Hva skal elevene lære i kroppsøving?

(Denne kronikken er andre av totalt seks innlegg i en debatt på Forskning.no. Du finner de øvrige innleggene nedest på siden). 

I en kronikk på forskning.no argumenterer Erlend Ellefsen Vinje for å beholde ballspill og andre idrettsaktiviteter i kroppsøvingsfaget - fordi mange elever ser ut til å like faget slik det er. Vinje baserer sin argumentasjon på forskning. Det er bra fordi det er kunnskapsbaserte debatter om kroppsøvingsfaget vi trenger.

Vi er også helt enige i at ballspill og andre idrettsaktiviteter fortsatt bør ha sin plass i kroppsøvingsundervisningen. Det som bør diskuteres er hva som skal være målet med å spille ball, hoppe høyde eller eventuelt å løpe så langt du kan på 12 minutter.

Nødvendig med en presisering

Vinje tar utgangspunkt i forskning som har analysert elevers trivsel i faget og han antyder at forskere vrenger tall for å få opp tallet på elever som misliker faget. Han tar blant annet for seg en studie fra Säfvenbom, Haugen & Bulie som viser at det er 12 prosent av elevene i ungdomsskole og videregående skole som “misliker” eller “hater” kroppsøving. I tillegg viser studien at det er ytterligere 32 prosent av elevene som rapporterer at de liker kroppsøving, men som mener at faget kunne vært undervist på en annen måte.

Forfatterne av artikkelen mener at dette er en interessant og stor gruppe elever som ønsker seg endringer i faget, men Vinje er uenig med forfatternes tolkning av tallene. Han mener at denne gruppa tilhører samme kategori som de som liker kroppsøving og som vil at faget skal være slik det er (56 prosent). Det kan derfor synes nødvendig med en presisering.

Idrettsutøvere vinner i kroppsøvingsfaget

Forfatterne av artikkelen forstår den nevnte gruppa som elever som “egentlig” liker kroppsøving, men som mener at faget burde undervises på en annen måte. Noe av forklaringen for denne fortolkningen kommer fram i den delen av artikkelen som Vinje ikke redegjør for.

I denne delen finner forfatterne at deltakelse i organisert konkurranseidrett på fritiden forklarer variansen i elevers motivasjon for kroppsøvingsfaget – også når studien kontrollerer for elevenes iver etter å være i aktivitet.

Det betyr at elever som i utgangspunktet er glad i å være i aktivitet ikke nødvendigvis er spesielt motiverte for å delta i kroppsøving, med mindre de også liker å vise ferdigheter i tradisjonelle idretter. Ifølge forfatterne indikerer resultatene at prestasjonslogikken som finnes i den organiserte konkurranseidretten også finnes i kroppsøvingsfaget.

Det kan forklare hvorfor hele 32 prosent av elevene rapporterer at de egentlig liker kroppsøving, men at det kunne vært undervist på en annen måte. Blant disse finner vi mest sannsynlig elever som liker å løpe eller som gjerne vil “lære å like å løpe”, men som ikke helt ser meningen med å løpe på tid.

Resultatene i studien avdekker mest sannsynlig det som blant andre Kirk (2010) og Larsson & Nyberg (2017) omtalersom en dominerende idrettsdiskurs i kroppsøvingsfaget. Denne dominerer når faget baserer seg på olympiske idretter der målet er å prestere og konkurrere mot andre, når læreren erfares som en trener og når karakterene baseres på hva som er korrekte teknikker i idrettene.

Kompetansemål er viktigere enn aktivitene

Det er ikke feil å spille ball eller utøve andre tradisjonelle idrettsaktiviteter i kroppsøvingsfaget, men aktivitetene som benyttes må understøtte kompetansemålene i faget. I dag eksisterer det skoler som planlegger kroppsøvingsfaget ved å bruke kompetansemål for å undervise i aktiviteter, ferdigheter eller spesifikke teknikker, og ikke bruke aktiviteter til å undervise elevene i kompetansemålene.

Her blir det i realiteten holdt «minikurs» i ulike idretter gjennom året. Ifølge Standal og Aggerholm sin studie fra 2016 kan det imidlertid stilles spørsmålstegn ved om denne typen undervisning bidrar til å forandre elevenes vaner, slik at de for eksempel blir i stand til å kunne øve selvstendig, og ikke bare delta i lærernes instruksjon.

Det er riktig som Vinje skriver at ett av syv kompetansemål under hovedområdet «Idrettsaktiviteter er at elevene skal kunne trene på og bruke ulike ferdigheter i utvalgte lagidretter, individuelle idretter og alternative bevegelsesaktiviteter”. Det som imidlertid er viktig å merke seg her er at elevene skal kunne dokumentere at “de kan trene på” og at “de kan bruke ulike ferdigheter”.

Kompetansen elevene skal utvikle gjennom tre år på ungdomsskolen er altså ikke å vise idrettslige ferdigheter etter gitte standarder. Kompetansen er å kunne «trene på» og videre kunne bruke det en har trent på i en aktivitet som elevene finner meningsfull. Kompetansen å trene på, eller å øve, er noe annet enn å vise et produkt av øving (idrettslig ferdighet) eller den relative utviklingen av øvingen.

Elevene skal bli undervist i, og videre kunne dokumentere sin kompetanse med selve prosessen “å øve”. Dette kan gjøres gjennom at elevene øver på ulike måter mot ulike ferdigheter på sitt nivå, samtidig som de beskriver erfaringer og utfordringer knyttet til det å skulle lære seg noe nytt. Ifølge en studie av Nyberg og Larsson er beskrivelsene og refleksjonene elevene må gjøre seg underveis i øvingen i seg selv en viktig kompetanse når elevene skal «lære å lære» - hvordan å bevege seg. Denne refleksjonen kan vurderes av læreren gjennom både observasjon og samtaler, film eller skriftlige arbeider.

Glede og mestring sammen med god læring

På Norges idrettshøgskole lærer kroppsøvings- og idrettslærerstudentene at planlegging av undervisning skal ta utgangspunkt i kompetansemålene og ikke i aktivitet. På ungdomsskolen skal elevene vurderes i henhold til disse kompetansemålene på slutten av 10. trinn. Det krever at en lærer på 8. trinn må “planlegge bakover” for å finne fram til mål for timene sine. Underveis skal elevene veiledes gjennom «vurdering for læring» med utgangspunkt i sluttkompetansen som ikke hovedsakelig er idrettslige ferdigheter.

Forskning viser imidlertid at lærere har problemer med å vurdere annet enn idrettslige ferdigheter når det i hovedsak er tradisjonelle idretter som undervises.

Vinje virker mest opptatt av at ballspill og andre idrettsaktiviteter ikke skal forsvinne fra kroppsøvingstimen fordi det er så mange som liker kroppsøvingsfaget slik det er. Vi er enig med Vinje at bevegelsesglede og mestring bør stå sentralt i faget, men gleden og mestringen skal helst erfares mens eleven lærer det de skal lære.

Aktivitetene som benyttes må dermed understøtte kompetansemålene. Alle kroppsøvingslærere må ta inn over seg at ingen kompetansemål i faget per i dag er basert på en gitt standard av elevenes prestasjon eller den relative utviklingen av idrettslige ferdigheter. Diskusjonen om kroppsøvingsfagets framtid må handle om kompetansemål og dermed hva elevene skal erfare og lære om seg selv i bevegelse. Når alle kroppsøvingslærere viser vilje til å forholde seg til målene med faget og ikke aktivitetene i seg selv så har vi et allmenndannende fag.