Barns medvirkning skjer i øyeblikket

Barnehageloven gir barn rett til å uttrykke seg om og innvirke på den daglige virksomheten i barnehagen. Ifølge professor emerita Berit Bae kommer dette også klart fram i det norske rammeplanen for barnehager. Men hvordan realiseres denne rettigheten i praksis? Og har norske barnehager noen forbedringspunkter når det gjelder barns medvirkning?

Berit Bae har 40 år bak seg med både forskning, undervisning og formidling innen barnehagefeltet. I 2020 ble hun som den første innen dette feltet utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. I forskningen sin er hun særlig opptatt av kommunikasjon, samspill og barns medvirkning, og de politiske dokumentene som styrer virksomheten i barnehagene.

Noen barnehager misforstår

Bae mener at enkelte barnehager forstår barns rett til medvirkning primært som at de skal ha mulighet til å velge.

– Noen misforstår barns medvirkning og tenker ut fra en voksen demokratiforståelse, der det er viktig å la barn få velge. Å jobbe med barns medvirkning handler mer om holdninger hos personalet, understreker Bae.

– De ansatte må bli mer bevisste på synet sitt på barn. At de ser barna som medmennesker, som de møter med respekt og tar på alvor i ulike situasjoner i barnehagen.

Typiske ting barnehagebarn kan ha medbestemmelse på er hvilke aktiviteter de vil være med på, og hvor barnegruppa skal gå på tur. Dette kan de for eksempel gi uttrykk for i intervjuer eller gjennom gruppesamtaler. Men Bae mener at retten til medvirkning aldri kan begrenses til bestemte rutiner og metoder.

– Det er barnehagelærerens og personalets måte å møte barn i hverdagsaktiviteter, som avgjør om barn blir hørt og kan ha innflytelse, slår Bae fast.

Anerkjenn barnet som medmenneske

En slik anerkjennelse av barnet som medmenneske, krever at barnehagen jobber med relasjonene mellom barn og barnehageansatt.

Det dagligdagse samspillet i barnehagen har lenge opptatt Bae. I sin seneste bok Politikk, lek og læring. Barnehageliv fra mange kanter (Fagbokforlaget 2018), skriver Bae at barnehagebarn må ha et støttende og lydhørt miljø rundt seg for å kunne uttrykke seg.

– Derfor trenger de at personalet er fysisk og psykisk tilgjengelige, sier hun.

De ansatte må bli mer bevisste på synet sitt på barn. At de ser barna som medmennesker, som de møter med respekt og tar på alvor i ulike situasjoner i barnehagen.
– Berit Bae, professor emerita

Begynn i det små

Baes tidligere forskning har vist at relasjonen mellom barnehageansatt og barn kan bli preget av avflatede følelser og mye kontroll fra de voksne. For å endre på dette, kan pedagogiske ledere jobbe med bevisstgjøring av hele personalet.

– Jeg har erfaring med at pedagogiske ledere kan få med seg personalet hvis de begynner i det små, og ikke starter for ambisiøst. For eksempel kan personalet oppfordres til å legge merke til episoder med samspill med barna som de selv er involvert i. Deretter kan de sette av litt tid på avdelings- eller personalmøter til å dele en episode og reflektere over hva som skjer.

– Gitt en aksepterende atmosfære og velvillige kommentarer i personalgruppen, kan dette føre til bevisstgjøring, og på sikt til holdningsendring. Men det forutsetter bevisst ledelse fra styrer og gjerne også fra eierne av barnehagen. Å bearbeide holdninger er et langsiktig arbeid som krever tålmodighet, sier Bae.

La barna hekte seg på samtalen

I Politikk, lek og læring viser Bae til et eksempel på hvordan barnehagebarn kan delta i samspill med ansatte og andre barn gjennom å “hekte seg på samtalen”:

“I en samtale under samlingen som starter med en plansje om verdensbarnedagen, fester et barn seg ved en fabrikkpipe. Denne kommentaren avstedkommer et meget variert samtaleforløp hvor forskjellige barn kommer inn med sine kommentarer. Stikkordsmessig beveger emnene i gruppesamtalen seg mellom flere emner: å ta vare på jorden – forurensing og fabrikker – farer og krig – bestefar som satt i fengsel under krigen – farlige huggormer og brennesler – og om koselige ting med jorden, for eksempel det å ake på akebrett. I løpet av noen minutter deltar 8-10 barn, og det er tydelig ut fra replikkene at de har lyttet til noe i et foregående.”

Bae skriver at dersom barnehagelæreren er mest opptatt av å formidle kunnskap om verdensbarnedagen, kan barnas assosiasjoner oppfattes som forstyrrende eller egosentriske.

Men hvis de observerer samtaleforløpet over tid, blir det klart at barna har lyttet til det barnehagelæreren og de andre barna har sagt. Etter å ha observert og tatt inn andres innspill, har de blitt stimulert til å delta i samtalen.

Kan ikke planlegges

Det kan virke som det finnes en motsetning mellom det langsiktige, tålmodige arbeidet som trengs for å bearbeide holdninger, og den hektiske, endog kaotiske hverdagen i barnehagene.

Ifølge Bae foregår barnehagens samspill i et høyt tempo, i en atmosfære som er kompleks og skiftende. Hvordan kan de ansatte i barnehagen få ro til å føre en anerkjennende dialog med barna?

– I en hektisk barnehagehverdag er det ikke lange perioder med ro, sier Bae.

– Men ved å begynne å bli mer oppmerksom på samspillet, stoppe opp litt og hente seg inn igjen hvis man kjenner at noe ble feil, eller at man misbrukte sin definisjonsmakt, kan både voksne og barn få mer forståelse for seg selv og hverandre.

Hun understreker at dette ikke kan detaljplanlegges, måles eller er noe som kan skje hele tiden.

– En slik dialog kan imidlertid oppstå når de ansatte ser på barna som likeverdige og er lydhørt tilstede. Innimellom møtes barn og voksne i gjensidig anerkjennelse – og det blir en god opplevelse for begge parter.

Mer forskning på barns opplevelse

I talen hun holdt under tildelingen av St. Olavs orden, sa Bae at det aldri har vært aktuelt for henne å drive med kunnskapsutvikling og forskning for at den primært skulle bli delt og verdsatt av en liten gruppe likesinnede forskere. Hun understreket at forskningen må få betydning i praksis.

– Hva tenker du er de viktigste temaene for barnehageforskningen i tiden som kommer?

– Jeg tenker at vi trenger mer kunnskap om hvordan barn opplever barnehagehverdagen. Det kan skje gjennom forskning hvor man samtaler med barn i mindre grupper, eventuelt følger enkeltbarn gjennom en dag eller en uke i ulike aktiviteter. Det kan også skje ved å observere barn i det daglige, og forsøke å forstå hvordan de opplever hverdagslig samspill.

– Et annet område hvor det trengs mer forskning, har å gjøre med gruppeinndeling og gruppetilhørighet. Dette er et område som ikke er regulert i barnehageloven, noe som innebærer mye variasjon i praksis. Å få mer oversikt på dette området, og analysere hvordan gruppeinndelingen påvirker barnas samspill, trengs.