Årets Eilert Sundt-foreleser: DNA gjør oss til dem vi er

DNA-revolusjonen har gjort det mulig å bruke DNA til å forutsi hvem vi kommer til å bli allerede fra fødselen av. Dette vil endre både psykologien, samfunnet og måten vi i forstår oss selv på, i følge professor Robert Plomin. Han er psykolog og forsker på atferdsgenetikk ved King’s College i London, og dessuten årets Eilert Sundt-foreleser. I dette e-post-intervjuet forteller han blant annet om sin egen genetiske disponering for å bli tjukk, og om at han mener at foreldre bør ta det mer med ro, og ikke prøve å forme barna sine som om de var leirklumper.

Årets Eilert Sundt-forelesning holdes tirsdag 16. oktober. Se hele programmet her.

Hva har gjort at du har brukt 45 år på å studere DNA?

I bok to av Min Kamp sier Karl Ove Knausgård: "Da jeg vokste opp, ble jeg opplært til å forklare alle egenskaper, handlinger og foreteelser ut fra det miljøet de hadde oppstått i. Det biologiske og genetiske, altså det som er gitt, fantes nesten ikke på kartet, og når det gjorde det, ble det sett på med mistenksomhet." Knausgårds Proust-aktige observasjoner av utviklingen til de tre barna overbeviste ham om at de var forskjellige mennesker fra tidlig i livet.

Jeg hadde en liknende opplevelse av å se hvor viktig genetikk var da jeg tok doktorgraden på tidlig 70-tall. Det kan virke utrolig i dag, men den gangen var det farlig, både profesjonelt og noen ganger personlig, å snakke om at forskjeller i atferd kan forklares genetisk.

Psykologi den gangen var dominert av miljøforsvarere, som mente at vi er det vi lærer.

Som psykologistudent hørte man aldri om genetikk. Men University of Texas i Austin, der jeg studerte, tilbød verdens første kurs i atferdsgenetikk. Jeg var overrasket over de tidlige bevisene som pekte i retning av genetikkens betydning. Det var spennende å være en del av starten på den moderne genetikk-forskningen i psykologi. Vi fant beviser for genetikkens betydning over alt hvor vi lette, noe som var fantastisk i og med at genetikk så langt hadde vært totalt ignorert av psykologien.

Nå vet vi at arvede DNA-forskjeller forklarer omtrent halvparten av forskjellene mellom mennesker når det gjelder alle psykologiske egenskaper, fra psykisk helse og sykdom til kognitive ferdigheter og vanskeligheter. Jeg er glad for at jeg var på på rett sted til rett tid, og fikk være med på å overføre viktig innsikt fra genetikken til psykologi-forskningen.

Hva har overrasket deg mest som forsker på dette feltet?

Siden psykologien så lenge ignorerte genetikk, overrasket det meg å finne ut hvor viktig genetikk er for alle psykologiske egenskaper. Den største overraskelsen var at genetikken også forteller oss mye om miljøet. To eksempler viser dette tydelig:

Genetikkforskning avdekker at genetisk innflytelse spiller en betydelig rolle i de fleste områder vi bruker til å kartlegge miljøpåvirkning i psykologien – for eksempel barneoppdragelse og store livshendelser. Jeg kaller dette «nature of nurture». Med andre ord: Noe som ser ut som miljøpåvirkning, for eksempel hvordan foreldre oppfører seg overfor barna sine, er drevet av genetiske forskjeller mellom foreldre, og av at foreldrene responderer på genetiske forskjeller i sine barn. Denne kunnskapen gjør at vi i dag ser miljø på en ny måte: Ikke som hendelser «der ute» som noe som passivt hender oss, men som aktiv erfaring hvor vi velger, endrer og til og med skaper våre erfaringer delvis ut fra våre genetiske tilbøyeligheter.

Et annet eksempel er studier av miljøpåvirkning der man kontrollerer for genetikk, som avslører at effekter av miljøpåvirkning er usystematiske og ustabile.

