Miljøforsker tror ikke på økokalypsen

Geir Hestmark er ansatt ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese (CEES) ved Institutt for biovitenskap på UiO og er noe så sjeldent som en optimistisk økolog og miljøforsker.

– Jeg var bare guttungen første gang jeg hørte at verden kom til å gå «til helvete» om få år. Klart jeg ble bekymret. Men i år fylte jeg 60, og jeg kunne nøkternt konstatere at så ikke har skjedd. Økokalypsen er stadig blitt utsatt.

Skogen i Norge har knapt vokst bedre enn i dag, norske fiskere har aldri tatt større fangster av torsk og sild, og norske jegere har aldri skutt mer elg og hjort, sier Hestmark.

– Takket være vitenskapsbasert forvaltning og kunnskapsbasert politikk. Våre store elver er renset for kloakk og giftige industriutslipp og er blitt gode lakseelver igjen. Nordmenn har aldri spist sunnere, hatt bedre helse, lengre levealder og større trygghet enn i dag, tilføyer han.

– Du nevnte at skogen vokser godt, men det er ikke alltid like populært?

– Ja, vi får mer skog fordi vi i det 20. århundre fikk etablert rasjonell skogskjøtsel med hogstbegrensning og nyplanting og fordi marginale småbruk og setre blir lagt ned og åpne plasser gror igjen. Et varmere klima fører dessuten til at skoggrensen nå flytter seg oppover. Dette er veldig forutsigelig, for vi vet at skoggrensen flytter seg 200 meter oppover for hver grad temperaturen øker. To grader varmere i atmosfæren, skoggrensen går opp 400 meter. Det vil etterhvert føre til at mange av hyttene på fjellet blir til hytter i skogen, og da mister de blant annet den utsikten mange setter pris på. Men dommedag er det ikke.

Vil fremme en «can do»-holdning

– Er da all miljøbekymringen ubegrunnet?

– Jeg underslår på ingen måte at det finnes en rekke miljøutfordringer, men jeg mener at en overdreven vekt på negativisme og dommedagsscenarioer kan føre til at folk gir opp, blir apatiske og handlingslammet. Jeg vil heller fortelle at det nytter, peke på suksesshistoriene og fremme en «can do»-holdning. Da tror jeg også at flere vil engasjere seg og bli med på å utvikle det «grønne» samfunnet vi må fram til, sier han.

– Ikke minst synes jeg dette er viktig i møtet med våre unge studenter. Jeg kan faktisk ikke stå som lærer i bevarings- og forvaltningsbiologi og si at verden går i dass, men dere kan jo ta noen studiepoeng og få studielån i mellomtiden...

Geir Hestmark mener vi siden 1950-tallet har opplevd tre store advarsler om miljøproblemer som kunne få katastrofale følger for menneskeheten, det han kaller økokalypse-varsler – en apokalypse er som kjent et varsel om verdens undergang.

– Men en av menneskets fremste egenskaper er evnen til å forutse og dermed ofte unngå farer. Og ta advarsler på alvor. Gjøre tiltak. Responsen på disse advarslene gjør det rimelig å si at «det grønne skiftet» egentlig startet allerede på 1960-tallet, selv om uttrykket ble kåret til årets nyord i 2015 av Språkrådet.

Den første økokalypsen…

– Det første varselet handlet om at miljøgifter og forurensning kunne ta knekken på oss og naturen ellers. Forurensningsproblemet var en helseutfordring. Men verken folk flest eller våre politikere liker å bli forgiftet. Engasjerte borgere, fagfolk og myndigheter begynte derfor å ta tak i disse problemene i stor stil allerede på 1960-tallet. I Norge var vi faktisk tidlig ute, påpeker Hestmark, og viser til den harde kampen mot forurensninger fra aluminiumsproduksjonen ved Årdal og Sunndal verk (ÅSV) på 1950-tallet. Bøndene i Utladalen engasjerte advokat allerede i 1949, etter at både barskog og beitedyr i området hadde fått store skader på grunn av fluorutslipp.

– Fluorskadene i Årdal var en av grunnene til at Røykskaderådet ble etablert i 1961. Senere har vi blant annet fått et miljøverndepartement, et eget miljødirektorat og en hel rekke miljøforskningsinstitutter med kompetente eksperter. Jeg kaller det litt spøkefullt for «det øko-administrative kompleks».

– Vi har bygd opp en omfattende og vitenskapsbasert naturforvaltning som blant annet setter strenge grenser for hva slags stoffer det er lov å slippe ut i naturen og også lært oss hvordan populasjoner av arter skal høstes bærekraftig, forteller Hestmark. Et omfattende miljølovverk som skal hindre forgiftninger, miljø-ødeleggelser og artsutryddelser er også kommet på plass, til og med grunnlovsfestet med Grunnlovens §112.

Norge er et foregangsland

– Men hva med plasten i havet og mye annen forsøpling? Der har vi også store problemer?

