Den glemte minoriteten

Den 3. desember er det den FNs internasjonale dag for funksjonshemmede.

En dag det utvilsomt er behov for.

Vi ser at mange land strever med å oppfylle FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, blant annet retten til utdanning, og særlig retten til inkluderende utdanning. I denne kronikken ønsker vi å løfte fram et område der heller ikke norsk skole er i mål.

Selv om det står mye pent om inkludering og mangfold i den norske læreplanen, er det mye som tyder på at undervisningen inneholder svært lite om mennesker med funksjonshemning. En ny undersøkelse viser nemlig at denne gruppa er fraværende i mange av de mest anvendte lærebøkene i norsk grunnskole.

Mennesker med funksjonshemninger utgjør ifølge Verdens helseorganisasjon om lag 15 prosent av befolkningen, og kan dermed regnes som verdens største minoritet. Det er derfor urimelig at mennesker som representerer denne minoriteten sjelden er å finne i skolens lærebøker. Andre deler av mangfoldet i samfunnet, slik som det flerkulturelle/etniske og det seksuelle mangfoldet, har etter hvert begynt å få den plassen det fortjener, også i lærebøkene.

I vår studie av norske lærebøker for 5.–10. klassetrinn fant vi at knapt halvparten av bøkene i det hele tatt hadde med noe om funksjonshemning. Når det gjelder personbeskrivelser (portretter) av barn eller voksne med slike utfordringer, fant vi det i kun 21 av 78 lærebøker, og da ofte beskrevet i negative ordelag eller i en offerrolle. Beskrivelser av personer med funksjonsnedsettelser finner vi altså bare på 64 av de totalt 32.000 lærboksider, som tilsvarer 0,2 % av sidene.

Når vi vet at læreboka er styrende for hva som blir undervist i norske klasserom, er det kun tilfeldigheter (hvilke lærebøker som velges ved den enkelte skole) som avgjør om elevene møter dette temaet i undervisningen. Vi synes dette harmonerer dårlig med FN-konvensjonens omtale av arbeidet med inkluderende opplæring som radikal endring av kultur, politikk og praksis, med tanke på å skape læringsmiljøer som fremmer bedre forståelse på området.

En viktig grunn til at representasjon i lærebøkene er viktig, er at det gir barn og unge kunnskap om og forståelse for livssituasjonen til mennesker som er funksjonshemmet. Vår egen forskning indikerer at det fortsatt eksisterer stereotype framstillinger av enkelte funksjonshemninger.

Vi vet at mangel på kunnskap opprettholder fordommer og negative holdninger.

I nyhetsbildet ser en gang på gang utslag av slike uheldige holdninger, senest i NRK-saken om 10-åringen med Tourette syndrom som fikk kjeft på grunn av sine tics da han var på kino. Skolens lærebøker kan sees som et av samfunnets redskaper for å formidle kunnskap og gode holdninger til de unge. Ingen andre bøker når så mange barn og unge som lærebøkene (enten de er i papirutgave eller digitale).

En annen grunn til at det er viktig med representasjon av mennesker med funksjonshemninger i lærebøkene, er at det vil kunne styrke funksjonshemmedes selvbilde og følelse av tilhørighet. I de nye læreplanene for grunnskolen (LK2020) som ble innført i fjor, er det kommet inn et nytt tverrfaglig tema som heter Folkehelse og livsmestring, som vi anser som særlig viktig for å ivareta elever med funksjonshemninger.

Ifølge læreplanen skal dette temaet bidra til at elevene utvikler god psykisk og fysisk helse og et positivt selvbilde. Det skal videre lære elevene å «håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer».

Barn og unge med funksjonshemninger er ikke nevnt eksplisitt, selv om vi vet at denne gruppa er særlig utsatt når det gjelder å mestre livets utfordringer. Elever med ADHD eller dysleksi, har for eksempel ofte utfordringer som går ut over skolemotivasjon og læring og medvirker til stort frafall på videregående skole.

I de aller fleste klasserom møter vi barn og unge med ADHD eller dysleksi, men merkelig nok tier lærebøkene om dem. Slik usynliggjøring bidrar ikke akkurat til kunnskap om og forståelse for disse elevenes utfordringer. Ei heller til at disse unge opplever tilhørighet og livsmestring.

Vi har vært spent på om nye lærebøker som blir laget etter den nye læreplanen, har med mer tekst og bilder om mennesker med funksjonshemning enn tidligere lærebøker. Det ser dessverre ikke slik ut. I en foreløpig gjennomgang av 7 nye lærebøker for norskfaget, er fem av dem uten et ord om funksjonshemning. På de til sammen 2270 velillustrerte boksidene, har vi funnet kun fem bilder som kan relateres til en funksjonshemning. Som et eksempel på usynliggjøringen kan vi nevne at det ikke er et eneste menneske i rullestol å se på noen av de totalt over 2000 bokillustrasjonene.

Vi vil berømme mediebransjen for å ha gjort denne gruppen mer synlig de siste årene, bl.a. gjennom bøker og filmer som Tung tids tale og De uskyldige. For barn og foreldre har serier som NRKs Sånn er jeg, og sånn er det og TV 2-serien Søsken bidratt til å bygge ned fordommer og skape større forståelse for det menneskelige mangfold. Vi vil også nevne Jan Grues to siste bøker som baserer seg på egne erfaringer og refleksjoner om det å være funksjonshemmet. Likeledes Bjørn Hatteruds bøker om sin egen oppvekst i Brumunddal som funksjonshemmet, homofil og mobbeoffer. Og det finnes flere.

Men med skolens lærebøker er det annerledes.

Vi mener det må skapes en ny bevissthet hos lærebokforlag og lærebokforfattere om at mennesker med funksjonsnedsettelser skal være synlige i atskillig større grad enn nå. Bare på den måten er de sikret rettmessig oppmerksomhet i undervisningen. Det er ikke i overensstemmelse med læreplanen at en så stor del av det menneskelige mangfoldet usynliggjøres på denne måten.

Inkludering handler om å være regnet med og bli sett. Ikke bare på 3. desember.

Kronikken har først stått på trykk i Dagsavisen.