Mobbing og oppdragelse

Mobbing har med årene befestet sin posisjon som både folkelig, forskningsbasert og juridisk begrep, selv om krenking/krenkende atferd har fått større og større oppmerksomhet. Det er gjennom årenes løp publisert mange innspill til løsninger, men selvsagt ingen som forandrer det behovet vi mennesker i varierende grad har for å få bekreftet vår egen betydning.

Alle har et forhold til mobbing, men vi har hver våre erfaringer. De fleste av oss som (passive) tilskuere, andre som ofre og noen som mobbere.

Alle har meninger om mobbing, men selvsagt ulike synspunkter på hva som bør gjøres. Det er stor enighet om dagens forståelse av hvor alvorlig mobbing er, først og fremst for ofrene, med økende erkjennelse av at også mobbere løper stor risiko for følgetilstander eller senskader.

Både Kong Harald og statsminister Erna Solberg uttalte i sine nyttårstaler visjonære tanker om en framtid uten mobbing. Det arbeidet som må gjøres for å nå dette ambisiøse målet, er imidlertid avhengig av oss, vi som er foreldre/familie, venner, naboer, kollegaer osv., eller har vårt virke der barn og unge befinner seg.

Artikkelen vektlegger bare deler av hvordan mobbing kan forstås, og beskriver ikke en metode for å stoppe mobbing eller følge opp mobbesaker. Den påpeker at det som ser ut som mobbing og utestengelse til vanlig er det. Men noen ganger er det lett å overse hva som kan ligge til grunn for at barn aktivt unngår å ha noe med et bestemt annet barn å gjøre, og at dette kan være en «sunn» reaksjon på et usunt fenomen.

Mobbeofre, og særlig hvis det er barn vi snakker om, har blitt sviktet av voksne over tid.

Mobbing eller krenkende atferd

Hva som ligger i eller under de samspillsfenomenene ordet mobbing dekker, er like mangfoldig som antallet og variasjonen av mennesker som hevder seg utsatt for mobbing. Felles er likevel den intuitive forståelsen vi alle har etablert, at mobbing omhandler et skjevt maktforhold. En eller noen bruker en type innflytelse vedkommende har ervervet seg gjennom å fornedre andre. Innflytelsen kan befeste seg som en betydelig maktposisjon, og maktutøvelsen kan ta form av langvarig krenkende atferd overfor svakere stilte personer. Disse personene klarer ikke å komme seg ut av rollen som offer og utsettes for stadig nye krenkelser. Dette kan som kjent være både verbale og fysiske overgrep, samt nyere fenomener som sjikanering via sosiale medier.

En ekstra belastning ved å være og forbli offer for krenkelser, er de sosiale aspektene. Jo flere som er vitne til hva som skjer, jo større er tapsopplevelsene. Ikke bare handler det om å bite i seg skammen over å bli krenket, men også erkjennelsen av fravær av medmenneskelighet. Dermed blir man konfrontert med sin egen ensomhet og hjelpeløshet. Gode venner bør stille opp for en. Dersom ingen noen gang stiller opp, vet man at man står alene.

Mobbeofre, og særlig hvis det er barn vi snakker om, har blitt sviktet av voksne over tid. Antakeligvis er det flere voksne som har sviktet, eksempelvis foresatte og sannsynligvis helsesøster og/eller ansatte i barnehage eller skole. Ingen barn faller så dypt, til bunnløs fortvilelse så raskt, at omgivende voksne ikke rekker å reagere og intervenere for å stoppe mobbingen. Omgivende voksne er dessuten ikke bare omsorgspersoner, helsepersonale eller pedagogisk bemanning. Det kan like godt være en fjernere slektning, naboen, vaktmesteren eller deg og meg.

