Emosjoner – et neglisjert og underkommunisert felt

Mette Birgitte Helleve er lærerutdanner og underviser i pedagogikk. I forbindelse med oppdragsvirksomhet leder hun nettverk av mentorer og nyutdannet lærere hvor emosjonalitet er i fokus. Hun er for tiden midtveis i et doktorgradsarbeid om emosjonalitet som pedagogisk fenomen. Men hvorfor det litt ugjennomtrengelige begrepet «emosjonalitet»? Kan vi ikke like gjerne bruke ordet «følelser»?

Helleve er enig i at emosjonalitet kan være vanskelig å oppfatte umiddelbart. Grunnen til at hun likevel bruker begrepet, er at emosjoner og følelser ikke er det samme.

– Følelser er noe man er bevisst på og som man kan sette ord på, for eksempel sult, redsel, tristhet eller glede. Emosjoner, derimot, omfatter også det du ikke har satt ord på, sier Helleve.

Hun nevner som eksempel at du kan være stresset eller forelsket før du selv er klar over at du er stresset eller forelsket. Ifølge Helleve henger emosjoner tett sammen med biologi, nevropsykologi, psykologi og pedagogikk. Emosjoner retter seg mot det du møter i livet ditt. De er kroppslige spor som gir deg impuls til å reagere.

Emosjoner påvirker vårt autonome nervesystem og dermed pulsen, fordøyelsen, svetteproduksjonen og musklene våre. I tillegg påvirker de vår tenkning, motivasjon, psykiske
helse og liv sammen med andre. Det er det å være bevisst på og interessere seg for egne og andres emosjoner som Helleve kaller «emosjonalitet», eller «emosjonell sensitivitet».

Emosjonenes rolle i barns læring

Så hvorfor skal lærerutdanningen interessere seg for emosjoner?

– Emosjoner er noe vi ikke kan se bort fra. Vi er innhyllet i dem hele tiden. En lærer må vite hva emosjoner gjør med barns læring, sier hun.

Det hele er ifølge Helleve ganske opplagt når man tenker over det. Ta for eksempel et barn som sliter med matematikken, et barn som er stresset, kjenner uro i kroppen, blokkerer og sliter med å lære. Sammen med dette barnet finner du kanskje en velvillig, men litt frustrert lærer som prøver å hjelpe. Eleven oppfatter, mer eller mindre bevisst, lærerens sinnstilstand. Hvordan denne situasjonen skal løse seg, er avhengig av at læreren klarer å se og kjenne igjen hvordan eleven har det akkurat nå. Samtidig må hun kunne registrere og håndtere sine egne følelser. Dette handler om lærerens evne til mentalisering som igjen er forbundet med lærerens emosjonelle bevissthet. Hun må kort sagt kunne se barnet innenfra og seg selv utenfra. Lærerens kompetanse når det gjelder å kjenne igjen og håndter ulike emosjonelle tilstander både hos seg selv og eleven, vil altså kunne avgjøre om hun lykkes som lærer. Sett i lys av dette er det ifølge Helleve påfallende
hvordan det emosjonelle feltet har vært både neglisjert og underkommunisert i lærerutdanningene.

Et bidrag til å holde lærere i yrket

Ifølge Helleve er kunnskap om emosjoner ikke bare viktig for elevenes læring, men også viktig for å holde lærerne i yrket. – Når jeg ser på nyutdannede lærere og selv husker hvor vanskelig det er å takle egne og andres emosjoner i rollen som nyutdannet lærer, så er jeg overbevist om at en lærerutdanning som tar dette feltet på alvor, ville kunne bidra til å holde nyutdannede lærere i yrket. Hun nevner som eksempel en lærer som opplever en aggressiv elev. Hvis læreren vet at det ofte er en sammenheng mellom aggresjon og maktesløshet, så vil hun lettere kunne håndtere aggresjon på en god måte. Når læreren «ser» elevens opplevelse av maktesløshet, og viser dette når hun snakker til eleven, så kan det være en måte å nærme seg problemet på en konstruktiv måte. Det vil da være til hjelp at læreren kjenner igjen elevenes følelse av maktesløshet i seg selv. Men emosjoner er ikke bare problemer, emosjoner er også positive opplevelser. For læreren er det viktig å bli seg bevisst på hva som gjør at hun ønsker å fortsette i jobben.

Et begrepsapparat for å snakke om emosjoner

Noe av det Helleve legger mest vekt på, er at lærerne trenger å utvikle et begrepsapparat for å snakke om emosjoner. Hun utfordrer ofte kursdeltakere til å beskrive seks ulike emosjoner som de nylig har vært i kontakt med i arbeid eller praksis, noe som for mange har vært vanskelig. – Mange av lærerne klarer ikke å si navnet på seks ulike emosjoner, selv om de i løpet av en dag kan ha opplevd avmakt, aggresjon, engasjement, kjærlighet, glede, avsky, sinne, frustrasjon, nysgjerrighet, likegyldighet og forakt, osv. Bare det å hente fram og snakke om disse emosjonene vil kunne bidra til at du kan utvikle et nyttig verktøy som du kan bruke i klasserommet, sier Helleve.

Kan emosjonalitet læres?

Helleve er ikke i tvil om at emosjonalitet kan læres, selv om lærere har ulike forutsetninger når de går inn i læreryrket. Hun erfarer for det første at lærere er svært motivert for å snakke om og lære om dette, og hun har holdt utallige kurs og workshops for både lærerstudenter og veiledere. En typisk workshop med praktiske øvelser vil kunne ta ca. 9 timer.

– Alle kan bli litt bedre på dette feltet, og det dreier seg ikke nødvendigvis om å bruke så mye tid på det. Hovedsaken er at det emosjonelle må være en naturlig del av alt du lærer i lærerutdanningen. Det er hele tiden rundt oss, det påvirke alle våre relasjoner, og da må vi også kunne snakke om det i alle sammenhenger, sier hun.