Er personer innenfor autismespekteret (AST) overrepresentert når det gjelder krenkende og voldelig atferd?

Bakgrunn

Autisme, atypisk autisme og Asperger syndrom sorterer under autismespekterforstyrrelser eller -tilstander (AST) i diagnosemanualene ICD-10 (WHO, 1993) og DSM-IV-TR (APA, 2000), under den overordnede kategorien gjennomgripende utviklingsforstyrrelser. De fleste fagfolk tenker seg nå at det foreligger et spekter av forstyrrelser eller tilstander, der autisme, Asperger syndrom og atypisk autisme fordeler seg langs dette spekteret. I denne artikkelen vil termen AST dekke de tre diagnosene innenfor autismespekteret, men når det er relevant, vil hver enkelt diagnose bli spesifisert. Asperger syndrom er en autismevariant som befinner seg på den mildere enden av spekteret, med et høyere evnenivå og bedre språklige ferdigheter enn de med autisme. Personer med atypisk autisme oppfyller noen, men ikke alle kriteriene til autisme.

De fleste innenfor AST som begår lovbrudd, har diagnosen Asperger syndrom (heretter AS) eller atypisk autisme (Mouridsen, Rich, Isager & Nedergaard, 2008). Diagnosene AS og atypisk autisme er imidlertid fjernet fra den amerikanske manualen, DSM-5 (APA, 2013), mens de fortsatt holder stand i den europeiske manualen, ICD-10, som primært brukes i Norge.

Med en forekomst på rundt 1 per 100 (Baird mfl., 2006; Baron-Cohen mfl., 2009; Fernell & Gillberg, 2010; Idring mfl. 2012) regnes ikke AST lenger som lavfrekvente tilstander.

En rekke eksperimentelle studier har vist at de grunnleggende problemene hos personer med AST kan knyttes til en forsinkelse eller en svikt i kognitiv utvikling (Bailey, Phillips & Rutter, 1996; Volkmar, Lord, Bailey & Schultz, 2004), blant annet med svekket evne til innlevelse i sinn (theory of mind) (Baron-Cohen, Leslie & Frith, 1985; Kaland, Mortensen & Smith, 2011). Rigide tenke- og handlemønstre er også karakteristiske for personer med AST, likeså vansker med å planlegge, organisere og målrette aktiviteter (Happé, 1999; Hill, 2004). Vanskene som personer med AST har med å samspille sosialt, synes å være knyttet til kognitive problemer, særlig til theory of mind (Tager-Flusberg, 2003) og eksekutive funksjoner (Happé, 1999). Problemer i gjensidig sosialt samspill og kommunikasjon er imidlertid også rapportert hos blant andre personer med schizofreni, bipolar lidelse, tvangslidelse og anoreksi (Anckarsäter mfl., 2012).

En psykisk tilleggslidelse synes å være mer regelen enn unntaket hos personer med AST (Ghaziuddin, 2005); en betydelig mengde data viser at personer med AST har en eller flere psykiske tilleggslidelser (Ghaziuddin, 2005; Ghaziuddin Weidmer-Mikhail & Ghaziuddin, 1998; Leyfer mfl., 2006; Lugnegård, Hallerbäck & Gillberg, 2011). Rundt 50 prosent av unge voksne med AST lider av angsttilstander, depresjoner og ADHD (Hofvander mfl., 2009; Ghaziuddin mfl., 1998; Lugnegård mfl., 2011), og mange som har blitt diagnostisert med schizofreni som unge voksne, har hatt AST som barn (Hallerbäck, Lugnegård & Gillberg, 2012; Waris, Lindberg, Kettunen & Tani, 2013). Det synes med andre ord ikke å være så tette skott mellom de ulike diagnosekategoriene som man tidligere har trodd (Gillberg 2010). Når det gjelder lovbrytere med AST, har man funnet at over halvparten har en psykisk tilleggslidelse (Newman & Ghaziuddin, 2008; Anckarsäter, Nilsson, Saury, Råstam & Gillberg, 2008; Ståhlberg, Söderström, Råstam & Gillberg, 2004; Ståhlberg, Anckarsäter & Nilsson, 2010).

