Slik kan barnehagen fange opp de sårbare barna

Mange barn er nå tilbake i barnehagene. Hvordan kan de barnehageansatte oppdage og hjelpe barn som har hatt det vanskelig i perioden hvor barnehagen har vært stengt?

Ifølge førstelektor Charlotte Johannessen ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet, er det noen konkrete ting barnehageansatte bør se etter når det gjelder barn i risiko for omsorgssvikt.

– De ansatte bør være oppmerksomme endringer i barns følelser og atferd. Slike endringer kommer gjerne til uttrykk ved at barn blir mer stille og tilbaketrukket eller viser mer sinne, frustrasjon og utagering enn tidligere, sier Johannessen.

Andre tegn de ansatte kan legge merke til er blåmerker på uvanlige steder på kroppen, kloremerker, brannsår, matmangel, unaturlige følelsesutbrudd, avvisning eller isolering.

Johannessen har skrevet boka Små barn i sårbare situasjoner. Boka bygger på mange års arbeid med videreutdanning for barnehagelærere og andre yrkesgrupper i praksisfeltet. Hun understreker at oppfordringen om å legge merke til slike endringer og tegn gjelder generelt, og ikke bare nå i tiden etter koronastengte barnehager.

De ansatte bør være oppmerksomme endringer i barns følelser og atferd. Slike endringer kommer gjerne til uttrykk ved at barn blir mer stille og tilbaketrukket eller viser mer sinne, frustrasjon og utagering enn tidligere.
– Charlotte Johannessen, førstelektor ved Institutt for barnehagelærerutdanning

– Små barn snakker med kroppen

– Små barn snakker med kroppen og med følelsene sine, og noen barn forteller med ord, gjerne når de blir litt større.

Barna strever også ofte med å regulere følelser og atferd.

– Dette er noe alle små barn trenger hjelp til, men disse barna i større grad, forklarer Johannessen.

Mange barn vokser opp med foreldre som i periode strever med alvorlige psykiske lidelser eller rusmiddelproblemer.

I tillegg er det ifølge Johannessen en økende gruppe av små barn som «lever i krigen» mellom foreldre i ubearbeidede skilsmisseprosesser.

– Psykiske overgrep er fremtredende i familier med disse vanskene. For barnet får dette alvorlige konsekvenser på alle utviklingsområder.

Foreldre som sliter, kan få hjelp

Johannessen har utarbeidet en metodikk hvor barnehagepersonalet skal bruke teori, eksempler fra boka og anbefalt filmmateriale til å utvikle sin kunnskap og handlingskompetanse i møte med barna.

Et av eksemplene fra boka lyder:

Den siste uken har pedagogisk leder og de andre ansatte lagt merke til endringer i hygiene og renslighet hos Ida (1,5 år). Barnet har fått bleieutslett, og det lukter stramt av urin når de skal skifte bleie på henne. Jenta kommer med de samme klærne flere dager på rad, de er flekkete og uvasket. Pedagogisk leder legger merke til at det er lite skiftetøy på plassen hennes. En morgen kommer barnet med en tung bleie, som tydelig ikke er skiftet etter natten. De siste dagene er Ida også blitt mer sutrete, og vil helst sitte på fanget til de voksne. Jenta er lite utforskende i lek på egen hånd, hun virker mer passiv og avhengig av voksnes støtte i lek og aktivitet.

– I dette eksempelet ser man at barnet trekker seg tilbake fra samspill med andre og virker trist og lei seg. Hun trenger mer voksenkontakt i form av trygghet og trøst enn hun gjorde tidligere. Samtidig trenger hun hjelp og støtte i utforskning og samspill med barn og voksne, forklarer Johannessen.

Videre er det i eksempelet med Ida tydelige tegn på vanskjøtsel gjennom manglende renslighet. Det er også mangelfull oppfølging av klær og utstyr i barnehagen.

Det er mye god hjelp å få, og barnehagen vil være med som en samarbeidspartner sammen med foreldrene. Mange foreldre åpner da opp om sine vansker.
– Charlotte Johannessen

– For å hjelpe Ida, må de ansatte ivareta hennes behov for nærhet og omsorg i barnehagehverdagen, og i tillegg stimulere til lek og samspill med voksne og barn, mener Johannessen. Dessuten må barnehagen gå i dialog med foreldrene:

– Pedagogisk leder og styrer må innkalle foreldrene til en samtale og legge frem at de har lagt merke til endringer hos Ida og i oppfølging av hennes behov når det gjelder hygiene, klær og utsyr. Styrer må spørre hvordan foreldrene egentlig har det. Det at foreldre strever med å ivareta barnets grunnleggende behov over tid, vekker bekymring.

Når foreldrene trenger hjelp, er det helsestasjonen og barneverntjenesten barnehagen pleier å samarbeide med.

– Det er mye god hjelp å få, og barnehagen vil være med som en samarbeidspartner sammen med foreldrene. Mange foreldre åpner da opp om sine vansker. Hvis foreldrene ikke er villige til å ta imot hjelp, er det styrers ansvar å ta kontakt med barneverntjenesten, sier Johannessen.

Må våge å tro at barn utsettes for omsorgssvikt

Johannessen mener det er viktig at personalgrupper i barnehagene reflekterer omkring barn og omsorgssvikt. Hun håper hennes bok kan bidra til dette.

– Barnehagepersonalet må våge å tro at små barn utsettes for omsorgssvikt, sier hun.

– De voksne må ha mot til å iverksette gode tiltak for barna i barnehagen, og til å samarbeide med foreldre og andre hjelpeinstanser.

Johannesen understreker at både tidlig innsats, forebygging, arbeid med livsmestring og tverrfaglig samarbeid spiller inn i dette arbeidet. De ansatte må ha kunnskap om hva de skal se etter, hva de skal gjøre med det de ser og hvem de kan samarbeide med i det videre arbeidet.

– Barnehagen står i en særstilling

Dersom ansatte i barnehagen er villige til å reflektere over egne holdninger og praksis, kan personalet sammen utvikle en ny forståelse og felles handlingskompetanse, mener Johannessen.

På den måten kan man jobbe for at barna blir sett og forstått på samme måte av de ansatte, noe som vil bidra til å gi barna de beste utviklingsbetingelser i sin hverdag.

– Barnehagen står i en særstilling når det gjelder å kunne fange opp sårbare barn tidlig og iverksette gode tiltak for barn og foreldre, sier hun.