– Det viktigste er at elevene eier sin egen læring

Sibel Erduran er professor ved Universitetet i Oxford og en internasjonalt anerkjent ekspert på naturfagundervisning (science education). Hun har nylig takket ja til en bistilling som professor II ved Naturfagsenteret ved UiO, og der skal hun blant annet bidra i flere av senterets forskningsprosjekter. Både Sibel Erduran og Naturfagsenteret er, kort fortalt, opptatt av at naturfagundervisningen i skolen skal bli så god som mulig.

En av de viktigste erkjennelsene fra den eksisterende utdanningsforskningen er at elevene må føle et eierskap til sin egen læring, forteller Erduran. Ikke «ansvar for egen læring» altså, men eierskap.

– Forskningen forteller blant annet at hvis læreren står og snakker selv hele tiden, får de fleste elevene ikke med seg noe som helst. Men hvis elevene isteden blir engasjert i det som skal undervises, skjer det noe spennende, sier Erduran. Hun tar frem et ark og tegner det som skal være en vakker norsk fjord, to padlere i hver sin kano et stykke fra hverandre og en dykker i vannet under dem.

To padlere i hver sin båt

– Tenk deg at en av padlerne dunker i kanoens skrog med padleåren. Jeg vet ikke hvorfor han eller hun dunker, men det kan hende at dunkingen er et forsøk på å be om hjelp. Hvem kommer til å høre lyden først: Padleren i den andre kanoen eller dykkeren i vannet under kanoene?

– Æh, dette handler kanskje om at lyden har forskjellig hastighet i vann og luft?

– Ja, nettopp! Men i et vanlig klasserom vil læreren kanskje innlede forelesningen om lydhastighet i ulike medier med å legge i vei om at lyden beveger seg så og så fort i faste stoffer, så og så fort i væske, så og så fort i luft ved en viss temperatur og trykk og så videre. Da vil de fleste elevene straks få sine egne tanker i hodet: «Hvorfor skal vi lære dette?» «Hvem bryr seg?» Noen få elever vil nok henge med, men de fleste mister interessen temmelig fort, forklarer Erduran.

Men når forelesningen isteden handler om liv og død og to kanopadlere og en dykker, blir de fleste elevene interessert. De får lyst til å finne ut hva som foregår, og de kan sette seg i grupper og diskutere og finne fram til fakta om lydhastigheter i ulike medier. Til slutt finner de et svar, og sjansene er store for at de kommer til å huske den skoletimen resten av livet.

– På slutten av timen kan læreren gjerne fortelle hva som er det rette svaret, men det er ikke det viktigste poenget! Det viktigste er isteden at elevene har interessert seg for en problemstilling; det er det jeg mener når jeg snakker om «eierskap til egen læring». De har også funnet frem til det teoretiske grunnlaget de trenger for å finne et svar – de har lært hvordan de skal lære! oppsummerer Erduran.

I Erdurans idealskole står læreren altså ikke og ramser opp fakta og teori i håp om at det trenger inn i elevenes hoder. Her er læreren isteden en pedagog som først og fremst skal sørge for at elevenes interesse blir vakt, og deretter kan en interessert elev lære seg selv ganske mye.

Rollemodeller er viktige

Det personlige eierskapet til egen læring er naturligvis ikke den eneste faktoren som er nødvendig for å skape god læring.

– Det er også viktig at elevene har rollemodeller de kan se opp til, forteller Erduran. Jenter kan bli mer interessert i naturvitenskap hvis de har en voksen, kvinnelig naturviter de kan se opp til, og gutta kan bli mer interessert i å bli sykepleiere hvis de kjenner en tøff mannlig sykepleier.

Men – hvor kommer rollemodellene fra? I «gamle dager» fant mange unge mennesker rollemodeller i sin egen familie, på skolen eller i lokalsamfunnet. I dag er dette blitt helt annerledes, fordi internett og sosiale medier har gjort det like lett å finne rollemodeller fra helt andre miljøer.

Rollemodellen kan være nobelprisvinner, idrettsstjerne, selverklært sminkeekspert med egen blogg eller konspirasjonsteoretiker med voldelige tendenser. Med andre ord: Det er blitt veldig vanskelig å velge en rollemodell som virkelig er til støtte i livet.

Alle er eksperter

Sibel Erduran er norgesvenn og har vært «mellom bakkar og berg» ofte de siste 20 årene. Her har hun blant annet lagt merke til at alle i Norge – som i andre land – har en mening om hva som er god og dårlig undervisning og at debatten om skoleverket ofte blir preget av ideologiske og politiske standpunkter. Disse standpunktene er ikke alltid basert på fakta, empiri og forskning.