Fra tid til annen rapporteres det om at personer med AST har gjort seg skyldig i både krenkende og voldelig atferd, noe som særlig har blitt formidlet gjennom udokumenterte medieoppslag (Howlin, Goode, Hutton & Rutter, 2004). Dette har generert spørsmålet om personer med AST er mer voldelige enn folk flest. I studier med nokså ulike forskningsdesign har man undersøkt kriminell atferd hos personer med AST, og blant annet om det kan være det kan en forbindelse mellom AST og kriminalitet (Allen mfl., 2008; Baron-Cohen, 1988; Barry-Walsh & Mullen, 2004; Chen mfl., 2003; Kohn, Fahum, Ratzoni & Apter, 1998; Mawson, Grounds & Tantam, 1985; Murrie, Warren, Kristiansson & Dietz, 2002; Murthy, 2010; Newman & Ghaziuddin, 2008). Flere av disse studiene har imidlertid bestått av kasusrapporter og surveys, med en heterogen metodebruk. Når det gjelder studier av mer ekstreme former for kriminalitet, der særdeles farlige personer med en atypisk form for AS er involvert, foreligger det så langt forholdsvis få studier (Allely, Minnis, Thompson, Wilson & Gillberg, 2014; Browning & Caulfield, 2011).

Målet med denne litteraturstudien er på grunnlag av den forskning som foreligger å undersøke faktorer som er relatert til krenkende og voldelig atferd hos personer med AST, blant annet mulige utløsende forhold, typer krenkende og voldelig atferd, antall personer med AST som utøver slik atferd, samt hvorvidt atferden er relatert til personenes spesielle interesser. Dessuten vil psykiske problemer hos voldelige personer med AST bli vurdert, og det samme gjelder den mulige relasjonen mellom AST og psykopatisk atferd. Til slutt vil jeg drøfte faktorer som er relatert til problemstillingen og prøve å svare på hvorvidt personer med AST utøver mer krenkende og voldelig atferd enn folk flest, slik man i noen tidlige studier og i enkelte medieoppslag har hevdet.

Metode

Krenkende atferd forstås her som sjikane gjennom ord og handlinger som blant annet innebærer voldelig atferd, utestenging, diskriminering, mobbing og seksuell trakassering. Krenkende og voldelig atferd dekker omtrent det engelske begrepet «offending behavior», som oversettes med forseelse, fornærmelse, krenkelse eller forargelse.

Relevante artikler som er brukt i forbindelse med denne artikkelen, er hentet fra databasene PubMed, Academic Search Premier og ISI Web of Science. Både reviewartikler og vitenskapelige arbeider er inkludert, men bare artikler som er skrevet på engelsk. Avhandlinger, bokmeldinger og konferanseabstrakter er ikke tatt med. Noen artikler har kommet med i egenskap av å være referanser til artikler om emnet.

Søkeord

Autismespekteret: autism, autism spectrum disorders, high-functioning autism spectrum disorders, Asperger syndrome, atypical autism.

Krenkende og voldelig atferd: unlawful behavior, law-breaking, forensic, forensic psychiatry, violence, violent behavior, offending, offending behavior, sexual offending, criminal behavior, criminal justice system, homicides, juvenile institutions, psychopathy.

Tidlige beretninger om krenkende og voldelig atferd hos personer med AST

Da Hans Asperger beskrev «autistisk personlighet» hos barn (Asperger, 1944), mente han at flere av barna med denne tilstanden kunne fremvise kynisk, ondskapsfull og voldelig atferd. Eksempelvis ble ett av barna han beskrev i 1944, Fritz V, karakterisert som aggressiv og en som angrep andre barn. En annet av barna, Harro L., kunne også angripe andre, skjære tenner og slå blindt omkring seg. En nyere undersøkelse av strafferegisteret for Aspergers tidligere pasienter viser imidlertid at andelen registrerte domfelte og arten av overtredelser i perioden fra 1950 og tretti år fremover var på omtrent samme nivå som i den generelle befolkningen (Hippler, Viding, Klicpera & Happé, 2010).

Mawson og medarbeidere (1985) undersøkte utviklingshistorien til en voldelig langtidspasient med diagnosen schizofreni. Mannens atferd ble etter hvert betraktet som problematisk, og da han var 44 år gammel og hadde fått diagnosen AS, ble atferdens hans vurdert som en risiko for omgivelsene. Han ble derfor flyttet til en spesialinstitusjon. På bakgrunn av den kunnskap man hadde den gang, anså Mawson og medarbeidere (1985) det som sannsynlig at det forelå en forbindelse mellom AST og voldelig atferd. Noen år senere publiserte Baron-Cohen (1988) en lignende singlecasestudie av en ung mann som fikk aspergerdiagnose da han var 21 år gammel, og som begikk en serie angrep på sin 71-årige venninne. Gjennom undersøkelser med psykometriske tester og utredninger og en serie semistrukturerte intervjuer konkluderte Baron-Cohen (1988) med at svak evne til innlevelse i andres sinn – med mangelfull forståelse av hvordan den eldre kvinnen tenkte og følte (theory of mind), lå til grunn for den krenkende og voldelige atferden. De innsamlede dataene forsterket hypotesen om at mannen oppfylte de kliniske kriteriene til AS og at den kognitive svikten hadde bidratt til den uakseptable atferden.

