Hva skal til for å ta en doktorgrad?

Da Silje Bringsrud Fekjær startet på sin doktorgrad, var det uklart for henne hva som egentlig ble forventet av et slikt arbeid.

– Det var lenge mystisk for meg hva en doktorgrad var. Selv med en god veileder var det vanskelig å finne ut av regler og forventninger, forteller Fekjær, som i dag er professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet.

– Jeg hadde en følelse av at nå var lista hevet – nå kreves det mer. Men den gang skjønte jeg ikke helt hva.

– Nå har jeg sittet i doktorgradskommisjoner, vært veileder, kurset andre veiledere og vært med på å ansette stipendiater. Så i dag fremstår ikke doktorgraden som like mystisk, men det har tatt meg lang tid å komme dit.

I fjor kom Fekjær ut med en bok om doktorgraden.

– Den er en veiviser for alle som ønsker å ta eller holder på med en doktorgrad.

Hun understreker at det ikke finnes kun ett svar på hva som kreves av en doktoravhandling. Det er forskjeller både mellom og innen fagene, og en stipendiat må ta mange valg.

– Men hvis noen har vist deg alternativer du kan velge blant, blir det enklere å gjøre de valgene, sier Fekjær.

Den ensomme stipendiaten

Statistikken viser at det å fullføre en avhandling er vanskelig for mange. For den gjennomsnittlige stipendiat tar det 3,9 år før hun disputerer, og da er «naturlige» forsinkelser som permisjoner og pliktarbeid trukket fra.

Seks år etter opptaket på en doktorgrad er det fremdeles en tredjedel som ikke har fullført, og mange av dem kommer aldri til å levere.

– Når stipendiater blir spurt om hvorfor de er forsinket, snakker mange om ensomheten, forteller Fekjær.

Samtidig peker hun på at ifølge NIFUs nye stipendiatundersøkelse er åtte av 10 stipendiater er fornøyd med arbeidsmiljøet sitt.

Fekjær forteller om et tradisjonelt ideal der stipendiaten er den frie intellektuelle. Som kan forfølge interessen sin i alle retninger. Som får sitte i fred og jobbe uavbrutt med egne prosjekter.

– Men hvis vi først signaliserer at her kan de forfølge interessene sine og holde på med mange interessante ting utenom avhandlingen, kan vi ikke kutte hodet av folk etterpå når de ikke blir ferdige på tiden, sier hun.

Utdanningsinstitusjonene har et ansvar for å løfte av sløret og vise vei, mener Fekjær. På starten av avhandlingsløpet må de fortelle stipendiatene hva som kreves og forventes av dem.

– Jeg synes vi lurer folk hvis vi ikke opplyser om det på et tidlig tidspunkt, sier Fekjær.

Nye og gamle skoler

Doktorgrader er ikke like. Fekjær mener disse ulikhetene kan fanges opp ved å forestille seg en skala der ytterpunktene er to ulike typer doktorgrader: «New School» som er vanlig i helse- og naturfag, og «Old School», som har vært normen i humaniora og samfunnsfag.

I New School får stipendiaten ofte et ferdig definert prosjekt som veilederen har utformet. Stipendiaten inngår i et fellesskap med veileder og andre forskere, gjerne i et større forskningsprosjekt. Doktoravhandlingen blir da et lite bidrag i større puslespill. Doktorgraden blir et steg på veien for stipendiaten til å kvalifisere seg til å bli forsker. Denne modellen fungerer som en forskerskole, forteller Fekjær.

I Old School-modellen lager stipendiaten sitt eget prosjekt.

Stipendiatene har selvstendig ansvar og de har ofte et fjernt forhold til veileder. Tradisjonelt har Old School-avhandlinger vært skrevet som monografi, altså ett stort verk. Målet er å gå i dybden, og gjennom analyser frembringe kunnskap og ny innsikt som virkelig endrer fagfeltet.

– I denne tradisjonen ble doktorgraden sett som et livsprosjekt, sier Fekjær.

Hva er best for prosjektet?

– Jeg skrev min doktoravhandling i krysningspunktet mellom disse to tradisjonene og har ett ben i hver av dem. De to tradisjonene kan lære mye av hverandre, sier Fekjær.

Hun peker på utfordringer i begge modellene. For eksempel forteller 15 prosent av stipendiatene i medisin, helsefag, naturvitenskap og teknologi at de har opplevd forskningsetiske problemer med medforfatterskap.

Ofte forventer veileder eller andre seniorforskere å få være medforfatter uten å bidra med noe. Og flere stipendiater opplever at de får lite eierskap til eget prosjekt når det er definert på forhånd. I et system hvor faglige seniorer definerer alle nye doktorgradsprosjekter blir det trolig også mindre nyskapning, mener Fekjær.

