Da utdannings-Norge gikk på nett

Denne kronikken ble først publisert i Fædrelandsvennen 25 mars.

Denne uken meldte OECD at 102 land har stengt skolene, noe som betyr at 900 millioner barn og unge er hjemme. Når skoler og universitetscampuser holder stengt og alle er hjemme, må alle også forholde seg til en helt ny digital og nettbasert hverdag.

Det er mulig fordi vi bor i et land med god digital infrastruktur og høy grad av såkalt en-til-en dekning av digitale enheter hos elever og lærere. Det betyr at vi nå rett og slett har fått nye roller alle sammen, som nettlærere og nettstudenter og som fasilitatorer, det siste gjelder foresatte.

I løpet av en liten uke har nettbasert utdanning gått fra å være en nisje for spesielt interesserte til å bli noe alle elever, studenter og lærere må forholde seg til. Nettundervisning er i og for seg kun en samlebetegnelse for at elever og studenter og lærere er fysisk adskilte, det vil si at alle deltar i undervisningen fra ulike steder via internett.

Kvaliteten kan variere. All nettundervisning er ikke nødvendigvis god undervisning.

Nøkkelspørsmålet blir hvordan de digitale dingsene som nå brukes i skolen og på universiteter, som iPader, PCer, Chromebooks og mobiler kan bidra til god undervisning over nett?

Alle skal bidra. Det er ingen tvil om at dugnadsånden står sterkt i utdannings-Norge for å få til gode digitale løsninger. Et par døgn etter at skoler og universiteter ble stengt, hadde Facebook-grupper om å undervise digitalt rundet mange titalls-tusen medlemmer. Omfanget av poster med gode tips og råd, og erfaringer med ulike apper og programvarer har mildt sagt vært overveldende.

Hva kreves egentlig av elever, foresatte, studenter og lærere på nett?

Det finnes flere typer nettundervisning og nettstudier kan lages på mange vis. Det vanligste er at læreren legger ut oppgaver, quizer, filmsnutter og andre ressurser på en læringsplattform. Der kan hvor elever og studenter jobbe hver for seg for å løse oppgavene, eller sammen i grupper. Deretter kan læreren kommentere besvarelsene, før nye oppgaver legges ut.

Denne varianten av nettundervisning er kanskje den mest utbredt. Den åpner også opp for å jobbe i eget tempo. Det ser ut til at dette er den varianten av nettundervisning de fleste lærere nå velger som format for elevenes hjemmeskoler.

Fra forskningen vet vi at det å studere på nett krever en viss struktur for elevene og at de også trenger støtte fra sine foresatte, både med tanke på å komme i gang, gjennomføre og ikke minst at de gjør det de skal og ikke roter seg bort på internettet.

Fra media kan det så langt se ut som om noen foreldre er mer på ballen en andre. Noen kjører nettskole dagen lang, mens andre tar litt lettere på det hele. Det er å håpe at vi snart finne en god balanse mellom lek og læring også fra hjemmenes side. Vi kan uansett ikke forvente at elever kan sitte i timevis med nettoppgaver, at foreldre som sitter med eget hjemmekontor klarer å følge dem opp hvis arbeidsmengden blir for stor, eller at lærere med egne barn i huset skal klare å følge opp elevene som om alle fortsatt var på skolen.

Lærere har også ulike ambisjonsnivå ovenfor elevene, selvsagt handler dette om lærernes digitale kompetanse og alderen på elevene. Eldre elever er gjerne mer modne og har større grad av rutiner når det gjelder skolearbeid. Lærere på sin side vet vi har svært ulik digital kompetanse, også ved hver enkel skole. Slik stiller lærerne med ulike forutsettinger for hvordan manøvrere som nettlærer, noe som igjen kan by på ulike slags utfordringer for den enkelte.

I Universitet- og høgskolesektoren ser det ut som om mange lærere kjører nettmøter der alle studentene og lærer er pålogget samtidig i et virtuelt møterom. Skal vi tro Facebook-gruppene, kan det se ut som om mange av lærerne fortsetter planlagte klasserombaserte opplegg over nettet, uten å ta hensyn til at formatet på kommunikasjonen og samhandlingen er endret. Også her varier den digitale kompetansen.

Forskning viser at det kan ta litt tid å bli en god nettlærer, det er ikke så enkelt som å bare koble seg på nett og late som om at all undervisning kan digitaliseres, uten at å ta hensyn til verken teknologien eller at alle deltar hjemmefra.

Teknologien må virke. Å være en digitalt kompetent nettlærer innebærer blant annet å skape engasjement på nettet. Velger nettlæreren nettmøter i sanntid, er det også lurt å teste mikrofon, kamera, justering av lyd og deling av dokumenter. Det hjelper også at nettlæreren tør å improvisere dersom ikke alt går helt etter planen, akkurat som i klasserommet.

Å formidle fag over nett ved hjelp av ulike teknologier, innebærer med andre ord andre kunnskaper og ferdigheter enn det å formidle fag ved hjelp av teknologier i et tradisjonelt klasserom.

Med korona-viruset har det tvunget seg frem et digitalt kompetanseløft. Og selv om læringskurven er bratt for de fleste i disse dager, kan det også tenkes at når alt dette er over, sitter vi igjen med en lærerstab som har gjennomgått et digitalt kompetanseløft av dimensjoner vi knapt har sett maken til, og med elever og foresatte som har lært mye om hvordan de av mange utskjelte skjermene også kan brukes til læringsarbeid.