Andre tidlige registreringer av krenkende og voldelig atferd hos personer med AST ble gjort av Everall og LeCouteur (1990), som beskrev en 17 år gammel gutt med AS som hadde stiftet en brann. Likeledes rapporterte Tantam (1991) om en mindre gruppe personer med AS; én av dem tente på en bygning mens det var folk i den, en annen startet en skogbrann, mens en tredje drepte en skolekamerat, muligens som «et eksperiment» (Tantam, 1991, s. 176). Endelig rapporterte Simblett og Wilson (1993) om to kvinner og en mann med AS som hadde store sinneutbrudd, og to av disse personene var voldelige.

En noe større undersøkelse av en mulig forbindelse mellom AST og krenkende og voldelig atferd, ble gjennomført av Ghaziuddin, Tsai & Ghaziuddin (1991). De gjennomgikk et tjuetalls fagartikler publisert i perioden 1944–1990 som omhandlet voldelig atferd hos 132 personer med de atferdstrekkene som er karakteristiske AS. De konkluderte med at personene med AS ikke er mer voldelige enn andre grupper i befolkningen, og det er ofte snakk om mindre alvorlige forseelser (Ghaziuddin mfl., 1991). Imidlertid beskrives det i litteraturen at personer med diagnosen AS kan oppføre seg truende (Kumagami & Matsuura, 2009; Søndenaa mfl., 2014). Barry-Walsh og Mullen (2004, s. 102) beskriver en 16 år gammel gutt med AS som opptrådte både krenkende og voldelig:

T var 16 år gammel da han ble anklaget for å ha begått seksuelle forseelser. I barndommen hadde han hatt karakteristiske autistiske symptomer med en betydelig svikt i evnen til å samspille med andre barn. Han var dessuten motorisk klosset, hadde repetitiv og tvangsmessig atferd, uro og liten evne til å samarbeide med andre. Dessuten hadde han påfallende språklige særegenheter, med en merkelig og monoton stemme og en pussig prosodi. På skolen var man bekymret for hans høye aggresjonsnivå. T fremsto som naiv og preget av en viss grandiositet, og han hadde en god faktahukommelse. Det ble også notert at han var svært opptatt av sex og viste en svært naiv forståelse av seksualitet. Han hadde gjort grove tilnærminger til en syv år gammel jente og hennes fem år gamle bror, og i et annet tilfelle hadde han antastet en jente på et bibliotek og gjort seksuelle tilnærminger til henne. T. ble vurdert av en psykiater, som mente at han var soningsudyktig. Domstolen lot ham gå ustraffet, og han fikk behandling og oppfølging gjennom et barne- og ungdomspsykiatrisk tilbud. I den påfølgende tiden forbrøt han seg igjen ved å gå løs på sin egen mor. Han fikk diagnosen Asperger syndrom og gjennomgikk psykoterapi og kognitiv atferdsterapi. Dette førte til at han ble mindre opptatt av voldelig og seksuell atferd og fungerte bedre sosialt.

Mulige årsaker til at personer med AST begår krenkende og voldelig atferd

Når personer med AS begår krenkende og voldelig atferd, mener man at det kan ha sammenheng med en svikt i evnen til å tolke mentale tilstander hos andre (Baron-Cohen, 1988; Frith, 2004; Frith & de Vignemont, 2005) og dessuten med svekket evne til å tolke nonverbal kommunikasjon (Tantam, 2009). En mentaliseringssvikt syntes å være en medvirkende faktor, samtidig med at personer med AS kan ha vansker med å skjønne konsekvensene av egen atferd (Murrie mfl., 2002). Vansker med å «lese» andres tanker, intensjoner og følelser (theory of mind) (Kaland mfl., 2002; Wellman, Cross & Watson, 2001) gjør at personer med AST har vansker med å forestille seg hvordan andre reagerer på ens atferd og hvilke forventninger andre har til dem (Frith & de Vignemont, 2005; Tantam, 1991). Som følge av svikten i evnen til å mentalisere, liten mental fleksibilitet og sosial klossethet kan personer med AS dessuten lett bli gjort til syndebukker i forbindelse med ulovlige aktiviteter (Allen mfl., 2008). Lerner, Haque, Northrup, Lawer og Bursztajn (2012) mener at eksekutive dysfunksjoner i form av svak impulskontroll og en svikt i evnen til å mentalisere kan gi aggresjon, negativt samspill med andre og i verste fall voldelig atferd. De mener at dårlig kontroll over egne følelser, i tillegg til en svikt i moralsk bedømmelse, vil kunne føre til mer impulsiv og voldelig atferd hos personer med AST.

