Mangel på sosial tilknytning kan bidra til frafall

Skrevet av Mathias Bruvoll

Ett av de viktigste funnene fra Ramsdals studie, er hvor alene frafallselevene hadde vært med problemene i hverdagen sin. De som hadde begynt på høyere utdanning, fokuserte på betydningen av stabile hjem og aktive foreldrenettverk.

– Forskning viser at de som faller fra, ofte får seg jobb og kommer seg videre i en utdanning. Noen er likevel registrert på NAV 2-5 år etter frafall, sier Ramsdal, som er førstelektor ved Institutt for vernepleie ved UiT Norges arktiske universitet.

– Poenget mitt er at det kan virke som vi til en viss grad har undervurdert betydning av sosiale relasjoner i frafallsprosesser, sier Ramsdal.

For å dokumentere hva som førte til frafallet, intervjuet hun unge om deres erfaringer og fikk dem til selv å fortelle om prosessen.

– Det er to faktorer som står frem som viktige årsaker til frafall, og det er skoleprestasjoner og sosioøkonomisk status. Men når jeg snakket med disse ungdommene, fokuserte de selv på litt andre ting. De snakket om psykiske plager, og veldig mye om relasjoner. De beskrev mangel på støttepunkter, kommenterer Ramsdal.

"Ho mamma" eneste ressurs

Tilgang på ressurser ser ut til å ha spilt en viktig rolle slik ungdommene beskriver det.

– Det som er overveldende med disse intervjuene, er at de som hadde hatt de største og lengstvarende problemene, altså frafallselevene, hadde opplevd minst støtte, mens de som hadde hatt noe lettere vansker (høgskolestudentene) hadde utløst ganske mye ressurser. Det sier noe om hvor forskjellig nettverkene til disse ungdommene kan være, sier Ramsdal.

I hennes undersøkelser viser det seg at frafallselevene som da var registrert på NAV, og de som begynte på høyere utdanning, har møtt mange av de samme utfordringene gjennom skolegangen. Begge grupper snakker om psykiske plager, foreldrenes skilsmisser og egne motivasjonsproblemer på skolen. Likevel ser problemene ut til å utvikle seg helt forskjellig for de to gruppene.

– Når jeg spør frafallselevene direkte hvem som var der for dem, så sier mange bare «ho mamma», forteller Ramsdal.

– De kan ikke komme på noen andre. Ofte har likevel ikke støtten fra «ho mamma» vært nok til å løse omfattende problemer med lærevansker, mobbing og fravær av far. Problemet er at det ikke er noen andre der, sier hun.

En viktig ressurs beskrevet av de ungdommene som hadde fullført videregående, var foreldrenes egne sosiale nettverk. En av foreldrene hadde for eksempel en kollega som underviste i matematikk og kunne gi hjemmeundervisning. En annen elev hadde en slektning som var aktiv i å drive sommerskole for elever som hadde strøket i enkelte fag, og kunne bidra med informasjon om dette tilbudet. Dette er nettverk som gir tilgang på mange typer ressurser og det er flere mennesker i kretsen som bryr seg.

– Når frafallselevene strever med å mestre skolen, kommer det ingen andre voksne enn «ho mamma» til for å hjelpe, sier Ramsdal.

Psykiske lidelser

I den ene studien har Ramsdal snakket med ungdommene om psykiske lidelser, og gjennomført kliniske intervju (MINI) som gjør det mulig å sette en diagnose. Intervjuene avdekket at frafallsungdommene registrert på NAV, hadde flere og mer alvorlige diagnoser enn de som hadde fullført videregående, i all hovedsak tilfeller som ikke har vært oppdaget tidligere.

– Ungdommene selv var heller ikke alltid klar over flere av disse diagnosene, selv om de kunne beskrive psykiske plager, sier Ramsdal.

Ramsdal mener vi må ta tak i problemene på et tidligere tidspunkt, og ikke la de som sitter bakerst i klasserommet være alene med problemene gjennom barne- og ungdomsskolen.