– Det er jo slik at alle har vært på skolen, alle har tatt en utdanning, og da tenker alle at de forstår hva utdanning handler om. Alle har en mening, alle er eksperter, og det er bra! Jeg mener for all del ikke at meninger skal undertrykkes. Men det er også viktig å være klar over at det finnes meninger som er støttet av forskning og dokumentasjon – og at det finnes meninger som ikke har et slikt grunnlag. Det er ikke nødvendigvis slik at dine egne erfaringer på skolen har almen gyldighet, påpeker Erduran.

– Det gjøres nemlig et solid akademisk arbeid i mange land, ikke minst i Norge, for å forstå mer om hvordan vi kan skape gode muligheter for undervisning og læring. Vi skal for all del respektere de individuelle erfaringene, men det er også viktig å forstå at det finnes en forskningsbasis som mange kanskje ikke er klar over. Dette evidensbaserte arbeidet bør tillegges mer vekt enn de mer personlige erfaringene mange mennesker har gjort seg, tilføyer hun.

Titans medarbeider husker plutselig hvordan han satt fjetret mens matematikklæreren på gymnaset i forrige århundre løste den generelle annengradslikningen på tavla. Læreren begynte med å skrive ax2 + bx + c = 0 på tavla, og så skulle han regne ut verdien av x. Krittet og bokstavene danset på tavlen, dette varte i noen minutter, og plutselig sto de to løsningene der. Læreren var rett og slett veldig flink til å forklare. Men jentene i klassen hadde visstnok den motsatte erfaringen, fordi læreren var så sjenert at han aldri så på dem.

– Nettopp. En god lærer for deg er ikke nødvendigvis en god lærer for alle de andre, kommenterer Erduran.

De tror virkelig at jorda er flat

Sibel Erduran minner om et berømt sitat som er tillagt Galileo Galilei: «I vitenskapelige spørsmål er ikke tusen menneskers autoritet mer verdt enn et enkelt individs ydmyke resonnement». Galilei var en av den første som baserte sine beskrivelser av naturen på hypoteser, eksperimenter og observasjoner, og i 2009 feiret vi 400 års-jubileet for hans første observasjon av stjernehimmelen gjennom et teleskop.

– Mitt poeng med å sitere Galileo, er å peke på at i dag får alle meninger oppmerksomhet, uansett hvor dårlig begrunnet de er. De som tror at jorda er flat, var tidligere en helt perifer utgruppe, men i dag er de så store at de i 2018 kunne arrangere en konferanse med ca. 300 deltakere i Storbritannia. Og de fikk masse oppmerksomhet! Disse menneskene tuller ikke, de tror virkelig på at jorda er flat og at den runde jorda er en konspirasjon som NASA står bak. Det synes jeg er skremmende, sier Erduran.

Ekspertisen blir utfordret

Det er ikke bare «flateartherne» som har fått mer oppmerksomhet enn tidligere, for det samme gjelder mange andre perifere grupper med merkelige ideer. Dessuten er vi alle blitt eksperter på mange ting, og det gjelder ikke bare i synet på hva som er en god og en dårlig skole. I dag er det nemlig slik at nær sagt alle former for ekspertise blir utfordret, påpeker Erduran.

– Det var en gang slik at du gikk til en profesjonell fotograf hvis du ville ha et familiebilde, men i dag er vi alle fotografer. Det var profesjonelle journalister som skrev i avisene, men i dag kan alle publisere en tekst og nå fram til mange lesere. Vi gikk til reisebyrået for å bestille billetter til ferieturen, men nå er vi alle vårt eget reiseselskap, sier Erduran.

– Det er for all del ikke noe galt i at alle kan ta bilder, at alle kan skrive, at alle kan være reiseselskap. Mitt poeng er at det er blitt veldig vanskelig å skille mellom ekspertise og amatørskap. Dermed er det også blitt mye vanskeligere å skille mellom reell informasjon og falske nyheter, påpeker hun.

– Men alt dette betyr jo at skolen blir enda mer viktig enn tidligere! Hvor skal unge mennesker ellers lære seg å tenke kritisk? Hvor skal unge mennesker ellers lære seg å skille mellom positive og negative rollemodeller? Hvor skal de ellers lære seg å skille mellom reell informasjon og falske nyheter? spør Erduran.

– Konklusjonen er klar: Vi trenger forskningsbasert kunnskap om skole og utdanning, mer enn noensinne. Det er dette Naturfagsenteret, i samarbeid med Sibel Erduran, skal jobbe med de neste årene, forteller Naturfagsenterets leder Merethe Frøyland.

Mer informasjon og litteratur:

Sibel Erduran and Ebru Kaya: Transforming Teacher Education Through the Epistemic Core of Chemistry. Springer, 2019.