Oppdragelse

Oppdragelse som begrep synes å ha gått ut på dato, men ikke hva som ligger i begrepet. Alle barn har rett til en trygg oppvekst, fri for voksne og andre barn som bruker sin maktposisjon til å fremme egne interesser på deres bekostning. Alle barn skal lære forskjellen på mitt og ditt, rett og galt. Grunnlaget for dette legges hjemme, men som sikkerhetsnett er både barnehage og skole forpliktet til å støtte opp under det foreldrebaserte oppdrageransvaret. Da må det være dialog dem imellom, for å klarere at foreldrene er på rett vei. Dialogen bør også kunne åpne dørene, bokstavelig talt, for å gå inn med aktiv støtte, råd eller veiledning hvis det er påkrevet. Alle barn har krav på trygg tilknytning til omsorgspersonene, de skal utvikle relasjonskompetanse og gjennom de første leveårene bli godt fungerende sosiale individer. Noen foreldre trenger hjelp utenfra med disse utfordringene.

Nå skal det riktignok sies at selv om alle forhold rundt barnet er godt, trygt og risikofritt, kan også disse barna bli mobbere. På samme måten som noen av barna med like trygg og ressurssterk bakgrunn kan bli mobbeofre.

Hjelp og profesjonell støtte

Noen ganger oppdager personale innen helsestasjon, barnehage eller skole at foresatte ikke er i en god prosess med hensyn til å «utvikle» trygge barn som kan kommunisere og samarbeide med alle. Da bør det tilbys råd og/eller veiledning som kan korrigere det som ellers vil føre til skjevutvikling. Rådgiver/veileder kan selvsagt være en annen fagperson enn den som avdekker behovet, eventuelt også fra annet fagmiljø.

Både helsesøstre, barnehagelærere og lærere har kunnskap om barn og hva som kan forventes av barn på ulike alderstrinn. De vet mye om hva som er normalt og va som er normal variasjon. Noen kan mer utviklingspsykologi enn andre, men gjennom utdanningen er alle kvalifisert til å komme med innspill til hva som eventuelt bør gjøres annerledes for å støtte barnets utvikling. Dette har alle de aktuelle profesjonsutøverne muligheter for å bidra til gjennom ordinære møtepunkter som helsestasjonskontroller, foreldresamtaler med pedagogisk leder på avdelingen i barnehagen eller tilsvarende møte med kontaktlærer på skolen.

Dersom alvorligere utfordringer og mer komplekse forhold ligger til grunn for barnets manglende eller skjeve utvikling, finnes det i alle kommuner et spesielt kvalifisert fagmiljø som bl.a. har som oppgave å støtte/veilede foresatte som trenger hjelp med en eller flere sider av omsorgsoppgavene. Barneverntjenesten er dessverre beheftet med et ufortjent dårlig rykte og er offer for generalisering ut fra noen grelle eksempler presentert i tabloidformat. Det store flertallet av arbeidsoppgaver er imidlertid å gi ulike typer støtte til foreldre med barn som bor hjemme. Tjenesten skal først og fremst være den ressursen foresatte høster av når man trenger kort- eller langsiktig hjelp i hjemmet med de omsorgsoppgavene man av en eller annen grunn ikke klarer å gjennomføre godt nok.

Litt mer om mobbingens natur

Hvis mobbing oppstår i et barnehage- eller skolemiljø og fortsetter over tid, er det mange barn og voksne som kan betegnes som passivt involverte. Barn kan ikke ta ansvaret for det de observerer, men de voksne skal det. De har en yrkesmessig og dermed lovpålagt plikt til å gripe inn der og da og/eller så snart som mulig rapportere til overordnede (jf. opplæringsloven § 9 A-4).

Hver gang en voksen som ser, hører eller burde sett/hørt at noen blir krenket, ikke handler ut fra dette, signaliserer man til offeret/ofrene at vedkommende ikke er verd bryet. Med andre ord understøtter voksnes unnfallenhet, hver gang på nytt, den fortvilelsen og resignasjonen krenkede barn allerede bærer på. Konklusjonen kan fort bli at siden ingen bryr seg, er «jeg» ingenting verd; en fatal, men logisk (og ødeleggende) oppfatning.