Særegenheter i prosodi og sosial naivitet kan også bidra til at personer med AST blir sårbare overfor individer som ikke har de beste hensikter (Ghaziuddin & Gerstein, 1996; Shrieberg mfl. 2001). Noen personer med AST kan føle seg trakassert og kan bære nag til andre over tid, og det kan utløse aggressiv og voldelig atferd (Allen mfl., 2008; Attwood, 2006).

Ifølge Newman og Ghaziuddin (2008) bør personer med AST som tiltales for kriminelle handlinger, utredes med tanke på en psykisk tilleggslidelse, for i mange tilfeller hvor en person med AST gjør seg skyldig i en slik atferd, kan en psykisk tilleggslidelse være involvert som en utløsende faktor.

Hvor vanlig er krenkende og voldelig atferd hos personer med AST?

Med den forholdsvis lave forekomsten av personer med AST i samfunnet kan det være problematisk å få en god oversikt over hvor vanlig krenkende og voldelig atferd er i denne gruppen. Tallene som presenteres, varierer; Kohn og medarbeidere (1998) mener at forekomsten av denne type atferd hos personer med AST kan være på rundt 20 prosent, mens Ghaziuddin og medarbeidere (1991) estimerte tilsvarende atferd til 2,3 prosent.

I en studie av 392 mannlige pasienter ved en psykiatrisk sikkerhetsavdeling i England identifiserte Scragg og Shah (1994) seks tilfeller av AS og tre tilfeller av en mulig autistisk tilstand. De fant at tre av seks menn med AS hadde vært fysisk voldelige, og én hadde stiftet en brann. De resterende hadde vist aggressiv atferd overfor personalet.

I en dansk undersøkelse ble data for domfelling i det danske nasjonale kriminalregisteret brukt for å undersøke kriminell atferd hos vel 300 tidligere institusjonaliserte personer med AST, dvs. personer med autisme, atypisk autisme og Asperger syndrom (Mouridsen mfl., 2008). Disse personene ble sammenlignet med ca. 930 typisk utviklede kontrollpersoner i den generelle befolkningen og matchet med de tre kliniske gruppene innenfor AST. Informantenes alder ved oppfølgningen var mellom 25 og 59 år. Av 113 tilfeller med autismediagnose hadde knapt én prosent blitt domfelt. Når det gjaldt 86 personer med atypisk autisme, var tallet 8,1 prosent, mens det for 114 personer med AS var 18,4 prosent. De tilsvarende tallene for domfelling i de tre sammenligningsgruppene i den generelle befolkningen var henholdsvis 18,9, 14,7 og 19,6 prosent, dvs. at de hadde en noe høyere forekomst lovbrudd enn de i de tre AST-gruppene.

Murrie og medarbeidere (2002) har beskrevet voldelig atferd hos seks personer med AS, hvor den kriminelle atferden strakte seg fra mindre seksuelle forseelser til mord. De mener at de lovbruddene disse personene har begått som en følge av en kognitiv svikt, kan være av en slik karakter at man kan sette spørsmålstegn ved om de er strafferettslig tilregnelige, og om det i det hele tatt kan foreligge straffskyld. Personer med AST som begår kriminelle handlinger, bør trolig vurderes i henhold til de kognitive vanskene de har, som eksempelvis problemer med å mentalisere (Kaland mfl., 2011; Spek, Scholte & van Berckelaer-Onnes, 2010; Wellman mfl., 2001), svikt i sosial forståelse (Tager-Flusberg, 2003; White mfl., 2014) og mental rigiditet (Happé, 1999; Hill, 2004; Volkmar & Wiesner, 2009).

