Ikke fjern ballspill og idrettsaktiviteter fra gymmen

(Denne kronikken er første av seks innlegg i en debatt på Forskning.no. Du finner de påfølgende innleggene nedest på siden). 

En ny læreplan i kroppsøving skal tas i bruk fra 2020. En faggruppe har så langt arbeidet med å finne de viktigste områdene. I begrunnelsen for sitt tredje utkast har gruppa fremmet et forslag om «et mindre idrettsrettet fag».

Blant annet på grunnlag av at andre elevgrupper enn de idrettsaktive «ikke alltid trives like godt», og fordi læreplanen i dag gir rom for «å vekte idrettsaktiviteter veldig tungt».

I denne kronikken vil jeg se nærmere på disse to argumentene. I forbindelse med det første argumentet vil jeg også forsøke å vise hvordan en feilaktig oppfatning av at en av tre elever ikke liker kroppsøving kan ha lagt premisser for debatten.

Kroppsøving er blant de best likte fagene på grunnskolen

I en studie, publisert i 2018 og ledet av Kjersti Mordal Moen, kommer det fram at 88,6 prosent av de totalt 3226 elevene som svarte, liker kroppsøvingsfaget «veldig godt» eller «godt».

En liten gruppe oppgir at de liker faget «verken godt eller dårlig», mens kun 2,3 prosent av elevene fra barnetrinnet og 5,8 prosent av elevene på ungdomstrinnet oppgir at de liker kroppsøvingsfaget «dårlig» eller «veldig dårlig». Det gjør kroppsøvingsfaget, sammen med mat og helse, til det suverent best likte faget blant elevene i grunnskolen.

Spørreundersøkelsen blant norske 5., 7., 8. og 10. klassinger viser også at det er en positiv sammenheng mellom økt grad av idrettsaktivitet på fritiden og andelen som oppgir å like faget veldig godt. Det er kanskje ikke så overraskende. En elev som spiller i korps og har gitaren på stativ ved senga, trives nok også bedre i musikkfaget enn en som setter likhetstegn mellom musikk og støy.

Vi bør lære av det som fungerer

Når man har et fag som 88,6 prosent liker godt eller veldig godt – da bør fokuset være å lære av det som fungerer. Ikke å snu innholdet i faget på hodet for få den «ene eleven i klassen» som ikke liker faget, til også å trives. Til tross for at det også finnes forskning som indikerer at elever med erfaring fra organisert idrett er mer motivert for faget enn andre elever som også er fysisk aktive på fritiden, men mangler organisatorisk tilknytning til trening og idrett.

Selvsagt skal vi ikke slutte å jobbe for at alle skal like faget, og det er spesielt viktig å treffe de som ikke er i aktivitet på fritiden. Men vi bør være mer enn forsiktige med å kaste den kanskje viktigste suksessfaktoren på bålet.

Idrettsaktiviteter gir grunnlag for utvikling av fysisk motorisk, etisk og sosial kompetanse. Det er mulig å ha et markant innslag av idrettsaktiviteter, selv om man kraftig nedtoner eller fjerner fokus på måling og rangering av elever og oppfordrer lærere til å prøve ut flere alternative aktiviteter.

Vrangbilde av at en av tre hater gym

I desember 2012 publiserte Jorunn Spord Borgen og Petter Erik Leirhaug et innlegg på «NIH-bloggen» under overskriften «Altfor mange hater kroppsøving». Som belegg for den oppsiktsvekkende tittelen, henviste de til en kroppsøvingskonferanse ved NIH i juni 2012, der det kom fram at «(…) opptil 30 prosent av barn og unge oppgir at de «ikke liker» eller «hater» kroppsøvingsfaget slik de møter det i skolen.»

24. september 2013 presenterer NRK en nyhetssak med tittelen «Mange barn hater gymtimen». Den forskningsmessige referansen er undersøkelsen som ble presentert på konferansen ved NIH i 2012.

Samme dag har VG en sak med overskriften «En av tre elever hater gym». Den forskningsmessige referansen i saken begrenser seg til to ikke navngitte forskere ved NIH som «(…) rapporterer at 30 % av elevene enten hater eller ikke liker kroppsøvingsfaget.».