I tillegg er den voksnes unnfallenhet samtidig et svik overfor den eller de som utøver krenkende atferd. Barn som blir mobbere, velger ikke nødvendigvis den aktiviteten for å krydre tilværelsen. Noen av dem kan mer eller mindre tilfeldig havne i en situasjon der de oppdager at de har makt over andre, fordi vedkommende underkaster seg. Opplevelsen av å ha og kunne utøve makt gjennom å påvirke, utfordre eller bestemme over andre, er det ikke alle som håndterer hensiktsmessig (voksne ikke unntatt). Når det å bestemme over hva andre skal tenke, mene, si, gjøre og ikke minst føle, kan forstås som en blankofullmakt (fra den/de som underkaster seg), krever det karakterstyrke å la være å misbruke makten.

Betydningen av tidlig innsats

Dersom nye krenkende handlinger bare bekrefter andres underkastelse, og i tillegg applauderes av en eller flere «følgere», kan også et i utgangspunktet ordinært, til og med sympatisk barn fort bli en mobber. Vedkommende etablerer seg på toppen av den menneskelige pyramiden vennekretsen utgjør, og bruker lederegenskapene til egen vinning. Dynamikken i pyramiden og kampen for å være inne, fører også til at noen må være ute. Om nødvendig kan mobbing da bli brukt som verktøy for å holde på makten (lederen), eller som virkemiddel for å please lederen (og fortsatt være inne).

En voksen på rett sted til rett tid, og som griper inn på riktig måte, kan bidra til en helt annen utvikling av dynamikken i en gruppe. Da er sjansen langt større for at lederen kan bruke ressursene positivt, til inkludering og samarbeid/fellesskap. Barn som mobber, må få raskt hjelp, og det er vi voksne som er ansvarlige for å se faresignalene i tide og reagere hensiktsmessig og raskt. Fra sommeren 2017 gjelder en presisering i opplæringslovens § 9 A-4, som utløser aktivitetsplikt. Den favner alle som har sitt virke i skolen, samt profesjonsutøvere som har arbeidsoppgaver i skolen.

Barn som krenker andre, bør raskt få hjelp fra voksne. De blir fort fanget i sitt eget nett, der det å krenke andre blir et middel for å styrke egen posisjon. Kongen på haugen er imidlertid selv et offer, uten selv å se – eller klare å ta konsekvensen av den siden av saken. Vedkommende er som oftest klar over at det som skjer ikke er bra (tillatt/lov), men klarer likevel ikke å endre atferd. Den sosiale kostnaden (tapet av sosial anseelse) ved å kapitulere ville blitt for stor. Da kan det bli enda viktigere å skjule det som foregår. En annen side ved dette er at mobbere over tid kan komme til å bruke betydelige ressurser på å opprettholde og styrke sin maktposisjon. Dette er sløsing med ressurser i form av energi som helt og holdent skulle vært kanalisert mot å realisere egne muligheter, og samarbeid for å bidra til/høste av fellesskapets kapital.

Aktiv eller passiv mobbing

Mobbing kan være direkte og konfronterende. Aktiv mobbing er krenkelser som følger av noe som blir sagt eller gjort, men gjerne i det skjulte. Det kan være både fysiske og psykiske krenkelser, men like fullt er det åpenbart for offeret at man blir nedvurdert, ikke hører til, ikke har noen verdi.

Psykisk mobbing spenner over hele registeret, fra hatutsagn til kroppsspråk som er så vagt at en eventuell voksen (uerfaren) observatør ikke ville hatt noe å sette fingeren på. Som del av dette siste kommer nettmobbing, mer eller mindre åpenlyse krenkelser i form av tekst og/eller bilder formidlet gjennom digitale (inkl. sosiale) medier.

