Manglende retningslinjer ved permisjoner kan gi kvinnefrafall i akademia

Kronikken er hentet fra Forskning.no

Unge forskere i midlertidige stillinger møter flere utfordringer ved sin fødsels- og foreldrepermisjon enn det som er vanlig for de fleste arbeidstagere. Det kan føre til at det blir mindre fristende for kvinner å forfølge en karriere i akademia.

Frafall av kvinner i akademia er en stor utfordring, og de fleste faller fra i overgangen mellom midlertidig og fast stilling. Dette har selvsagt sammensatte årsaker. Men, én mulig årsak kan være det som skjer når kvinner tar ut fødsels- og foreldrepermisjon.

Midlertidige ansatte i stipendiat- eller postdoktorstillinger har selvsagt samme rett på fødsels-, amme- og omsorgspermisjoner som andre arbeidstakere. Ifølge Forskrift om ansettelsesvilkår har de krav på at lovfestede permisjoner ikke medregnes i ansettelsesperioden. Dette innebærer i praksis at de har rett til å forlenge ansettelsesperioden tilsvarende permisjonstiden.

Ved ansettelser på eksternfinansierte prosjekter fra for eksempel Forskningsrådet er det imidlertid ingen retningslinjer for å sette inn vikar for den som skal ut i permisjon. Håndteringen av lovfestede permisjoner blir derfor opp til den enkelte leder. En vikar medfører økte kostnader i prosjektbudsjettet og dermed er det sjelden økonomisk rom for dette. Det som i praksis gjerne skjer, er derfor at arbeidskraften blir borte.

Manglende vikar gir stor belastning for kvinner i permisjon

At det ikke settes inn vikarer for kvinner som får barn mens de er i rekrutteringsstillinger kan ha en rekke uheldige konsekvenser: Forskningsprosjekter som for eksempel longitudinelle undersøkelser eller randomiserte kontrollerte studier kan ikke settes på vent selv om en ansatt trer ut av sin stilling. Et års permisjon i et 3−4-årig prosjekt vil derfor kunne medføre betydelige utfordringer i avgjørende faser av prosjektet.

Dette kan gjøre at stipendiaten eller postdoktoren føler seg ansvarlig for at prosjektet likevel skal gå sin gang, til tross for permisjonen. Dermed utfører mange arbeid i permisjonstiden. Andre kan kjenne en vond bismak ved å ta fødselspermisjon hvis de vet at det innebærer økt arbeidsbelastning for kollegaer som må overta arbeidsoppgaver.

Det er også en belastning å føle ansvar for at kvaliteten på et forskningsprosjekt, som koster millioner av kroner, vil bli skadelidende fordi ingen formelt overtar arbeidsoppgavene. Når permisjonen er over, har prosjektet gått sin gang, og dersom avtalene ikke har vært klare på forhånd eller nye permisjoner som for eksempel ammepermisjoner eller omsorgspermisjoner kommer på underveis kan det føre til problemer med publiseringer, eierskap til data og lignende.

Mindre risiko med en mannlig arbeidstaker

Det er dermed potensielle fremtidige kvinnelige arbeidstakere i akademia som er taperne i denne uheldige praksisen i eksternfinansierte prosjekter. Uforutsigbarheten gjør kvinnedominerte forskningsfelt sårbare og i mer kjønnsbalanserte fag betyr det kanskje at man som prosjektleder bevisst eller ubevisst foretrekker mannlige arbeidstakere.

Selv om de også har rett til permisjon, løper man likevel en langt mindre risiko ved å ansette en mannlig søker: Noen permisjoner er biologisk betinget, deres permisjonstid er gjennomsnittlig kortere, og prosjektet vil dermed lettere kunne gjennomføres i tråd med tidsplan og budsjett.

Etterlyser retningslinjer for å unngå skjult diskriminering

Likestilling er både et leder- og et ressursspørsmål. For de fleste forskningsinstitusjoner er eksternfinansierte forskningsprosjekter en budsjettert inntektskilde. Uten at ansvaret er regulert, vil vi trolig fortsette å se permisjonstakere ha dårlig samvittighet og deres kollegaer forskreve seg mellom egne og permisjonssøkerens arbeidsoppgaver.

For reelt å ivareta kvinners rettigheter − og redusere muligheter for skjult strukturell diskriminering − er det nødvendig å utarbeide konkrete retningslinjer for hvordan prosjektmedarbeideres arbeidsoppgaver skal ivaretas ved permisjoner.

Å få på plass dette kan være et viktig virkemiddel som kan bidra til å redusere kvinnefrafallet i akademia.