanser, men at det ofte kan innebære kulturelle eller strukturelle forhold.

Vil du si at det er viktig å kjempe for en noenlunde kjønnsbalanse blant studentene ved de ulike fakultetene?

– Erfaringer fra de fleste akademiske områder, viser at menn når de målene de setter seg. Menn klarer å kjempe seg tll de posisjonene de vil, uten at de trenger å være så redde for at det skal bli for mange kvinner på toppen. Det er fremdeles behov for spesielle tiltak, som for eksempel opprykksprosjektet ved UiT for å øke andelen kvinner. Slik det er i dag, er det i hvert fall lenge til antallet kvinner overstiger antallet menn i toppstillinger i alle fagfelt, sier Gerrard som gjennom mange år har vært opptatt av likestilling og kjønnsrelasjonelle aspekter, både innenfor universitetsverdenen og i fiskerinæringene.

Les mer: Opprykksprosjektet "Karriereutvikling av kvinner til toppstillinger 2016-2018"

Kan ord påvirke likestilling?

En person som har vært nokså synlig som filolog, forfatter og skribent i mediene og i ulike debatter knyttet til kjønn de siste årene, er Kristin Fridtun. Hen har blant annet skrevet boken Kjønn og ukjønn- ordhistoriske essay som gransker ordet kjønn på en rekke måter. Koblingen mellom språk og tanker er foreløpig vanskelig å vite så mye om, forteller hen, men det er sannsynlig at ordene vi benytter er med på å styre tankene våre inn i visse spor.

– Ord som stortingsmann og formann signaliserer at slike stillinger først og fremst egner seg for menn. Da hjelper det lite å si at ordet mann fra gammelt av har blitt brukt i tydningen menneske, for når vi i dag hører ordet mann ser de fleste for seg en person av hankjønn.

Filologen kan fortelle at det er lenge siden folk ble oppmerksomme på slik ordbruk. I 1933 skrev nemlig Norske Kvinners Nasjonalråd lov om at bispedømeråd burde slå fast at rådet skulle ha minst én kvinnelig representant, fordi det er av betydning at det går inn i folks bevissthet at ordet legmenn ikke bare omfatter menn. På den tiden var det en radikal vending å bytte ut ordet, men de gjorde folk oppmerksomme på utfordringen. I dag sier de fleste stortingsrepresentant og leder. Fridtun mener at det norske språk bærer preg av at kvinner historisk sett har vært koblet til hjemmet og familien, mens menn på sin side har vært koblet til sitt arbeid.

– Vi har noen tomrom i ordforrådet vårt: Ordet karrierekvinne er velkjent, men vi snakker sjelden om karrieremenn, for det er helt selvsagt at menn gjør karriere. På samme måte har vi ordet familiefar, men det er sjelden snakk om familiemor, for det er forventa at ei mor setter familien først.

Foregangskvinnenes betydning

Betzy ble etter hvert en av forkjemperne for kvinnesaken og kvinnelig fabrikkinspektør/inspektrise. Høsten 1883 var Betzy med i en gruppe som fikk privat artiumskurs av en løytnant i Kristiania. Sammen med blant annet Cecilie Thoresen Krog opprettet hun etter hvert diskusjonsforeningen Skuld. Det er nevnelig at Thoresen Krog var den aller første kvinnen som gjennomførte examen artium i Norge i år 1882. I en samtale mellom Betzy og moren, i den tidligere nevnte boken, fremkommer noen av hennes tanker rundt denne foreningen:

”Hva skal dere gjøre i denne hemmelige foreningen”, spør hennes mor.

”Arbeide for en kvinnefrigjøring. Vi skal møtes en gang i uken og diskutere sakene vi synes er viktigst. Vi skal øve oss i å snakke med en forsamling og til å svare på vanskelige spørsmål”, sier Betzy.

Spørsmålet er hva disse og andre foregangskvinner har betydd for kvinners motivasjon og retten til å ta høyere utdanning i dag? Instituttleder Ann Therese Lotherington ved Kvinnforsk UiT tror ikke det finnes en direkte sammenheng, likevel mener hun at det kan ha påvirket prosessen.

– Jeg er helt sikker på at eksempelvis Kjelsberg og Thoresen Krog hadde enorm betydning den gangen og at de inspirerte og motiverte nye generasjoner foregangskvinner. Hver tid har jo sine forbilder.

Hun mener mange kvinnelige studenter i dag tar det som en selvfølge at de skal kunne gjøre akkurat det de vil, uten å måtte kjempe for det.

– Deres forbilder er alle de kvinnene som studerer nå. De ser dem overalt og oppfatter det som helt naturlig, noe det selvsagt ikke er. Det at det nå er mange kvinner som studerer er et resultat av en lang kamp. Disse kampene er ennå ikke er vunnet i enkelte fag og heller ikke er vunnet med tanke på karriere og muligheter innen akademia. 

Hvordan mener du foregangskvinnene som levde på 1800-tallet og ut over 1900-tallet kan sammenlignes med kvinner som brøyter vei i dag? 

– Jeg tror de kjempet en mye hardere kamp. De var få og måtte stå på alene eller i allianse med en og annen mann som hadde forstått betydningen av det de sto for. Kvinneforakten og undertrykkingen av kvinner var langt mer eksplisitt enn den er i dag. Det kan være tøft nok å kjempe mot usynlige barrierer slik dagens kvinner opplever det, men likevel er det ikke helt sammenlignbart, mener Lotherington.