Våre erfaringer med familie, skole og venner endrer oss, men endringene er ikke varige – vi dras tilbake til våre genetiske baner.

Hvis jeg forstår deg riktig sier du at “vi ville i bunn og grunn være den samme hvis vi hadde blitt adoptert bort ved fødselen og vokst opp i en annen familie, gått på en annen skole og hatt andre venner». Tror du ikke dette kan være ganske nedslående for mange av oss – at vi ikke kan gjøre noe for å forbedre oss?

Disse funnene fører til et nytt syn på hva det er som gjør oss til dem vi er. Genetikk forklarer det meste av de systematiske forskjellene mellom oss. Miljøpåvirkning er også viktig, men den er usystematisk og ustabil. Dessuten: Det som ser ut som systematisk miljøpåvirkning, viser egentlig at vi velger miljø som samsvarer med våre genetiske tilbøyeligheter.

Sammen viser disse funnene at foreldreskap, utdanning og livshendelser ikke utgjør noen forskjell i forhold til psykologiske egenskaper. Foreldre, skole og venner har stor betydning i livene måte, men de forandrer ikke hvem vi er. Dette er ikke hypotetisk: Forskning på barn som ble adoptert bort ved fødselen bekrefter dette.

Selv synes jeg ikke at dette er nedslående. For eksempel blir folk ofte overrasket når de får vite at 70 % av individuelle vektforskjeller kan forklares ut fra arvet DNA. Det betyr at det for noen mennesker – meg, for eksempel – er mye lettere å legge på seg og mye vanskeligere å gå ned i vekt. Det betyr ikke at det ikke er noe vi kan gjøre med vekten vår.

DNA-revolusjonen har gjort det mulig å bruke DNA til å forutsi hvem vi kommer til å bli allerede ved fødselen. Når det gjelder vekt, skulle jeg ut fra mine genetiske forutsetninger vært blant de seks prosent tjukkeste av oss målt ut fra BMI. Jeg er genetisk disponert for å være tjukk. Gjør dette at jeg gir opp, at jeg tenker at jeg ikke kan gjøre noe? Ikke i det hele tatt. Jeg synes denne kunnskapen er veldig motiverende i den konstante kampen mot vekten. Dessuten: istedenfor å føle meg nedslått over at jeg faktisk er blant de tretti prosentene med høyest BMI, kan jeg gratulere meg selv over å ha en mye lavere BMI enn det jeg genetisk er disponert for.

Hva kan vi som mennesker og som samfunn lære av DNA-ets viktighet?

Å vite at arvede DNA-forskjeller er mønsteret som gjør oss til dem vi er, og de nye mulighetene til å lese dette DNA-mønsteret fra fødselen, er en «game-changer» for psykologien, samfunnet og for å forstå oss selv. Som i BMI-eksempelet håper jeg at kunnskap om DNA-ets viktige rolle vil lære oss toleranse for andre og for oss selv.

Genetikk, og ikke mangel på viljestyrke, gjør at noen mennesker er mer utsatt for problemer med overvekt, depresjon og lærevansker.

Jeg håper spesielt at dette er frigjørende for foreldre, at det tar fra dem noe av nervøsiteten og skyldfølelsen som blir lagt på dem i teorier om sosialisering og bøker om hvordan man skal være en god forelder. Disse teoriene og bøkene kan skremme foreldre til å tenke at ett feiltrinn kan ødelegge et barn for alltid. Isteden synes jeg foreldre skal ta det mer med ro og nyte forholdet til sine barn uten å føle at de bør forme barna som om de var en leirklump. Noe av det fine med å være foreldre er å se barna bli dem de er, slik Karl Ove Knausgård så levende beskrev.

Årets Eilert Sundt-forelesning holdes tirsdag 16. oktober

The Eilert Sundt Lecture 2018: How DNA makes us who we are