– Det er typisk at evnerike barn ikke får lov til være smarte

Du skal ikke være mange minutter sammen med 14-åringen Jasper før du skjønner at han har «stort læringspotensial», som det heter blant pedagoger. Interessene hans er et helt annet sted enn hos fjortiser flest, og humoren hans passer bedre på universitetet enn i skolegården.

Dette er gutten som ofte kjedet seg i timene på barnetrinnet fordi han kunne mye fra før og lærte raskt, og da hendte det at han skravlet litt for mye – eller drømte seg bort i timene. Jasper syntes dessuten egentlig det var morsommere å drive med mer finurlige ting – som å beregne hvordan Newtons gravitasjonslov virket mellom ham og de andre i klassen.

Denne loven fra 1687 gjelder for slike ting som et eples fall mot jorden, for månens bevegelse rundt kloden vår og så videre. Enhver punktformet masse tiltrekkes av en annen punktformet masse med en kraft som kan beregnes ut fra de to massene og avstanden mellom dem – og elevene i Jaspers klasse kunne med litt velvilje oppfattes som punktformede. Jasper anslo klassekameratenes masser og ganget dem med hverandre, delte med kvadratet av avstanden mellom dem og ganget resultatet med verdien av gravitasjonskonstanten G. Dette var bare blåbær for Jasper da han var 11 år.

Hyggelig prat om teoretisk fysikk

Da Jasper i oktober 2019 kom til Universitetet i Oslo, etter invitasjon fra professor Ella C. Idsøe ved Naturfagsenteret, hadde Titans medarbeider avtalt å møte ham ved kopien av Foucaults pendel i Fysikkbygningen. Professor Idsøe har lenge vært opptatt av at evnerike elever går for lut og kaldt vann i den norske skolen, og hun mente at Jaspers historie kunne kaste lys over dette. Titan-redaksjonen har etterpå bedt om en kommentar fra statssekretær Julie Midtgard Remen i Kunnskapdepartementet, som fastslår at alle elever skal få oppleve en tilpasset opplæring.

Jasper visste selvfølgelig hvor Foucalts pendel var; den hadde han sett før. Da han kom et par minutter før tida, møtte han professor Are Raklev i døra og fikk tid til å slå av en prat. De to kjenner hverandre fra før, for Raklev er ekspert på teoretisk fysikk og deltar i jakten på mørk materie – som er en av Jaspers største interesser.

Dette er ikke en helt vanlig guttunge, med andre ord. Men dokumenter viser at da Jasper begynte i fjerdeklasse, fikk han ikke lov til å være smart lenger. Plutselig ville ikke skolen forholde seg til at dette var en elev med evner og interesser utenom det vanlige for alderen.

De ga isteden uttrykk for at han var «midt på treet», at han «burde øve mer på gangetabellen», at håndskriftbokstavene hans «ikke var like høye» og at han var «veldig lite sosial». Istedenfor å anerkjenne guttens talenter og gi ham et utdanningstilbud som matchet evnene hans, fikk Jasper og familien isteden inntrykk av at han skulle dunkes ned til et slags gjennomsnittsnivå.

Etter at lærerne hadde hakket på Jasper i lengre tid, istedenfor å backe ham opp, begynte selvbildet hans å slå sprekker. Han utviklet tvangstanker, angst og skolevegring. Han sov dårlig om natten på grunn av angst og stress, og foreldrene fryktet at han var i ferd med å utvikle alvorlige psykiske lidelser.

– Jeg husker at jeg begynte å få tics, og det ble etterhvert ganske slitsomt. Jeg husker også at jeg skalv hver gang jeg hadde gloseprøver, og da klarte jeg jo ikke å skrive pent, slik lærerne forlangte. Det var ganske ille, forteller Jasper i dag – og signaliserer at han helst ikke vil huske den vonde tiden altfor nøye.

Skolen fikk skarp kritikk

For å gjøre en lang historie kort: Foreldrene tok opp kampen på sønnens vegne og sørget blant annet for at Jasper ble undersøkt av både ungdomspsykiatriske eksperter og andre miljøer med spesialkompetanse på evnerike barn. Dette tok mye tid, men i et av Jasper-sakens sentrale dokumenter står konklusjonen svart på hvitt: «Alle instanser er tydelige på at Jaspers vansker i det vesentlige kan føres tilbake til den situasjonen han opplever på skolen».

