Mat og måltider som risiko

Dette har vært ett av spørsmålene vi har stilt oss i en norsk-fransk forskergruppe som jeg har vært leder for [1]. Vi har filmet i norske og franske barnehager og brukt en sammenfattet del av disse filmene som utgangspunkt for gruppesamtale med de ulike personalgruppene. Hva la de vekt på i sin egen praksis og hvordan forstod de praksisen i det andre landet? Er det noen risiko knyttet til mat og måltider – i tilfelle hvilke?

Franske og norske barnehager er i utgangspunktet ganske ulike. For å forstå de ulike praksisene, er det nødvendig å ha litt kjennskap til de ulike institusjonene.

I Frankrike har de hovedsakelig to ulike institusjoner for barn i barnehagealder: crèche (barnekrybbe) for barn under tre år og école maternelle for 3-6 åringer. Crèche ligner nok mest på våre norske barnehager. De legger stor vekt på lek og noen voksenstyrte aktiviteter som felles sangstunder, høytlesning, osv. De spiser også sine måltider på avdelingen, selv om maten blir laget av en egen kokk på kjøkkenet. De fleste norske barnehager har mistet sine kjøkkenhjelper for mange år siden, selv om det finnes unntak. I de to norske barnehagene der vi filmet, hadde barna med matpakker selv. I tillegg fikk de daglig ett brødmåltid eller et enkelt varmt måltid fra barnehagen – som barnehagepersonalet måtte stelle i stand. De eldre barna i Frankrike spiser en tre retters lunch i egne kantiner, med et eget personale som hjelper til. I denne perioden har lærerne pause, eller mulighet til å forberede den videre undervisningen. For det er regelrett undervisning i école maternelle, med én lærer og opp til 28 barn. De følger en nasjonal læreplan med konkrete læringsmål. Altså svært ulikt den norske barnehagen som har færre barn i gruppen, flere ansatte og ingen læringsmål.

Etter å ha snakket med personalet i de norske og de franske barnehagene, fant vi fire hovedtendenser i forbindelse med forståelsen av risiko: 1. Måltider som regulering og disiplinering, 2. Helseaspektet (alle barn skal ha sunn mat), 3. Mat som (ut)danning og 4. Hygiene og sikkerhet.

Jeg vil nå bare ta for meg helseaspektet, for det var her vi fant de tydeligste forskjellene. For hva er sunn mat? I Frankrike får barn som sagt et tre-retters varmt måltid midt på dagen. Det er nøye satt sammen av ernæringskompetent personale og tilberedt av egne ansatte på kjøkkenet. Det så lekkert og fristende ut for oss norske. Men det som ble sjokkerende for de norske barnehagelærerne da de så den franske filmen, var at barna fikk dessert, gjerne noe søtt, de drakk juice (eller vann) – og om ettermiddagen fikk de gjerne en kakebit. Alt dette sukkeret? Det kan da ikke være bra? Har de ikke hørt om diabetes?

Det franske personalet på sin side ble meget bekymret over all brødmaten i norske barnehager, at de ikke fikk servert varm mat, og at barna fikk drikke melk. MELK! Har de ikke hørt om faren for overvekt og kolesterol? Har de ikke hørt om faren for hjerteinfarkt?

Et annet aspekt ved den norske matpakkepraksisen, som de franske lærerne reagerte på, var at barna tok med mat hjemmefra. Dette kan i følge de franske lærerne føre til at sosiale ulikheter bare blir forsterket. I Frankrike får alle barn samme mat. Det kunne riktignok bli et problem for barn som av ulike årsaker ikke likte maten, og som derfor ikke ville spise. Men man slipper i hvert fall at barn fra mindre ressurssterke familier til enhver tid har med seg billig og dessverre ofte usunn mat. I Norge har vi den siste tiden sett tendenser til den samme bekymringen, og enkelte kommuner eller barnehageeiere har derfor laget veiledninger eller regler for hva det er lov eller ikke lov til å ha med i matpakken. Dette kan igjen føre til at barnehagepersonalet – eller barna – blir et slags matpakkepoliti, og at barn som ikke har med seg “godkjente” matpakker, kan oppleve å ikke bli anerkjent som likeverdige med de andre. Godt hjulpet av sosiale medier, har vi også sett en utvikling der matpakker blir mer og mer kunstferdige, med ideer til hvordan man kan skjære ut små blomster av agurken, osv. Dette mener jeg er en veldig uheldig utvikling som bare fører til mer stress for både foreldre og barn (i Japan har disse trendene vokst slik at det enkelte steder blir kåret “ukens (eller dagens) matpakke”, der matpakkene er regelrette kunstverk).

Så hvilke forståelser av helserisiko finnes hos de norske og franske barnehageansatte med hensyn til mat? Det denne studien har lært oss, er at helse er et viktig aspekt ved mat og måltider i begge land. Selv om alle er enige om at frukt og grønnsaker er viktig, er det forskjeller på hva som oppleves som usunt og dermed risikofylt. Dette blir et tankekors for barnehageansatte som hver dag må forholde seg til barn fra mange ulike kulturer. Vi blir på denne måten utfordret på våre forståelser av hva som er sunt og usunt. Hvor farlig er det hvis noen barn har med seg en sjokoladebit eller et kakestykke i matpakka? Kanskje burde vi også redusere inntak av melk? Hvor farlig er det om noen har med loff og ikke grovt brød? Og kanskje burde vi jobbe hardere med å få tilbake kjøkkenhjelpene, som var vanlige i alle barnehager for 20-30 år siden. De spilte en viktig rolle for hele barnehagen, og kunne være med å sikre at alle barn fikk et godt og sunt måltid. Men det som etter min mening er det aller viktigste, er at barn må få oppleve gleden ved å spise, gleden ved å smake på ny mat, det å kunne kose seg med maten. Mat er glede, ikke stress.