Er internasjonal uke en eksotisk enkelthendelse eller skaper den felles forståelse?

Mat, sang, dans, og folkedrakter står på programmet i det som ofte kalles internasjonal uke i skolen. Her bidrar elever, foreldre, lærere og skolens ledelse for å vise det kulturelle mangfoldet i skolen. Ofte i forbindelse med internasjonale markeringer som for eksempel FN-dagen, men også som selvstendige arrangementer.

Hva mener de som deltar?

Blant forskere har det lenge vært uttrykt skepsis til slike arrangementer fordi de snarere enn å fremme inkludering bidrar til å forsterke skillelinjene mellom ulike folkegrupper og minoriteter, i tillegg til å bære preg av å være eksotiske enkelthendelser som kommer utenpå det som ellers foregår i skolen. Men hva mener de som deltar selv?

– I vår forskning finner vi at de som deltar på internasjonal uke ser på det som en anledning til å både styrke gruppeidentiteten og stimulere til kritisk refleksjon rundt hva en slik kulturell identitet skal være, forteller Joke Dewilde.

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning.

Trygge møteplasser

Sammen med Ole Kolbjørn Kjørven, Anne Skaret og Thor-André Skrefsrud fra Høgskolen i Innlandet intervjuet hun deltakende barn og voksne under flere gjennomføringer av internasjonal uke ved en skole på Østlandet. Hun mener deres funn bidrar til å nyansere kritikken og understreker betydningen av trygge møteplasser mellom mennesker med ulik språklig og kulturell bakgrunn i lokalmiljøet og skolen:

– Slike møteplasser er kanskje spesielt viktige når vi nå opplever økende fremmedfrykt og framveksten av politisk høyreekstremisme i Europa, understreker Dewilde.

Innebygget paradoks

Dewilde mener forskningen deres viser hvordan skolens praksis med internasjonale uker likevel har et innebygget paradoks:

– Ved å vektlegge kulturelle forskjeller mellom mennesker og tydeliggjøre hva som er annerledes i ulike kulturer, kan man hevde at de kulturelle grensene blir forsterket. Ved å fokusere på kulturell egenart, kan det skape skiller fremfor felleskap.

En av lærerne forskerne intervjuet poengterte også at de måtte være forsiktige med å ikke «presse foreldrenes hjemland på elever som ikke bryr seg så mye om det».

Mens internasjonal uke har blitt kritisert for å være isolerte eksotiske enkelthendelser, var det ingenting ved skolen i deres studie som tydet på at det kulturelle mangfoldet var fraværende i den ordinære skolehverdagen:

– Mangfoldet var en del av skolens tenkning, og gjennomføringen av internasjonal uke var en bevisst måte å vise det som nettopp karakteriserer skolens profil til daglig, nemlig det flerkulturelle elevgrunnlaget, forteller Dewilde.

Gjennom internasjonal uke ble det flerkulturelle fokuset skolen har til daglig forsterket. Arrangementet så dermed ut til å skape en uformell møteplass der mangfoldet kom til uttrykk blant de som deltar. Samtidig som arrangementet løfter frem minoritetselevene, forteller deltagerne at også majoritetskulturen er blitt synligere.

Internasjonal uke som et kreativt rom

Arrangementer som inngår i internasjonal uke hviler ofte tungt på at minoritetsforeldre skal delta med innholdet. I en oppfølgingsstudie fokuserer Dewilde, Kjørven og Skrefsrud på en gruppe kurdiske foreldre som deltar med en bod under internasjonal uke. Snarere enn å forsterke stereotypier ble arrangementet en anledning der foreldrene kunne innta en aktiv rolle:

– Internasjonal uke kan sies å fungere som et kreativt rom der de kurdiske foreldrene kunne både styrke felleskapet seg imellom, samtidig som de kunne utfordre de uskrevne reglene knyttet til hvordan slike arrangementer skal være, forteller Dewilde.

Forskerne gjennomførte feltarbeid, analyserte bildemateriale og intervjuet de kurdiske foreldrene. Kurderne er en gruppe som har røtter fra Tyrkia, Irak, Iran og Syria, og med et konfliktfylt forhold til myndighetene i disse landene.

Foreldrene i studien brukte anledningen til å både forsterke båndene mellom kurdere i Norge, ved blant annet å fokusere på felles matretter som dolma og det kurdiske flagget, og samtidig fremme kunnskap for å skape sympati og forståelse for deres sak blant de andre elevene og foreldrene.

De kurdiske foreldrenes tanker og meninger om kulturell identitet ble av forskerne sett på som særlig interessante, siden de er en gruppe politiske flyktninger uten anerkjent nasjonalstat. Det kan også tenkes at deres situasjon gjør at slike arrangementer blir ekstra viktige. Interessen for arrangementer som internasjonal uke er derfor svært stor blant denne gruppen.

En av de kurdiske foreldrene som ble intervjuet i studien uttalte at «festivalen var en stor dag for alle kurdere», skriver forfatterne.

Hva er veien videre for forskerne?

– Først skal vi gjøre en delstudie av «Stoppested Verden», som er en stor, internasjonal barnefestival, der vi inntar et ungdomsperspektiv. I den andre studien håper vi å kunne filme interaksjonen ved bodene i en internasjonal uke for å få enda større forståelse av forhandlingene mellom ulike deltakere som finner sted, avslutter Dewilde.