Mobbeofre flest vil oppfatte voksne som ikke griper inn og stopper mobbing, som avvisende. En annen form for avvising barn opplever, er å bli oversett, ignorert eller utestengt av andre barn. Begrepene har større eller mindre preg av aktiv handling. Avvising er det som klarest antyder at man skyver noe eller noen unna, bort fra seg selv – både fysisk og mentalt. Slik sett er det stor grad av likhet mellom avvising og ekskludering eller utestengelse, som også høres ut til å innebære en aktiv handling. Like fullt kan nettopp denne atferden også betegnes som den passive formen for mobbing. Men, passiv? Er det uttrykk for passivitet om man bevisst velger ikke å se på en annen, når nærhet, tid og sted ellers tilsier at dette er helt naturlig? Er det en passiv handling å krysse gaten eller bytte lekeplass for å slippe å møtes? For den som utsettes for det, er det i hvert fall noe man tar aktivt til etterretning.

Likevel kan avvising også skje i det stille, så passivt at utenforstående ikke vil kunne tolke det som skjer på den måten. Da snakker vi kanskje om ignorering, som i denne sammenhengen står for det samme som å overse. Dette begrepet har tilsynelatende et mer passivt preg. «Overse» gjør det lett å forestille seg hvordan det er å være motparten i styrkeforholdet. Den som blir oversett, må bokstavelig talt oppleve at andre ser over en, som ensbetydende med at man er «liten» eller kanskje gjennomsiktig (= luft og dermed uten betydning).

Ignorering som sosialt fenomen er i seg selv ikke dramatisk. Det er mye vi til enhver tid utsettes for av sanseinntrykk og stimulering, mer eller mindre tilfeldig, avhengig av tid og sted. Det har betydning hvor vi befinner oss og hva vi gjør, hvem vi er sammen med og hva som skjer rundt oss. Derfor må vi kunne filtrere bort uvedkommende og forstyrrende påvirkning, og ignorere noe for å beholde konsentrasjonen og fokus på det som er viktig for oss. Noen ganger innebærer dette at vi også ignorerer andre personer som vil ha kontakt med oss, at vi avviser andre nærmest som en beskyttende refleks.

Det er noe helt annet når ignorering av bestemte andre personer gjentas over tid, og inngår i et (planlagt atferds-) mønster. Dette kan fort bli alvorlig for alle som rammes, særlig barn som blir oversett/ignorert og dermed ekskludert fra fellesskapet. Ulik grad av ignorering og ekskludering skjer i de fleste miljøer (noe alle voksne kjenner til), men det sitter langt inne å erkjenne forekomst av sosiale utvelgelses- og utstøtingsmekanismer også der våre barn omgås. Det være seg lekeplassen i nærmiljøet, organiserte eller uorganiserte fritidsaktiviteter, barnehage og skole. Jeg skal ikke bruke mye tid på Charles M. Darwin her, bare konstatere at sosiologiske fenomener kan være nedarvet (jf. «survival of the fittest»-teorien). Den gang da også våre forfedre måtte kjempe, eventuelt også mot hverandre, for føden/overlevelse og videreføring av slekten.

«Preget» av god barndom

Det er og blir foreldre som har omsorgs- og oppdrageransvaret for sine barn. Til forskjell fra andre pattedyr har vi mennesker færre instinkter som styrer vår foreldreatferd, og desto flere valg med hensyn til om vi gjør det eller det, på den eller den måten. Men det hjelper å ha god bakgrunn og oppvekst selv. Da er vi på en måte «preget» eller programmert for å følge opp barnets behov framfor våre egne, mer jo yngre og mer hjelpeløs babyen/barnet er. Nedarvede prinsipper som overstyrer det mer ustabile følelseslivet, bidrar til at vi likevel gjør det som er til barnets beste, selv når vi er slitne eller det stormer rundt oss.

Det å være flere generasjoner sammen og ha fellesskap i måten man oppdrar nye generasjoner på, kan være støttende for den enkelte mamma og pappa. Men med våre dagers nye og mange ulike familiekonstellasjoner, er mange foreldre mer alene om omsorgen og oppdragelsen enn i tidligere tider. Derfor er det viktig at vi er flere som står sammen, som bryr oss og tilbyr vår hjelp når noen trenger det, fra storfamilien, som nabohjelp eller profesjonell støtte.

