Mobbing – et individ– eller systemproblem?

Mobbing er et alvorlig problem og noe nådeløst for dem som utsettes for denne formen for krenkelse. Men det er også et problem for dem som utfører disse krenkelsene. Alle elever har i dag en lovfestet rett til et godt læringsmiljø gjennom § 9 A i opplæringsloven. Mobbing blir etter min mening et symptom på at skolen ikke inviterer til et godt nok psykososialt miljø.

Hvordan kan det være en god opplevelse å krenke eller plage andre? Hva er dette et uttrykk for? Hva er det som kommuniseres? I utredingen fra Kunnskapsdepartementet, NOU 2015:2, eller Djupedalutvalget; «Å høre til – Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø», kan vi lese om mobbing som et gjennomgående tema i samfunnsdebatten, og noe som har preget debatten i barnehage og skole gjennom tidene. Denne utredningen gjør rede for ulike tiltak siden den første norske kampanjen i 1980-årene. Fra høsten 2017 får vi til og med en egen mobbelov som forutsetter en nulltoleranse. Med andre ord mangler det ikke på fokus og tiltak, samt fortløpende forslag til ulike manifest mot mobbing og andre skoletiltak. Det som er felles for disse, er at de slår fast at alle elever har krav på et trygt og godt psykososialt skole- og læringsmiljø. Men, blir det politiske fokuset og satsingen troverdig?

Vi vil alle kunne være enige om at det har vært stort trykk på fenomenet mobbing. Men tross stor innsats har dette ikke gitt de ønskede resultater for læringsmiljøet i skolen. Media har trukket fram flere personlige tragedier, eksempelvis om 13-årige Odin som ikke orket mer og tok sitt eget liv. I sommer leste vi i VG om «Mobbealarm i Oslo skolen – nytt mobbeombud får hendene fulle».

Spørsmålet blir da om alle utredningene og all innsatsen politikere legger opp til, hjelper? Siden vi fortsetter å registrere at mobbing er et problem, må det være noe som ikke har virket! Hva kan så være grunnen til dette? Blir det bare mer av det samme, eller «feil» medisin? Hva er det ved skolen som system som gjør at slike negative handlinger får god nok grobunn? Om vi kan forestille oss at ingen ting oppstår av seg selv, men at alt oppstår i en sammenheng, blir dette alvorlig for skolen som system. Skolen har således en stor utfordring som de ennå ikke har klart å hanskes med, men som får fortsette å utvikle seg, tross alle tiltakene. Kan man da lede ut av dette at «alt er prøvd og intet virker»? Eller kan det være at all innsatsen som er nedlagt, ikke har vært hensiktsmessig eller nyttig? Det kan sammenlignes med alvorlig sykdom hvor det pøses på med medikamenter som ikke hjelper på sikt, men som kun gir kortvarig symptomdemping. Her ligger kanskje spiren til å tenke nytt?

Hva er da problemet? Er det Per eller Kari, eller hvor skal vi plassere det? Vi må våge å spørre om det tenkes for mye på en foretrukket måte? Blir våre tanker for fastfrosne og ensporete i en forklaringsmodell? Tenker vi på en måte som ikke tar fatt i kjerneproblematikken? Blir mobbing som fenomen koblet for lett opp til et personorientert egenskapsfokus, eller at det blir et for sterkt individfokus og at vi skal finne årsaken i den enkeltes personlighetsstruktur? Blir det på samme måte for stort fokus på å finne det rette tiltaket som skygger for det å tenke prosesser?

Selv om NOU 2015: 2 viser til at mobbing består av komplekse sosiale prosesser som må ses i sammenheng med konteksten, og at det å alene forklare mobbing ut ifra personlighetstrekk ikke blir tilstrekkelig, så letes det fortsatt kanskje for mye lineært etter årsaker? Utfordringene blir kanskje ikke fenomenet mobbing i seg selv, men at det utvikles en fastlåsning av selve tenkningen om dette fenomenet. Språket og ordene vi benytter, blir viktig dersom vi ønsker å betrakte dette fra et annet perspektiv.

Det innebærer at fenomenet mobbing må vurderes ut fra en annen og mer sirkulær forståelse. Alt henger sammen, og endring et sted fører til en endring et annet sted. Det er ikke problemet som er problemet, men måten vi tenker og snakker om dette problemet på. En slik lingvistisk vending vil kunne åpne opp for andre og kanskje mer nyttige tilnærminger.

Om vi legger en slik vending til grunn, må skolen og dens talspersoner bli mer tydelig på sin egen epistemologi, eller bli mer tydelig på hvordan de vet det de vet. Legges det stor nok vekt på å reflektere pedagogisk grunnsyn eller plattform, endringskompetanse, og/eller se på kontekstuelle forhold i personalgruppen?

Verden rundt oss er i raskere endring enn tidligere, noe som også gjelder skolen og dens innhold. Situasjonen vil kreve en endring i måten å forstå atferd og mangfold på. Alle hvorfor-spørsmålene gir ikke nok relevante svar, men kanskje mer av det samme konseptet. Hva er det da som gjør at vi velger å fortsette med det ene tiltaket etter det andre, uten at situasjonen blir så mye bedre? Det ligner på det vi ser innenfor spesialundervisningen, der vi øker ressursene uten at det gir forventet virkning! Er vi for dårlige til å evaluere eller tenke målrettet – og når ting ikke virker, blir vi for raske til å finne på noe annet, og gjerne i den samme sjangeren?