Forekomsten av AST i rettsmedisinske settinger

Hare, Gould, Mills og Wing (1999), som screenet 1305 personer innenfor britiske spesialsykehus for personer som hadde begått kriminelle handlinger, fant at 2,4 prosent hadde en tilstand innenfor autismespekteret, hvorav to tredjedeler hadde en AS-diagnose. De fant en annen gruppe på 2,4 prosent av personer med autismelignende atferd og en mye større gruppe på 11,7 prosent med «sosiale og kommunikative vansker». Sistnevnte gruppe tilsvarer sannsynligvis atypisk autisme eller «autismelignende trekk» (Hofvander mfl. 2008).

I en undersøkelse av 135 ungdommer og unge voksne med en psykisk lidelse som hadde blitt henvist til rettspsykiatrisk undersøkelse, de fleste i forbindelse med en lovovertredelse, fant Siponmaa, Kristiansson, Jonson, Nydén og Gillberg (2001) gjennom retrospektiv diagnostisering at 12 prosent ble klassifisert med atypisk autisme, mens 3–4 prosent av dem oppfylte kriteriene til AS. Anckarsäter og medarbeidere (2007, 2008) og Ståhlberg og medarbeidere (2010) rapporterte at henholdsvis 15, 13 og 17 prosent av personer innenfor en rettsmedisinsk setting har en tilstand innenfor autismespekteret. Det var forholdsvis mange som deltok i disse undersøkelsene, henholdsvis 130, 42 og 100 deltakere. Når det gjelder serie- og massemordere, antyder Allely og medarbeidere (2014) at minst 10 prosent av disse har AST, og i noen tilfeller dreier det seg om en atypisk AS.

Personer innenfor autismespekteret som begår lovovertredelser, har oftere en AS- eller en atypisk autismediagnose enn en autismediagnose (Långström, Grann, Ruchkin, Sjöstedt & Fazel, 2009; Mouridsen mfl., 2008). Anckarsäter og medarbeidere (2008) fant at de med klassisk autisme og AS utgjorde minimum 3 prosent av dem som deltok i undersøkelsen, mens atypisk autisme var vanligst, idet minst 10 prosent av deltakerne i denne undersøkelsen oppfylte DSM-IV-kriteriene til denne tilstanden.

Allely og medarbeidere (2014) påpeker at noen massemordere har mer sjeldne former for AS. Det gjør disse diagnosene kontroversielle, samtidig som personene det angår, er ekstremt farlige, men også vanskelige å forstå for fagfolk. Når det gjelder spørsmålet om det er en link mellom ekstrem vold og AS, må det betegnes som ubesvart, blant annet på grunn av at empirisk forskning på disse forholdsvis sjeldne tilfellene er sparsom (Allely mfl. 2014; Browning & Caulfield, 2011; Kumagami & Matsuura, 2009).

Typer krenkende og voldelig atferd

Mouridsen og medarbeidere (2008) angir voldsbruk og aggresjon, seksuelle fornærmelser, brannstifting, tyverier, brudd på narkotikalov, vandalisme, svindel, ødeleggelse av eiendeler, ran, våpenbesittelse og brudd på trafikkloven som de forseelser som de registrerte i sin undersøkelse. I både caserapporter og eksperimentelle studier rapporteres det om at ildspåsetting og seksuelle krenkelser er av de vanligste lovbrudd som begås av personer innenfor AST, og det gjelder særlig de med AS og atypisk autisme (Barry-Walsh & Mullen, 2004; Everall & LeCouteur, 1990; Haskins & Silva, 2006; Kumagami & Matsuura, 2009; Mouridsen mfl., 2008; Murrie mfl., 2002; Palermo, 2004; Söderström, Sjödin, Carlstedt & Forsman, 2004; Tantam, 1991). Siponmaa og medarbeidere (2001) fant at de med atypisk autisme og AS var de som hyppigst stiftet brann, idet 10 av 16 brannstiftere hadde én av disse diagnosene. Disse forskerne antyder at forbindelsen mellom AS og brannstiftelse er relatert til alkoholbruk.

Kumagami og Matsuura (2009) fant at høytfungerende ungdommer innenfor autismespekteret som begikk ulovligheter, begikk flere seksuelle krenkelser, stiftet brann og viste mer voldelig atferd enn personer i den generelle befolkningen. De hadde enten diagnosen AS eller atypisk autisme og hadde ekstremt dårlige psykososiale hjemmeforhold – med bare én eller ingen biologiske foreldre – og de var utsatt for fysisk og psykisk forsømmelse, misbruk, vold og vanskjøtsel. Interessen for seksualitet og mislykkede fremstøt mot kvinner synes å ha sammenheng med en realitetsbrist og vansker med å tolke andres tanker, følelser og kroppsspråk (Barry-Walsh & Mullen, 2004; Kumagami & Matsuura, 2009; Tantam, 2009).