Barn som blir mobbet må møtes med åpenhet i form av undring, en voksen som tar seg tid til å lytte …

Somatisering

Barn som ignoreres, utestenges eller ekskluderes, er som andre mobbeofre i alvorlig risiko for utvikling av følgetilstander. De viser seg ofte gjennom somatisering; (bort-) forklaring av de egentlige (hovedsakelig mentale) belastningene med kroppslige plager. Klassiske eksempler på dette er vondt i hodet, vondt i magen, ikke matlyst/orker ikke spise eller søvnvansker.

Barn bruker ofte somatisering (selv små barn vet visst at fysisk smerte er mer akseptert enn psykiske plager), som «søknad» overfor foresatte om å få slippe å gå i barnehagen/ på skolen. Tendenser til vegring – at barn motsetter seg å gå dit/være der mobbingen forekommer, kan utvikle seg til massivt fravær over tid dersom barn ikke får riktig hjelp innen rimelig tid. Da må man imidlertid ha god nok informasjon om hva som forårsaker mobbingen, slik at tiltakene som iverksettes også fjerner årsakene. Uten dette øker sannsynligheten for reelle somatiske plager og at barnets psykiske helse blir ødelagt fordi mobbingen fortsetter.

Bare for ordens skyld; somatisering og/eller vegring og langvarig skolefravær kan ha mange og helt andre årsaker, og behøver derfor ikke å være koblet til krenkelser. Åpne for, eller lukke samtaler Mange barn opplever dessverre at ingen voksne tror på dem, når de forteller at de blir mobbet – selv når de beskriver helt konkret hva de opplever og hvordan det oppleves. Voksne vil helst ikke tro at andre barn kan oppføre seg så grusomt mot sitt eget barn, som barnet forteller om. Det er muligens nedarvet det også (historisk overlevelsesstrategi), at mange voksne har er en tendens til å trekke seg unna det vi ikke forstår. Da kan vi komme til å «lukke» slike samtaler med barn, i stedet for å åpne; få vite mer og komme i posisjon til å hjelpe.

Trøst er for noen omsorgspersoner ensbetydende med å nøytralisere, glatte over, kanskje til og med bortforklare – eller tillegge barnet skyld. Barn som blir møtt slik, vil fort miste tilliten til den voksne og troen på å få hjelp. Denne strategien hjelper ingen, den er misforstått og gjør bare vondt verre. Den voksne har selv oppført seg som et barn, og «straffen» er at både barn og foresatte, samt barnehage/skole får det enda vanskeligere, fordi mobbingen fortsetter. Barn som blir mobbet, må møtes med åpenhet i form av undring, en voksen som tar seg tid til å lytte, og som bare stiller åpne spørsmål for å få fram flere opplysninger. Barn som møtes slik, vil allerede i løpet av samtalen få styrket sin relasjon til den voksne, noe som igjen øker troen på at  vedkommende faktisk kan stoppe mobbingen og løse tilhørende utfordringer.

Voksne bør ut fra dette være mer til stede i barns egen opplevelse av sitt eget levde liv. Det burde være enkelt å sikre at hvert enkelt barn har minst en fortrolig voksen på hver arena (hjemme selvsagt, og i tillegg en betydningsfull voksen i barnehagen eller skolen), som fra tid til annen kan sette seg ned sammen med barnet og utforske dets verden. På denne måten kunne man i langt større grad enn i dag bidra til å forebygge mobbing. Om ikke annet kunne man komme langt raskere på banen, med riktige tiltak når mobbing er i startfasen.

Barn trenger beskyttelse, men….

