Det blir ofte banalt når psykologer skal forklare kjønn og følelser i offentligheten
Dette står i veien for at den gode, norske samfunnsvitenskapelige kunnskapen om kjønnssosialisering får plassen den fortjener i samfunnsdebatten, skriver Birgit Nordtug.
Å snakke om kjønnete måter å uttrykke følelser på, er i vinden for tiden. Det er imidlertid først og fremst menns følelser det handler om.
I en Ytring på NRK søndag 28.april tok Robert Mood, president i Norges Røde Kors, opp dette temaet og utfordret «psykologer som hevder at gutter må løftes opp til å få kontakt med sine egne følelser».
Kritikken er relevant. Både i mediene og på arrangementer rundt omkring i Norge inntar enkelte psykologer og psykiatere posisjonen som subjektet som vet hvordan følelser bør uttrykkes og bearbeides.
Årets Litteraturfestival på Lillehammer er i så måte et godt eksempel. Kjendispsykologen Peder Kjøs er viet fem arrangementer til å snakke om hvordan barn, ungdom og voksne bør uttrykke og snakke om følelser. Inkludert er et arrangement om menns følelser, der Kjøs skal samtale med psykolog Frode Thuen og statsviter Bent Sofus Tranøy.
Psykobanaliteter står i veien for god kunnskap
Ikke så rent sjelden er det banaliteter som serveres, når psykologer og psykiatere inntar rollen som subjektet som vet i den opplyste offentligheten, som inkluderer mediene.
Et eksempel er psykolog og parterapeut Catrin Sagens analyse av Robert Moods Ytring i radioprogrammet Salongen i NRK P2 lørdag 4.mai der hun tilsluttet seg Moods kjønnete forståelse. Men til forskjell fra Mood, var det fra posisjonen til subjektet som vet hun snakket.
Det foreligger mye god norsk samfunnsvitenskapelig forskning som tyder på at det har skjedd en hel del kjønnssosialisering etter steinalderen.
Sagen formidlet en psykologifaglig forklaring på det hele. Kjønnsforskjellen i måten å uttrykke følelser på, knyttet hun blant annet til at steinalder-kvinnene var mye i hulene sine og snakket med sine nærmeste, mens steinalder-mennene lå mye stille ute og så rett fram og ventet på at byttet skulle komme, slik at de kunne drepe det.
Det foreligger mye god norsk samfunnsvitenskapelig forskning som tyder på at det har skjedd en hel del kjønnssosialisering etter steinalderen. Og da på andre arenaer enn i hulene og på jaktmarkene. Professorene Harriet Bjerrum Nielsens og Monica Rudbergs omfattende forskning på kjønnssosialisering i skolen, er et av mange eksempler på det. Dette er forskning som kan tjene som et godt faglig utgangspunkt for å diskutere hvordan ulike arenaer kan innsnevre og utvide den enkeltes opplevelse av sitt kjønnete mulighetsrom for å uttrykke følelser.
Sagens steinalderforklaring er ikke bare banal. Den står også i veien for at denne gode, norske samfunnsvitenskapelige kunnskapen om kjønnssosialisering får den plassen den fortjener i den pågående diskusjonen om kjønnete måter å uttrykke følelser på.
Fram og tilbake er like langt?
I sin andre Ytring på NRK torsdag 2.mai endret Robert Mood sin kjønnete forståelse, og også kritikken av psykologene gjennom å løfte fram Norges Røde Kors sitt psykologiserte undervisningsopplegg for 5.–7. trinn, «der målet nettopp er å lære barn og unge å bearbeide følelser ved å identifisere og forstå dem», som Mood skriver
Med det kan man si at han bekreftet Peer Gynt-sitatet om at «fram og tilbake, det er like langt». Men er det den samme turen han har tatt fram og tilbake?