Titan har sett en rekke sakspapirer som dokumenterer at Jasper fikk store problemer, vesentlig på grunn av læreres holdninger. Sakspapirene forteller også om foreldrenes kamp og om deres forsøk på å påvirke skolen til å gi ham den undervisningen og det skolemiljøet han hadde krav på etter opplæringsloven.

En typisk historie

Professor Ella C. Idsøe ved Naturfagsenteret har interessert seg for de evnerike barna i årevis og har blant annet en doktorgrad med fokus på elever med stort læringspotensial i matematikk og språkfag. Jaspers historie er dessverre ikke unik, ifølge Idsøe.

– Det som skjedde med Jasper, illustrerer et generelt problem i det norske skoleverket. De evnerike barna er overhodet ikke et tema i lærerutdanningen, og det fører til at mange lærere ikke vet hvordan skolen skal møte behovene deres. Det finnes heldigvis mange lærere som engasjerer seg likevel og gjør en kjempejobb, men jeg kjenner også til eksempler på det motsatte, forteller Idsøe.

Det finnes nemlig både lærere og skoler som langt på vei benekter at disse elevene eksisterer. Og hvis de likevel må gå med på at det finnes barn med uvanlige evner, får de vær så god sitte stille og kjede seg i timen.

– De barna som har store talenter på andre områder enn musikk og idrett, er generelt mer sårbare og mer utsatt for mobbing enn andre barn. De kan også utvikle atferdsvansker og bli urolige fordi de ikke klarer å vente på at hele klassen skal lære noe de allerede kan. En rapport fra Kunnskapssenter for utdanning viser at elever som ikke blir tilstrekkelig stimulert i skolen, sliter med frafall, atferdsproblemer, underprestering og psykiske vansker. Det var det som skjedde med Jasper, forteller Idsøe.

Det er en utbredt holdning at «de flinke klarer seg likevel», men det er ikke riktig i det hele tatt. Det er dessverre ganske vanlig at de evnerike barna underpresterer eller dropper ut av skolen hvis de ikke får riktig støtte.

– Da kan disse elevene bli ensomme, misforståtte eller understimulerte. De mister motivasjonen til å lære, og resultatet kan bli aggresjon, frustrasjon, depresjon, psykiske vansker eller det som kalles innagerende adferd, tilføyer Idsøe.

Innagerende adferd er, ifølge en av definisjonene, en type adferd der følelser, opplevelser og tanker holdes og vendes innover mot en selv. Sett fra utsiden blir disse barna ofte oppfattet som sårbare, avvisende, deprimerte, tilbaketrukkede, engstelige eller usikre.

Ble sykere og sykere

Jaspers mor, vi kaller henne Anne-Marit, forteller at sønnen kunne ha engstelige tendenser også før han begynte på skolen. Han var for eksempel bare fem år da han leste om kometer og meteorer og slikt – og om asteroiden som utslettet dinosaurene for 75 millioner år siden. Da ble han redd for at en stor asteroide igjen skulle treffe jorden, og han var altfor intelligent til å tro på forsikringer om at «det vil aldri skje igjen». Det er jo nesten helt sikkert at det vil komme flere kometer og asteroider! Men til slutt aksepterte pjokken at sannsynligheten for en liknende masseutryddelse i vår egen tid er ekstremt liten.

Jasper hadde kanskje en engstelig legning, og han fikk store problemer da hovedlæreren begynte å hakke på ham. Til slutt fungerte han så dårlig at foreldrene fikk ordnet en hastetime hos BUP, og der fant de fort ut at han aldeles ikke var «midt på treet». Jasper tok blant annet en IQ-test hvor toppverdien var 145, og der buttet Jasper i taket.

Det var en lettelse for foreldrene å få vite at vanskene skyldtes Jaspers evnenivå og at BUP tok ansvaret for å veilede skolen sammen med foreldrene. Dette kunne jo løses! Men å finne en løsning, viste seg å bli alt annet enn enkelt.