Dessverre er det slik at noen omsorgspersoner verken utforsker barns verden slik vi ønsker, eller lukker fortellingen om hvordan barnet egentlig har det. For noen av disse kan det handle om en type barneoppdragelse som legger til grunn at barn trenger beskyttelse. De vil verne barnet mot det som virker annerledes enn hva som ligger i familiens kulturelle betingelser, det som oppleves som en trussel mot det trygge – det man er fortrolig/komfortabel med. Det kan være forekomst av en type atferd som da framstår som utfordrende, provoserende eller kanskje truende.

Alle familier har et særpreg, og alle oppvekstmiljøer har noen felles, samlende elementer som både er historisk og kulturelt betinget. Dersom man f.eks. beveger seg bort fra det kjente og etablerer seg i en annen type nærmiljø, et nabolag man ikke føler seg trygg/trives i, eller barnets skole har forekomst av mobbing, er det naturlig å verne om seg selv og beskytte barnet.

Det å verne om seg og sitt, inkludert beskytte egne barn, er selvsagt også nedarvet gjennom generasjoner fra tidenes morgen. Det som ikke er nedarvet, er hvordan vi voksne, og særlig foreldre, vurderer graden av «fare» forut for handling. Det anses nødvendig at våre handlinger til enhver tid skal være tilpasset alvorlighetsgraden, samt tid, sted og anledning. Her vises til at det komplekse samfunnet dagens barn vokser opp i, er svært forskjellig fra da foreldrene måtte tenne bål i huleåpningen for å holde villdyrene unna «grotten/hytta» der barna lekte eller sov. Da var det greit å skrike høyt for å skremme eller slå for å stoppe/skade.

Foreldre som legger all skyld på andre og heller ikke kan eller vil bidra i løsningsarbeidet, tråkker over en etisk grense.

Dagens barn trenger først og fremst å få dekket alle sine primære behov, deriblant behovet for tilknytning og relasjonell kompetanse. Etter hvert bygges den etablerte tryggheten ut til å favne storfamilie, nabolag/nærmiljø, for de fleste også barnehage – og for alle skole.

Noe av det som anses viktigst nå for at barn skal kunne lykkes med sin framtidige voksne tilværelse, er at de utvikler kommunikasjons- og samspillsferdigheter (språklig, skriftspråklig og digital kompetanse), sosial kompetanse (kapital), egenledelse knyttet til følelsesregulering (emosjonell kapital), robusthet og omstillingsevne osv. Målet er selvrealisering, en gang i framtiden. Det er en lang vei å gå, og foresatte må være tålmodige og villige til å gå den sammen med barnet, i barnets tempo.

Utviklingsstøttende foreldre, eller ….

Foreldre som av ulike grunner utsettes for trusler fra miljøet rundt seg som de ikke har beredskap for å håndtere hensiktsmessig, kan få et konfliktfylt forhold til omgivelsene. Det blir ofte problematisk dersom de reagerer hensiktsmessig og ikke forstår hva som tjener barnets og deres egne behov best. Hensiktsmessige reaksjoner avhenger av rasjonelle vurderinger av den situasjonen man er i, noe som igjen forutsetter god emosjonell kontroll (følelsesmessig regulering).

Dette kan også hende hvis foreldre opplever at barna blir utfordret av andre barn/medelever på en måte de opplever som truende (direkte og pågående kontaktsøking/-etablering, røff behandling under fotballsparking i ballbingen, påpeking av annen dialekt, alternative klær, negativ oppmerksomhet i sosiale medier osv.). Dilemmaet oppstår fordi den intuitive (medfødte, instinktive) trangen til å beskytte barnet ikke nødvendigvis harmonerer med hva barnet er best tjent med. Normalt holder foreldre i slike situasjoner hodet kaldt, med nok is i magen til å gi barnet den balanserte støtten det trenger for at de grunnleggende behovene for trygghet imøtekommes, og opplevelsen av å være elsket blir ivaretatt. Da må man møte utfordringen med forståelse, aksept for de følelsene barnet faktisk har, men også gi råd og/eller veilede barnet mot å ta konstruktive beslutninger til hva det selv kan gjøre.

