Blir et barnehagebarn krenket når voksne skiller det fra fellesskapet på grunn av oppførsel som forstyrrer eller plager?

Er slike timeouts, eller tenkepauser, skadelig? Er det et nyttig verktøy i en barnehage? I episoden 35 av podkasten Lærerrommet er timeout temaet.

Hør episoden direkte her:

Omdiskutert

Episodens ene gjest er lektor Ingrid Grimsmo Jørgensen Høgskolen i Innlandet, som blant annet forsker på mobbing. Den andre gjesten i episoden er Anne-Line Bjerknes, hun er mor til en 5-åring i en barnehage og førsteamanuensis for humaniora, idretts og utdanningsvitenskap ved Universitetet i sør-øst Norge.

En del barnehager bruker timeout, eller såkalte tenkepauser, enten med støtte i ulike atferdsprogram eller fordi det rett og slett blir oppfattet som den mest fornuftige tingen å gjøre der og da. Det er ikke er enighet om blant annet av konsekvensene av dette, og temaet kommer ofte til diskusjon. Og den diskusjonen tar vi også i Lærerrommet i denne episoden.

Bjerknes har reagert på bruk av timeout i sønnens barnehage, noe hun blant annet har skrevet et leserinnlegg om og tatt opp med de barnehageansatte.

– Det har vært flere episoder der jeg har sett barn, enten sitte ute i rommet hvor de spiser mat når de andre har samling, eller i garderoben når de andre har samling, forteller Bjerknes i episoden.

Skam og straff

Hun synes barnet har sett skamfullt ut, og har spurt om hvorfor det sitter der alene, uten å få svar. Bjerknes sier at hennes egen sønn beskriver andre barn som slemme etter slike reaksjoner hos voksne, og at hun må forklare ham i etterkant at det ikke er slik det henger sammen.

Forsker Grimsmo Jørgensen sier det er svært viktig å gi barn god reguleringsstøtte når de har sterke eller voldsomme følelser de ikke klarer å kontrollere, og da med en varm og tydelig tilstedeværelse av en voksen. Barnehager kan derimot bruke timeout på en uheldig måte som får negative konsekvenser for barnet og som kan virke mobbende, sier hun i episoden:

– Det handler om å gi barn merkelapper. Vi har blant annet sett at noen barnehager har en stol der barnet skal sitte på eller en trapp, og de andre barna ser på barnet som slem.

Hun beskriver det slik at barnet opplever at de har gjort noe som gir en skamfølelse.

– Da tenker vi at ikke at det er reguleringsstøtte som tilbys, men at det blir i form av en straff. Barnet opplever seg straffet, sier Grimsmo Jørgensen.