Kjersti Mordal Moen uttrykte i artiklene fra både VG og NRK, bekymring på bakgrunn av at tre av ti barn misliker eller hater faget. Hun advarte samtidig mot å øke antall gymtimer og antok problemene kunne knyttes til for mye fokus på «tradisjonelle idretter, teknikker og presentasjoner».

I VG-artikkelen uttrykte også daværende leder i Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, bekymring for det «utbredte elevhatet mot gymtimene». Også elevene har blitt formidlet denne nyheten i deres beste sendetid. NRK Supernytt meldte 3. oktober 2013 at «En av tre elever liker ikke gym».

Hva tallene egentlig forteller

Resultater fra en av undersøkelsene som ble presentert på konferansen i 2012, ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Physical Education and Sport Pedagogy i 2015. Forfatterne, Säfvenbom, Haugen og Bulie, skriver i sammendraget at 43 prosent av tenåringene ikke var fornøyde med hvordan kroppsøving blir lært bort i norske skoler. Analysen er gjort på grunnlag av en spørreundersøkelse der 2116 elever fra ungdomstrinnet og videregående skole har deltatt.

Resultatene kan oppfattes å stå i skarp kontrast til funnene i Mordal Moen-studien fra 2018. Hvordan er det mulig å få så ulike svar på svært lignende problemstillinger? Säfvenbom-undersøkelsen trekker sine konklusjoner på bakgrunn av svarfordelingen på spørsmålet «What do you think about the PE-classes?». Elevene besvarte spørsmålet gjennom valg av ett av alternativene under (svarprosenten er oppgitt i parentes):

1. I think PE is awful,
2. I don`t like PE (12 %)
3. I like PE, but it could be provided differently (32 %)
4. I like PE, and the subject should remain as is (56 %)

I presentasjonen av resultatene var kategori en og to slått sammen og svar i begge kategorier (12 prosent totalt) ble presentert som «I don`t like PE».

Når vi ettergår tallmaterialet fra Säfvenbom-undersøkelsen finner vi altså at 88 prosent - også i denne undersøkelsen – oppgir at de liker kroppsøvingsfaget! For elevene som oppgir at de liker kroppsøvingsfaget er det to aktuelle alternativer: enten å oppgi at faget kunne blitt lagt fram på en annen måte – eller oppgi at faget bør fremstå slik det gjør i dag.

Alle som liker faget og samtidig kunne tenke seg mindre eller større justeringer i uspesifiserte deler av undervisningen i faget, havner dermed i kategori tre. Å havne i kategori tre gjør at man samtidig havner i den gruppen på 43 prosent, som man i sammendraget i artikkelen oppgir at ikke var fornøyde med hvordan kroppsøving blir lært bort i norske skoler». Til tross for at man har oppgitt at man liker faget.

Ballspill og andre idrettsaktiviteter bør være markante innslag

På ungdomstrinnet heter ett av syv kompetansemål under hovedområdet «Idrettsaktiviteter»: elevene skal kunne trene på og bruke ulike ferdigheter i utvalgte lagidretter, individuelle idretter og alternative bevegelsesaktiviteter.

Av de seks andre kompetansemålene er to knyttet direkte til svømming, ett spesifikt til dans, ett til fair play og de to siste til livberging. De resterende åtte kompetansemålene man jobber etter på ungdomstrinnet er ikke knyttet til idrettsaktiviteter, men hovedområdene «Friluftsliv» og «Trening og livsstil».

Lærerne kan bruke skjønn for å bestemme hvor mye tid man skal bruke for å utvikle kompetansen til elevene knyttet til de ulike kompetansemålene. Elevenes skal ha medvirkning i dette arbeidet. Slik bør det fortsatt være. Faggruppa som anbefaler et mindre idrettsrettet fag, beskriver selv idrettsaktiviteter som del av det foreslåtte satsingsområdet «Bevegelse og kroppslig læring».

Hvis denne struktur- og begrepsendringen kun handler om økt fokus på alternative bevegelsesidretter er det lite å være redd for. Ei heller hvis det handler om å nedtone idrettens konkurranselogikk i skolens idrettsaktiviteter.

Ønsker de derimot å fjerne idrettsaktiviteter - eksempelvis ballspill - som en markant del av innholdet i kroppsøving, vil det fort kunne bli sant at (minst) en av tre hater faget.