Dersom man gir ensidig støtte til barnets negative fortolkning av opplevelsen, bekrefter man overfor barnet at verden der ute er vanskelig og kanskje truende eller farlig. Hivs man ensidig plasserer skyld og ansvar for det som er ugreit på den andre parten, lærer ikke barnet å reflektere over hva som skjedde eller hvorfor det skjedde. De lærer heller ikke å vurdere hva som kunne vært gjort annerledes. Dette undergraver barnets evne og etter hvert vilje til å ta tak i og gjøre noe med egne utfordringer. Barn som forstås «i hjel» av foreldre som mister sin objektivitet med hensyn til hva som faktisk fremmer barnets interesser, kan fort lære hjelpeløshet og bli sosialt inkompetente. Dette fordi subjektive foreldrevurderinger av hva barnet «fortjener», kan blokkere for reelt samarbeid om å hjelpe barnet/eleven.

De første sosiale «utfordringene» barn møter, kan bygge på andres genuine interesse, nysgjerrighet og trang til å utforske hvem vedkommende er. Dersom vedkommende selv ikke klarer, og heller ikke får riktig hjelp med å møte ulike sosiale invitasjoner på en akseptabel måte, kan barn lett bli stigmatisert; havne i mer eller mindre synlig utenforskap. Stigmatiserte barn er mer utsatt for alle typer oppmerksomhet fra omgivelsene, også negativ/uønsket oppmerksomhet. Derfor kan stigmatisering også lede til utøvelse av krenkende atferd og mobbing.

Grenseoverskridende foreldreatferd

Foreldre som legger all skyld på andre og heller ikke kan eller vil bidra i løsningsarbeidet, tråkker over en etisk grense. Da er det ikke lenger barnets beste som ligger til grunn for foreldreatferden, men sannsynligvis deres egne behov som søkes dekket. Da handler det trolig om egen trygghet, som man forsøker å etablere gjennom omgivelseskontroll.

Foreldre som havner i slike situasjoner, ser det ofte ikke selv. Eller de klarer likevel ikke å forandre atferden. For utenforstående kan det virke som det å beskytte barnet mot den virkelig verden, heller enn å «ruste» barnet for å bli inkludert, nærmest blir som et prosjekt. Noen foreldre blir stående på barrikadene og fronte sine krav. De bruker tid på å samle ny dokumentasjon på hvilken urett barnet lider (f.eks. gjennom utspørring av barnet, for detaljert informasjon om dets opplevelser av hva som skjedde på skolen), for å kunne reise nye krav til skolen. Barnet kan være mer eller mindre bevisst de voksnes kamp om eierskap til sannheten om hva som opprettholder mobbingen, og tiltakene som følger av dette. Slike barn får det til vanlig bare vanskeligere. Etter hvert kan barnet miste den livsviktige tryggheten i tilværelsen, opplevelsen av å være elsket og med det troen på at noen kan hjelpe, og faktisk bli syk. Vegring og langvarig skolefravær kan følge av dette igjen.

Hvis årsaken til barnets sårbarhet, sosiale hjelpeløshet og handlingslammelse ligger i hjemmet, hjelper det ikke mye at alle eksterne samarbeidspartnere bestreber seg på å skjerme barnet og tilrettelegge/tilpasse omgivelsene. Det går uansett ikke an å beskytte et barn mot den virkeligheten vi alle faktisk skal lære å møte og stå oppreist i.

Avsluttende betraktninger

For det store flertallet barn/elever som blir mobbet, som skolen iverksetter tiltak for, hjelper gode tiltak så sant skolen har nødvendig kompetanse og skole-hjem-samarbeidet fungerer. Dette er tilfellet i de fleste klassiske mobbesaker, der en eller flere elever over tid har opplevd krenkelser fra medelever, slik artikkelen omtaler innledningsvis.