BUP-teamet vurderte om Jasper burde flyttes opp et klassetrinn eller to, men foreldrene tenkte på det tidspunktet at han burde følge klassen han var i og heller få tilrettelegging og samtidig hospitere på høyere nivå på en annen skole i nærheten. Men det ville ikke rektor ved den første skolen høre på, for hun hadde «ingen gode erfaringer med sånn hospitering».

Tvangstanker om det meste

På denne tiden hadde Jasper begynt i femte klasse, og moren sliter med å holde tårene tilbake når hun husker hvor vondt sønnen hadde det. Han fikk tvangstanker om det meste, klarte til tider nesten ikke spise, og han kunne finne på å gå gjennom en dør 30 ganger for å være helt sikker på at han gjorde det «riktig». Men til slutt kom gjennombruddet, under et møte med den lokale skolesjefen.

Skolesjefen innså nemlig at Jasper trengte et nytt og bedre tilbud, og ikke lenge etter fikk gutten omsider lov til å hospitere på skolen i nærheten. Der jobbet han med matematikk- og fysikkpensumet for tiende klasse, og han hoppet over sjuende klasse ved den første skolen. Samtidig startet kommunen opp et prosjekt som handlet om å ta vare på evnerike barn, og gjennom det prosjektet ble professor Idsøe kjent med Jasper.

– Jeg var veldig fornøyd med hospiteringen, forteller Jasper – som verken bruker store ord eller høy stemme.

– Rektor på den nye skolen var veldig hyggelig. Jeg fikk en god mattelærer, og rektor sørget for at jeg fikk noen spennende og interessante oppgaver.

Er skolen et lotteri?

Anne-Marit, Jaspers mor, grubler over om Jasper hadde uflaks da han begynte på en barneskole med lærere som ikke tok vare på Jaspers evner.

– Jeg sitter igjen med et inntrykk av at den norske skolen i dag er et slags lotteri for de evnerike barna. Noen av dem trekker vinnerloddet og havner på en skole med lærere som tar dem på alvor og er interessert. Men Jasper, og sikkert mange andre, taper i loddtrekningen og havner på en skole hvor nøkkelpersoner i skolehverdagen behandler dem dårlig. Slik bør det ikke være! sier hun.

Jasper selv er mer diplomatisk:

– Den vanskelige tiden på den første skolen har kanskje hjulpet meg litt også; jeg er blitt bedre forberedt på å møte vanskelige ting senere i livet. Men det er sant at jeg hadde det ganske ille på den skolen, sier han.

Det lysner for Jasper

Da Jasper begynte i sjette klasse, kunne han hospitere ved den andre skolen to dager i uken – og dette opplevde han som et stort fremskritt. Men samtidig opplevde Jasper og foreldrene at den første skolen overlot alt til den andre skolen og at det ble gjort svært lite for å tilrettelegge for Jaspers behov. Foreldrene ble ofte møtt med at «han har godt av å holde seg til pensumet de andre i klassen gjør».

Forholdet til særlig hovedlærer og rektor ble veldig vanskelig, og til slutt mente foreldrene at de ikke hadde noe annet valg enn å involvere høyere instanser. Enden på den visa ble at skolen fikk seg en alvorlig skrape.

Men Jasper hadde heldigvis noen hyggelige stunder innimellom alt det kjipe, som for eksempel den gangen han og faren reiste til Starmus-festivalen, «verdens mest ambisiøse vitenskapsfestival», i Trondheim i 2017. Etter et par dager ringte han hjem til mamma og fortalte gledesstrålende at «for første gang føler jeg at alle sammen er like meg!»

– Stephen Hawking var for syk til å komme, men de ringte ham på Skype. Jeg fikk tatt et bilde av meg selv sammen med Charlie Duke, og jeg fikk signaturen til Edvard Moser og flere andre! forteller Jasper.

Det handler om holdninger

Professor Ella C. Idsøe argumenterer for at de evnerike elevene bør bli et eget tema i lærerutdanningen, i videreutdanningen og i den spesialpedagogiske utdanningen. Det er mamma Anne-Marit helt enig i.