– Ja, for all del, og jeg sier jo ikke at vi skal lene oss tilbake og slutte å jobbe med problemene. Men plasthvaler og andre slike historier handler i bunn og grunn om håndtering av søppel, og det er jo noe vi klarer bedre og bedre. Der er forøvrig Norge et foregangsland på mange områder, for i mange andre land er de imponert over slike ting som at hele 97 prosent av alle plastflasker blir resirkulert. Søppel er riktig ressurs på feil sted, og vi må slutte å legge «søppel» i hauger og utvikle et samfunn som er basert på total resirkulering av stoffene som inngår i alt vi lager og bruker, svarer Hestmark.

– Og med panteordninger, gjenbruk og nye produksjonsmåter etc., er vi allerede på god vei.

Befolkningsvekst og sultkatastrofer

Det neste økokalypse-varslet kom ikke minst fra Stanford-økologen Paul R. Ehrlich, som utga sin berømte bok The Population Bomb om den kommende «befolkningsbomben» for nøyaktig 50 år siden, i 1968. Ehrlich spådde at befolkningsveksten ville føre til at mange hundre millioner mennesker skulle komme til å sulte i hjel på 1970- og 1980-tallet.

– Men det skjedde jo ikke, blant annet fordi matvareproduksjonen har økt minst like mye som befolkningen i verden, påpeker Hestmark. Og befolkningsøkningen nærmer seg null i flere og flere land, slik FNs befolkningsstatistikk viser. I dag er det først og fremst en del afrikanske land som ennå ikke har tatt utfordringen.

Teknologi kan løse klimaproblemene

Geir Hestmark tror heller ikke at den tredje økokalypsen som nå er på alles lepper, klimaendringene, kommer til å ta knekken på oss. Han har nemlig stor tillit til at den teknologiske utviklingen vil gi oss løsninger som kan redusere og snart eliminere utslippene av klimagasser.

– De tekniske løsningene er allerede underveis, og det er tusenvis av kreative forskere som i øyeblikket arbeider med å etablere dem over hele verden. Ta for eksempel solenergi. De solcellene folk har på hyttetakene i dag, fanger ca. 20 prosent av den tilgjengelige energien i sollyset, men de beste solcellene er i ferd med å nærme seg en effektivitetsgrad på 50 prosent. Og hvis de oppnår en effektivitetsgrad på 60-70 prosent i fremtiden, vil solcellene skaffe oss så mye energi at det vil holde for alle behov, sier Hestmark.

– Da har vi også løst problemene med CO2-utslipp til atmosfæren. Det jobbes dessuten konkret med teknologi for karbonfangst og lagring, eller til og med for å hente CO2 ut av atmosfæren og lage noe nyttig av det, for eksempel byggematerialer, påpeker professoren. Akkurat den ideen har forøvrig naturen hatt før oss – det kalles trær, tilføyer han.

Naturen leverer olabiler

Men professor Hestmark benytter anledningen til å dementere at vi bør gå til naturen og evolusjonen for å finne de beste løsningene.

– Visste du at dagens solceller allerede er mye bedre enn plantene til å absorbere solenergi? Plantene med sitt klorofyll klarer nemlig bare å nyttiggjøre seg ca. 1 til 2 prosent av den tilgjengelige energien i sollyset. Og den løsningen brukte naturen milliarder av år på å utvikle! Det illustrerer at du ikke skal «gå til naturen for å bli vis», for naturen og evolusjonen leverer olabiler istedenfor Rolls Royce. Naturen er full av sub-optimale, men tilstrekkelige løsninger, evolusjonens hovedprinsipp er «går det, så går det», tilføyer han. – Og det er forbausende hva som går!

Innføring i økologi

Geir Hestmark tok en magistergrad i filosofi før han etter eget utsagn kom på bedre tanker og ble naturforsker og økolog. Den doble kompetansen har gitt ham et solid faglig grunnlag for å skrive en bok om økologi som også tar for seg politiske og filosofiske aspekter ved faget. Men først og fremst er den ment som en innføring i naturfaget økologi og dets mange nyttige og viktige anvendelser.

– Jeg har skrevet boka med tanke på dem som ikke er biologer, fra den våkne elev i videregående skole til folk i helsevesenet, rettsvesenet, politikken, det private næringsliv, dagligvarehandelen etc., for å rydde litt opp i hva alt «øko-pratet» egentlig handler om.

Professor Hestmark er kjent som vitenskapshistoriker og har tidligere bidratt til bokverkene Vestens tenkere, Norsk Idéhistorie og Norsk polarhistorie. For sin store biografi med tittelen Vitenskap og nasjon om den norske geologen og nasjonsbyggeren Waldemar Christopher Brøgger (1851-1940) ble han tildelt Fritt Ords Honnør. I 2017 utkom biografien Istidens oppdager om dansk-norske Jens Esmark (1762-1839), som ble Norges første professor i bergvitenskap og den første som påviste at Norge hadde vært dekket av innlandsis. Esmark- biografien ble nylig kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt siden årtusenskiftet.