Tre begreper hos en av våre fremste samfunnsvitenskapelige grunnlagsteoretikere Dag Østerberg, som døde i 2017, kan tjene til å belyse spørsmålet. I essayet «Forståelsesformer» fra 1966 skiller Østerberg mellom tre ulike former for forståelse av forholdet mellom værender – slik kjønnsforskjellen kan forstås som: utvendighet, identitet og innvendighet.
Kjønn som en uavhengig variabel
Hvis kjønnsforskjellen forstås som et utvendig forhold, slik Robert Mood synes å gjøre i sin første Ytring, vil forskjellen i måten å uttrykke følelser på være hva den er, enten jenter og gutter har de eller de sosialiseringsbetingelsene. Hva foreldre, lærere, trenere, venner og andre uttrykker og inviterer til av kjønnete måter å uttrykke følelser på, vil da være uvesentlig.
Hvis man betrakter kjønnsforskjellen i lys av det som Østerberg beskriver som et identitetsforhold, vil min måte å uttrykke følelser på, være identisk med en kvinnelig eller feminin måte å uttrykke følelser på. Hva andre formidler og inviterer til av kjønnete måter å uttrykke følelser på, vil også da være uvesentlig.
Forskjellighet blir noe som skapes i samspillet mellom biologisk og sosialisert kjønn i de mange møtene med personer av annet kjønn og samme kjønn på ulike arenaer.
Det er denne posisjonen Robert Mood synes å innta i sitt andre innlegg på NRK Ytring. Samme hva slags måte en mann uttrykker følelser på, er det en maskulin måte å uttrykke følelser på. Og samme hva slags måte en kvinne uttrykker følelser på, er det en feminin måte å uttrykke følelser på.
«Men det har vel aldri vært særlig lett å være sint jente?», påpekte en av mine studenter i tilknytning til Moods argumentasjon. Med det pekte hun på at Mood overså hvordan ulike sosialiseringsarenaer innsetter og utsetter oss for kjønnete måter å uttrykke følelser på.
Kjønn som en avhengig variabel
Når steget tas over til å tenke i baner av sosialisering, aktualiseres Østerbergs innvendighetsforståelse som kan beskrives som et samspill mellom to værender, der de er, hva de er, ved hverandre. I dette samspillet, som kan anta mange forskjellige formasjoner, blir forskjellighet ikke noe gitt av typen: «dette er gutters måte å uttrykke følelser på», «dette er jenters måte å uttrykke følelser på». Forskjellighet blir noe som skapes i samspillet mellom biologisk og sosialisert kjønn i de mange møtene med personer av annet kjønn og samme kjønn på ulike arenaer.
Da blir det som oppstår i de mange møtene mellom barn og foreldre, elev og lærer, pasient og terapeut og i andre relasjoner, viktig. Og i det spiller både foreldrenes, lærernes, terapeutenes og andres kjønnete forventninger til barna, elevene, pasientene og andre en viktig rolle. Men kanskje enda mer foreldrenes, lærernes, terapeutenes og andres måter å være kjønn på. Fordi vi legger til rette for andres kjønnete væremåter gjennom de måtene vi er kjønnet på.
Kjønn – noe som skal møtes og utvikles
En slik forståelse inviterer til å betrakte kjønn som noe mer enn noe som skal registreres, slik man kan få inntrykk av at Stoltenbergutvalgets rapport om kjønnsforskjeller i skolen legger opp til.
Da trenger vi ikke å lenke oss fast til steinalderkvinnenes og steinaldermennenes måte å uttrykke følelser på, men kan isteden kjenne på gleden ved at vår kjønnethet er i prosess.
Østerbergs innvendighetsforståelse inviterer til å betrakte kjønn som noe som utvikles i de mange møtene i hjem, skole, i frivillige organisasjoner og på andre arenaer. Da trenger vi ikke å lenke oss fast til steinalderkvinnenes og steinaldermennenes måte å uttrykke følelser på, men kan isteden kjenne på gleden ved at vår kjønnethet er i prosess.