– Men dette handler ikke bare om kunnskap, det handler også om holdninger. De hadde kanskje ikke i utgangspunktet mer kunnskap om evnerike elever på Jaspers skole nr. to enn den første han gikk på, men de ble interessert i ham og skaffet gode pedagoger og ga ham plass i klasser der han fikk anledning til å lære. Ikke minst: De lyttet til faglige råd! Det er det motsatte av det som skjedde på den første skolen, mener hun.

– Ja, det er jeg enig i. Du kan ha en skole med fantastiske ressurser, men det nytter ikke hvis holdningene er negative. Jeg kjenner til mange historier om foreldre og barn som møter sånne problemer som Jasper opplevde, og så forsøker de å løse problemene ved å flytte til en annen skole. Eller til og med ut av landet. Dette er et systemproblem i det norske skoleverket, tilføyer Idsøe.

– Skolene trenger derfor mer kompetanse på dette området. Og elever som Jasper må få støtte, ressurser og eventuelt spesialpedagogisk hjelp hvis de ikke kan få et tilfredsstillende læringsutbytte i den ordinære undervisningen, tilføyer hun.

Valfartet til Einsteins tavle

Det går mye bedre med Jasper nå, etter at han fikk et nytt undervisningsopplegg med lærere som var interessert i ham og så evnene hans. I tillegg til at han er kommet til en skole hvor rektor og lærerkollegiet gjør en ekstra innsats, får han regelmessig undervisning på sitt nivå fra lektorer i fysikk og matematikk ved en høgskole. Rett som det er tar han også turen til Universitetet i Oslo for å følge forelesninger, eller fordi forskere ved Fysisk institutt har invitert ham til et spesielt opplegg.

I år var Jasper på sommerskole ved et av Storbritannias mest anerkjente colleger, og på vitnemålet derfra står det blant annet at han er en «veldig vitebegjærlig gutt som alltid stiller de mest innsiktsfulle spørsmålene». Og rosen fortsetter:

«One of my favourite memories of this summer school is seeing how happy he was after visiting Einstein’s blackboard in Oxford. Who knows, maybe there’ll be students in 100 years’ time overjoyed by a visit to see Jasper’s blackboard”, står det på vitnemålet.

Tilleggsopplysning: Albert Einsteins tavle er et av de mest ikoniske objektene ved det vitenskapshistoriske museet ved Universitetet i Oxford. Dette var tavla Einstein brukte da han ga en legendarisk forelesning 16. mai 1931.

– Det var veldig gøy å reise til Oxford for å se på den tavla! forteller Jasper.

Veien blir til mens han går

Men hva skal Jasper gjøre når han snart er ferdig med den videregående skolen, i en alder av bare 15 år? Verken foreldrene eller Jasper selv vet hvordan den saken skal løses. Han har så langt ikke vist den ringeste interesse for kameratenes planlagte russebusser, da er det morsommere å lære seg kinesisk. Han tar pianotimer også, og etter forbløffende få timer spiller han piano med en modenhet og teknisk dyktighet som har forbløffet læreren.

En 15-åring som har vokst opp i en av Norges større regionbyer kan ikke uten videre flytte til Oslo for å begynne ved Universitetet. Nei, her må visst veien bli til mens han går. Men både foreldrene og professor Idsøe synes det er trist hvis uprofesjonelle holdninger i dagens skole-Norge skal gjøre akademiske talenter til skoletapere.

– Jeg kan visst ikke si det for ofte: Vi kommer til å trenge disse smarte hodene mer og mer i fremtiden. Hvis de ungdommene som er smarte i dag, får lov til å utvikle evnene sine, kan de i fremtiden hjelpe oss med å bekjempe kreft, finne nye energikilder, redde det globale klimaet, alt du vil. Det er mange problemer som må løses, og vi har ikke råd til å skusle bort de største talentene våre! insisterer professor Idsøe.

– Og så håper jeg virkelig at de som leser denne artikkelen, skjønner poenget. Ikke begynn med spekulasjoner om hvem Jasper er og hvor han bor. Det som bør debatteres, er de evnerike barna og hvordan de blir møtt i det norske skoleverket, presisererer hun.