For et mindretall av elevsakene som utløser den omtalte aktivitetsplikten, får tiltakene ikke forventet effekt. Mobbingen, gjerne varianten med ignorering eller utestengelse, fortsetter til tross for mange faglig korrekte tiltak fra skolens side. Forekomst og hyppighet vil være i endring, men ikke forsvinne.

Da er det er viktig at skolens administrasjon og eventuelle eksterne tjenesteytere (som f.eks. PPT) gjør seg noen tanker rundt hva som er opprettholdende faktorer. Noen ganger vil man måtte spørre seg hva det er ved den mobbede elevens bakgrunn, altså også hjemmeforhold, som gjør at tiltakene ikke virker. Dette kan det være vanskelig å finne ut av, for disse sakene kan være svært komplekse – med flere og ulike årsaker. Noen av de elevene/mobbesakene der ordinære (og forskningsbaserte) tiltak ikke virker, kan ha som underliggende årsak at foreldre i sin subjektive hjelpeløshet undergraver effekten av tiltakene. Da er vi tilbake der vi nettopp var, at foreldrenes realisering av «sitt prosjekt» ødelegger mer enn det hjelper. Det finnes foreldre som tar seg til rette og selv oppsøker og irettesetter andre barns foreldre for deres barns «påståtte» krenking av get barn. Eksempler viser også at foreldre kan aksjonere overfor eget barns medelever på grunnlag av «påstått» krenking, med verbale og/eller fysiske utfall.

I slike tilfeller er det mulig å forstå at medelever trekker seg unna og vegrer seg for å være sammen med vedkommende – «det redde barnet med de vanskelige foreldrene». Prisen for samvær og vennskap er at selv den minste og mest uskyldige hendelse fra skoledagen blir analysert hjemme. Dersom selv ordinær, men selvsagt også uforutsigbar og delvis impulsiv barneatferd, fortolkes som krenkende, er risikoen for represalier stor. Og her er det snakk om represalier fra en voksen, en annen elevs mor eller far, en voksen man ikke kjenner og kanskje er redd for. Da går det også an å forstå at enkelte foreldre råder sine barn til ikke å være sammen med nettopp denne eleven i skoletiden, selv om det er åpenbart at vedkommende har behov for vennskap. De barna som da trekker seg unna, og mer eller mindre aktivt avviser det barnet, viser kanskje en sunn reaksjon på usunne forhold. Det er bare det at vi ikke alltid er i stand til å se det, skille dette tilfellet fra alle de andre tilfellene der mer ordinær utestengelse skjer.

Behov for ekstern hjelp

Det er grunn til å tro at ordinære mobbetiltak ikke gir forventet effekt i sammenhenger som dette. Derfor bør man sjekke ut om det er andre underliggende årsaker til mobbingen, enn det åpenbart skjeve maktforholdet mellom mobber(e) og offer, når tiltak ikke virker.

Dersom ordinære tiltak iverksettes og opprettholdes over tid – uten virkning, og årsaken til f.eks. ignorering/utestengelse er at ingen medelever tør å være sammen med det aktuelle barnet, framstår dette som et nytt overgrep mot barnet.

Hvis skolens tiltak skal ha effekt, må det samtidig skje noe hjemme. Dersom foreldrene ikke er mottakelige for råd og veiledning fra de voksne som står barnet nærmest (lærer, helsesøster, rektor mfl.), er det en kommunal instans som kan hjelpe barnet. Da handler det om barnevern, og for at  barneverntjenesten skal komme på banen når foreldre ikke selv ser at de trenger hjelp, må det sendes bekymringsmeldinger fra deg og meg. Noen av oss er nemlig forpliktet etter både FNs Barnekonvensjon og nasjonalt lovverk, til å gjøre det som er til barnets beste.

Og, for at det skal være sagt: Noen foreldre vil da faktisk takke ja, og samarbeide om å melde behov for tjenester fra barnevernet. Bekymringsmelding kan da omdefineres til søknad om støtte/veiledning fra barneverntjenesten.