– Viktige sider ved barns kognitive og emosjonelle utvikling skjer i førskolealder. Forskningen har overraskende nok ikke interessert seg så mye for hva denne utviklingen betyr med tanke på skolefrafall. Det var dermed spesielt interessant at når frafallsungdommene i studien beskrev problemene sine, så hadde disse ofte kommet til syne før skolestart. Med alt vi nå vet om betydningen av tidlig intervensjon, er det grunn til å merke seg disse beskrivelsene, sier Ramsdal.

Det lar seg gjøre å «reparere» slike tidlige problemer når barnet er kommet i videregående, men det er ofte både komplisert og kostbart.

– Om vi kan komme i forkant og møte problemene når de oppstår, blir det ofte enklere både for barnet og for hjelperne. Det kan være i overkant utfordrende for lærere i videregående som skal hanskes med oppmerksomhetsproblemer som har fått utvikle seg uforstyrret siden barnehagen, sier Ramsdal.

Vanskelig å generalisere

Ramsdal har gjort to studier. I den første intervjues ti frafallsungdommer og i den siste syv frafallsungdommer og syv høgskolestudenter (18-25 år) som har gjennomført videregående.

– Det er selvfølgelig vanskelig å generalisere til hele gruppen frafallselever som strever med å komme på sporet igjen flere år etter at de har droppet ut av videregående, påpeker Ramsdal.

Førsteamanuensis Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kompetansesenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), sier det er vanskelig å si noe generelt om funnene til Ramsdal, men er enig i at å ta tak i frafallsproblematikken tidlig er viktig.

– Det man vet, er at et fraværsmønster etableres tidlig og at det ofte øker med alder, sier Kyrrestad Strøm.

Hun er enig med Ramsdal i at å ta tak i problemene tidlig er nødvendig, ikke bare for frafallsungdommene, men også på grunn av de enorme kostnadene og de samfunnsmessige konsekvensene ved frafall fra skole og arbeidsliv.

– Vi vet at konsekvensen av skolevegring og frafall er at folk ofte er ute av arbeidslivet, at de skifter jobb ofte om de kommer seg i arbeid, og at de oftere er under psykiatrisk behandling. Tidlig forebygging er svært viktig, sier Kyrrestad Strøm.

Etterlyser større fokus på relasjoner

Ramsdal er forsiktig med å si at studien er relevant for andre byer med samme frafallsproblematikk, men at hun i hvert fall kan si noe om gruppen hun intervjuet i Harstad.

– Det vil likevel overraske meg om resultatene ikke lar seg finne igjen i intervjustudier i andre byer eller andre deler av landet. Så må vi selvfølgelig følge på med større utvalg, kvantitative undersøkelser eller flere kvalitative studier, kommenterer hun.

Ramsdal sier det ikke er noen enkle svar på utfordringen som foreligger, men at noe av løsningen kan ligge i skolens fokus på prestasjoner.

– Jeg tenker ikke at jeg har svaret på utfordringene knyttet til skolefrafall eller at svaret er enkelt og entydig. Poenget mitt er at det kan virke som vi til en viss grad har undervurdert betydning av sosiale relasjoner i frafallsprosesser. Det er svært viktig at barn lærer det grunnleggende på skolen, men kanskje er vi i ferd med å undervurdere relasjoners betydning for læring og underkommuniserer hvordan barns opplevelse av sosial støtte er avgjørende for deres skoleengasjement. Ungdommene jeg har intervjuet, snakker hele tiden om relasjoner og håndtering av emosjonelle utfordringer, sier Ramsdal.

Angående fremtiden til frafallselevene er hun forsiktig optimist.

– Hvis en leser forskning som går over lang tid, så er det en viss optimisme å spore. Det viser seg ofte at med tid og stunder så kommer de fleste seg i en eller annen form for aktivitet, men det er også flere og flere ungdommer, særlig de med psykiske lidelser, som blir uføretrygdede. Og det innebærer, litt for ofte, et kronisk forløp, sier Ramsdal.

Les også:

Da klokka klang - hvem stod igjen og hang? (UiT helseblogg)

Skumlesere og dypdykkere dropper ut fra studier like ofte