Jeg ville tenke at et paradigmeskifte, eller en annen måte å forstå på, må til for å kunne utvikle alternative måter å handle på. Vi må reflektere rundt både læring og skole som prosesser, og bli mer bevisste på at det alltid vil være en sammenheng mellom måten vi tenker på og hvordan vi velger å handle. Alle er nok endringsvillige og ønsker å forbedre sin praksis, men det kan bli en utfordring da dette også krever at vi må tenke nytt eller på en annen måte om hvordan vi handler. Det er ikke nok å ville endre praksis, hvis man fortsetter å tenke som i går.

Det er her det må legges mer vekt på refleksjoner i personalet, noe som kanskje prioriteres for lite, da et økende krav til effektivitet krever sitt. Vi må bevege oss mer fra å påvirke til å medvirke i elevenes hverdag. Dette betyr en bevegelse fra en for instrumentell tilnærming til mer fokus på relasjonene og de samvirkende prosessene mellom lærer og elev. Jeg tror at et tydeligere fokus på relasjonskompetanse vil gi nye spor. Dette vil bety at det må gis mer tid til dialogene og samtalene i skolen. Det er spesielt her jeg mener at politikere ikke viser troverdighet. De vil ha endringer, men gir ikke mulighet for skolen til å skape disse rommene. Det blir ofte disse områdene som kuttes først ved årlige nedskjæringer.

Det er ikke alle tiltakene eller teknikkene, men selve rommet mellom lærer og elev som må fylles med gode samarbeidsprosesser. Skolen må bli mer nysgjerrig på sine elever og ikke for raskt definere den ene eller andre som svak eller atferdsvanskelig. Dette handler mye om holdningsendringer. Det må ses og forstås på en annen måte. Dette betyr større lærertetthet og behov for lærere med blikk for den enkelte i helheten. Vi vil alle være kontekster for hverandre i en felles skapende utvikling. Det må være lærerne som tar ansvar for at gode relasjoner utvikles, og at dette gir rom for at alle elevene skal høre til i et inkluderende og godt psykososialt læringsmiljø. Det må settes av mer tid til sosial ferdighetstrening og sosial kompetanseutvikling. Vi vet alle at god læring og tilpasset opplæring for alle medvirker til et godt psykososialt miljø. Dette kommer imidlertid ikke av seg selv, men må læres som all annen læring. Det er derfor viktig at tiden forvaltes riktig.

Parallelt må et gjensidig og likeverdig samarbeid mellom hjem og skole bli mer involverende. Foreldregruppen vil være en stor ubrukt ressurs. Det blir ikke nok med noen samtaletimer i året hvor foreldre blir fortalt hvordan eleven mestrer det faglige. Viktige instanser som PP-tjenesten må inn i mer forpliktende samarbeid om skolemiljø og læring. PP-tjenesten må således styrkes og bli en mer naturlig del av skolens hverdag. Lovverket er på plass, men det finnes for lite rom for å delta i skolens indre hverdag.

Dette krever en annen kompetanse og nye måter å jobbe, tenke og samarbeide på. Det må på plass en tydelighet i skolens ledelse og kultur som reflekterer elevsyn og læringssyn – en kultur som ikke gir rom for krenkelser hverken fra voksne eller barn. Vi må kanskje utvide vårt elevsyn til å omfatte et perspektiv den danske barnepsykiateren Søren Hertz omtaler som et biopsykososialt perspektiv. Han ser på utfordrende atferd som en måte å kommunisere på, en fremtredelsesatferd som blir en type invitasjon til oss om samarbeid. Han mener at all atferd er kommunikasjon eller intensjonal og at oppgaven vår blir å forstå og finne ut av hva som holder liv i denne type atferd – for så å gjøre noe med det.

Vi må bli mer nysgjerrig på hvordan vi har kommet inn i slike negative samspill og hva vi som mennesker gjør med hverandre. I stedet for å tenke på mangelsymptomer hos elevene, må vi vri tankene over til tenke at barn og unge har uante utviklingsmuligheter. Nevropsykologien viser at barn speiler seg i de andre, og hvordan skal barn og unge tro at utvikling er mulig dersom de kun speiler seg i bekymringer? Vi må speile samarbeid og gi uttrykk for å ha en tro på at noe er mulig.

Så hva kan vi utlede av dette? Mobbing er ikke et individproblem selv om eleven blir den som erfarer og bærer belastningene. Det er snarere et symptom på et systemproblem som bør møtes med en annen medisin enn individuelle tiltak og «mer av det samme» -tenkningen. Her må det ikke tenkes enten eller, men både og, da individet alltid må ivaretas.

Kan skolen som system gå mindre i forsvar og ikke bare si at dette er noe de allerede gjør, men kanskje ikke gjør nok av? Kan vi gi skolen rom til å bli mer nysgjerrig? Fastlåsthet fører som regel til at deltakerne mister sin nysgjerrighet, noe som gir plass for mer av det samme. Problemet oppstår først når vi ikke finner veien videre. Jeg tror derfor at økt nysgjerrighet på språk, samtalens funksjon og relasjoner, kanskje vil føre debatten inn på et annerledes spor?