– På den andre siden har vi mange eksempler på at den ensomme stipendiaten i Old School-modellen ikke alltid har vært særlig heldig.

I forskningsmiljø med lite tradisjon for medforfatterskap og samarbeid risikerer stipendiatene at de blir overlatt til seg selv og at veileder er mindre involvert når de ikke er med på artiklene.

Hvis det kjennes som ingen andre egentlig forstår det du holder på med og at ingen har særlig interesse av at prosjektet ditt blir ferdig, blir det tungt å fullføre. Det er også krevende å lage et godt og realistisk doktorgradsprosjekt før du har erfaring med forskning. Mange Old School-prosjekter kunne nok blitt bedre og mer gjennomførbare hvis stipendiatene hadde vært mindre alene om å utforme prosjektskissen, ifølge Fekjær.

Hun ønsker heller individuell tilpasning enn å følge de to skolene.

– Det er ikke gitt at du klarer deg med én veileder selv om det er det som er tradisjonen i ditt miljø, eller at du trenger 4-5 veiledere selv om de fleste stipendiatene har det der hvor du tar doktorgraden.

– Vi bør se på hva som er best for akkurat dette prosjektet, istedenfor å tro at den rene Old School- eller New School-tilnærmingen som seniorene selv er vant med, alltid er den beste, sier Fekjær.

Vil bevisstgjøre veilederne

Fekjær har nå overtatt ansvaret for doktorgradsprogrammet i profesjonsstudier på OsloMet.

Hun vil bevisstgjøre veilederne. Både formelt via kurs, men også gjennom å få dem til å reflektere over egen veiledning.

– Det er ikke gitt at det stipendiaten din trenger fra deg som veileder er det samme som du selv trengte da du tok doktorgrad.

Hun vil også tilby stipendiatene mer informasjon om for eksempel hvordan de kan velge tidsskrift å publisere i, hvordan skrive sammendrag og hvordan skrive akademisk CV.

Med hodet i sanden

– Stipendiatens problemer blir ofte underkommunisert i oppfølgings- og personalsamtaler, fra både veileders og stipendiatens side. Det er nok mange som stikker hodet i sanden. Å gjemme seg for veilederen i gangene når det går dårlig med avhandlingen er vanlig og forståelig, men lite konstruktivt.

Og hvorfor så mange hoder i sanden? Det er nok den evige redselen for å bli avslørt, forteller Fekjær.

– Mange er nok redde for å skuffe seg selv og veileder. At det ikke går fremover med avhandlingen, oppleves som det endelige beviset på at du ikke har det som skal til for å lykkes i akademia.

– Mange stipendiater tar på seg hele ansvaret når det går dårlig og tenker at det er noe feil med dem. Stipendiatene har selvsagt et hovedansvar for egen avhandling, men dette handler også om betingelsene deres og veileders ansvar, mener Fekjær.

Men veiledere og de som utdanner stipendiater er sjelden tankelesere: Skal dette bli bedre, må stipendiatene også slutte å stikke hodet i sanden når arbeidet stopper opp, ifølge Fekjær.

– NIFUs stipendiatundersøkelse viser at halvparten av de som er misfornøyde med veiledningen hverken sier ifra eller bytter veileder. Det tyder det på at terskelen for å gi beskjed i mange tilfeller er for høy.

Krever full innsats

Stipendiatene må prioritere avhandlingen sin. Det krever fullt fokus, 40 timer i uken.

– Å skrive en doktoravhandling krever mye disiplin. Her må akademias normer endres. Vi kan ikke både be folk bli ferdig og samtidig oppfordre dem til å holde på med alt de finner faglig interessant. Hvis du bruker opp stipendtiden din på stadig reising, å skrive noe som ikke skal inn i avhandlingen eller på oppdrag for andre arbeidsgivere, kan du ikke bli sjokkert over at avhandlingen ikke blir ferdig i tide, sier Fekjær.

Går stipendiatene lenge på overtid, skaper det problemer både for dem selv, familiene deres og institusjonene.

– Dersom vi er tydelige på hva vi forventer av stipendiatene og lager gode rammer, kan vi bidra til at flere fullfører og kanskje har det bedre underveis.

Hva var det beste ved å ta en doktorgrad?

– Friheten til å organisere egen arbeidsdag, det å kunne fordype seg i et tema på den måten. Det får jeg nok aldri igjen. Det finnes nok ingen friere jobb, sier Fekjær.

– Og det gir en enorm faglig utvikling. Jeg har aldri lært så mye på så kort tid. Læringen har dessverre gått saktere etter det.