Partnerskap mellom lærer og bibliotekar

Mens den formelle arenaen for lese- og skriveopplæring er skolen, er biblioteket en mer uformell læringsarena for utvikling av leseengasjement.

– Biblioteket skal utvikle engasjement for lesing, men trenger ikke ha fokus på den tekniske lesinga som læres på skolen, sier universitetslektor Thomas Eri ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning.

I dag disputerer han ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Hans doktorgradsavhandling handler om partnerskap mellom lærere og bibliotekarer innenfor literacy-opplæringen.

Eri har deltatt i et aksjonsforskningsprosjekt sammen med forskere ved lærerutdanningen, folkebibliotek, skolebibliotek og to barneskoler. Målet var å utvikle et samarbeid mellom bibliotekarer og lærere for å utvikle biblioteket som en læringsarena for litteraturbasert undervisning.

– Når skolen i all hovedsak ser på lesing som en grunnleggende ferdighet der lærerne hele tiden må kontrollere leseutviklingen til elevene, står dette i kontrast til bibliotekarene som først og fremst ser på lesing som en frivilling og lystbetont sosial praksis, sier Eri.

– I prosjektet oppsto systemiske motsigelser. Kommunene som skoleeier måler skolenes suksess i leseopplæringa ut fra gode resultater på nasjonale prøver, mens aksjonsforskningsprosjektet skulle stimulere til leselyst og leseengasjement.

Selv om prosjekter viser en enorm økning i antall bøker som er lånt ut, leseglede og økning i hvor mange bøker hver elev leser, avsluttes prosjektet etter fire år.

Bedre lesing på sikt

Internasjonal forskning viser at samarbeid mellom skole og bibliotek på sikt fører til bedre prestasjoner i lesing og skriving. Samarbeidet kan være et pedagogisk verktøy. Partnerskapet mellom lærer og bibliotekar er ikke særlig utviklet i Norge, og det er få lovpålagte krav til skolebibliotek.

– Bibliotekenes virksomhet kan plasseres inn i en sosiokulturell diskurs der lesing er en sosial praksis og man av opptatt av mangfold av leseinteresser og motivasjon for lesing gjennom møte med rikholdig litteratur, sier Eri. – Dette står som en motsigelse til en fremtredende teknokratisk diskurs i skolens virksomhet som materialiserer seg i form av systematiske kontrollrutiner av lesing underveis og resultater i form av et ensidig fokus på prestasjoner på nasjonale og internasjonale lesetester.

Selv om lærere og skoler har de beste intensjoner med å stimulere til leseengasjement og frivillig lesing, så brukes pedagogiske verktøy som er utviklet innenfor en teknokratisk diskurs.

Dette viste seg blant annet ved bokkafeer som ble arrangert ved skolebiblioteket på kveldstid. Elever og foreldre ble invitert til presentasjon av bøker, frivilling lesing og sosial samvær for å bidra til leselyst.

– Men så innfører lærerne at foreldrene skal loggføre hvor lenge elevene leser i hjemmet, og dermed blir ikke lesinga frivillig lenger. Man fører inn kontrollerende lesing fra skolen inn i det frivillige biblioteket og etter hvert blir fremmøtet på bokkafeen dårligere og dårligere.

– Lærerne er lite kritiske til sine egne aktiviteter og problematiserer ikke dette, men legger årsakene til frafallet på andre forhold.

Et bærekraftig samarbeid

Eri har studert hva som skal til for et bærekraftig samarbeid. Han foreslår blant annet andre indikatorer for hva som er vellykket leseopplæring.

– Hva om bruk av biblioteket, antall bøker elev har lånt, leseengasjement og leselyst kunne måles mer i nasjonale prøver, sier Eri.

– I motsigelsen mellom en teknokratisk og en sosiokulturell utdanningsdiskurs ligger også kilden til utvikling og endring, forutsatt at vi også har kritiske og bevisste profesjonsutøvere. Løsningen er ikke et enten eller, men trolig noe midt imellom.

Eri mener at uten å ha med seg kommunen som skoleeier, er det nesten umulig å løse opp i motsigelsen og prøve å utvikle større handlingsrom og flere måter å drive lese- og skriveopplæring på. Det nytter ikke å bare satse på ildsjeler.

Selv var han tidligere en slik ildsjel og fikk erfare hvordan leselysten økte hos egne elever da grunnskolen hans samarbeidet med biblioteket og elevene fikk møte bibliotekets ekspertise på barnebøker og fortellinger.

– Skal vi få til et god samarbeid må det prioriteres i utdanningsvitenskapelig forskning, i et nasjonalt utdanningspolitisk løft, i læreplanarbeid, og i lærernes og bibliotekarenes profesjonsutdanning.

Samarbeid på OsloMet

Etter å ha arbeidet med doktorgraden ser han muligheter for at lærer- og bibliotekstudenter kan lære hverandre å kjenne mer i profesjonsutdanningene, og ønsker å få til et samarbeid.

– Det hadde vært spennende å få til tverrprofesjonelt samarbeid som også er faglig, sier Eri. – Dette kunne være et sted å begynne så de to profesjonene kunne få perspektiver i dialog med hverandre. Da ville det bli diskusjoner rundt lesing som danning og som grunnleggende ferdigheter, og sammen kunne vi bygge barn til gode lesere og gi leseengasjement som er viktig for prestasjoner på sikt, sier Eri som underviser lærerstudenter i pedagogikk.