Allen og medarbeidere (2008) beskrev 33 voksne med AS som hadde begått krenkende og voldelig atferd, der trusler var blant de vanligste kategoriene, fulgt av destruktiv atferd, stoffbruk og tyveri. De utøvde også aggressiv atferd overfor et par som de hadde kommet i overflatisk kontakt med, men paret ønsket ikke videre kontakt. En annen med AS installerte et skjult kamera i et soverom for å overvåke eventuell seksuell aktivitet, uten å skjønne at andre mennesker ikke aksepterte denne type atferd. En hadde begått seksuelle fornærmelser overfor barn, én var i besittelse av bensinbomber, én samlet og distribuerte sexbilder av barn, og atter én kom med trusler om å drepe medlemmer av familien.

Knapt halvparten av personene med AS i Allen og medarbeideres (2008) undersøkelse hadde tidligere vært i kontakt med rettssystemet.

Er den krenkende og voldelige atferden relatert til de spesielle interessene?

I noen single-case-studier har man funnet at det kan være en relasjon mellom de spesielle interessene og den kriminelle atferden. Everall og LeCouteur (1990) og Barry-Walsh og Mullen (2004) beskrev personer med AS, der ildspåsettelsen hadde sammenheng med interesse for ild. Tantam (1988) beskrev en person med en fascinasjon for nasjonalsosialismen, som kledde seg i naziuniform, og ved en anledning angrep og såret han en soldat. Barry-Walsh og Mullen (2004) skriver følgende om en ung mann med AS, med tilbøyelighet til å stifte brann (s. 99):

«In relation to the offences, he had taken an interest in flickering flames. The family gave a history of him watching the pilot flame in the gas heater for long periods, apparently fascinated. He was able to recount rote fashion that lighting fires damaged property and put others in danger and further that he had no intention of ever repeating the behaviour. Despite this, the most recent arson had occurred when he again lit a fire in order to watch the fascinating flickering of flames.»

Hare og medarbeidere (1999) rapporterte om en person med autisme og med interesse for kniver, som senere ble dømt for knivstikking. Woodbury-Smith og medarbeidere (2010) undersøkte 21 domfelte ungdommer med AS og rapporterte om flere særinteresser av voldelig karakter enn de i en matchet kontrollgruppe av typisk utviklede ungdommer. Hos 15 av deltakerne med AS (71 prosent) som hadde utøvd en eller annen form for voldelig atferd, fant man imidlertid ingen forbindelse mellom innholdet i særinteressen og den voldelige atferden. Når det gjaldt de seks andre deltakerne, varierte karakteren av denne atferden i betydelig grad (Woodburry-Smith mfl., 2010). Heller ikke Søndenaa og medarbeidere (2014) fant noen sammenheng mellom spesielle interesser og kriminelle handlinger hos personer med AST.

Det foreligger enkeltrapporter der det snarere er intensiteten som handlingen gjennomføres med, enn innholdet i de spesielle interessene, som er mest påfallende. Dessuten har personer med AST vansker med å overskue de sannsynlige følgene av handlingene sine. Noen ganger synes handlingene å være temmelig absurde; Chen og medarbeidere (2003) beskriver en ung mann som stjal ved en rekke anledninger, der hensikten var å øke beholdningen sin av papir, esker, kopper og plastartikler. Alt i alt har man forholdsvis liten kunnskap om forholdet mellom de spesielle interessene hos personer med AS og atferden som gjør at de kommer i kontakt med rettssystemet.

Psykiske problemer hos lovbrytere med AST

Når det gjelder lovbrytere med AST, har man som nevnt funnet at over halvparten har en psykisk tilleggslidelse (Newman & Ghaziuddin, 2008; Anckarsäter mfl., 2008; Ståhlberg mfl. 2004; Ståhlberg mfl., 2010). Ståhlberg og medarbeidere (2010), som utredet hundre ungdommer (12–19 år) som hadde begått lovbrudd, diagnostiserte minst én psykiatrisk lidelse hos 73 prosent av dem. Disse forskerne påpeker at systematiske, diagnostiske prosedyrer er sentrale når det gjelder å planlegge behandling for institusjonaliserte ungdommer med AST. Newman og Ghaziuddin (2008) fant at i 30 prosent av tilfellene der personer med AST som hadde begått lovbrudd, forelå det en psykiatrisk lidelse, og i hele 54 prosent fant man en mulig psykisk lidelse. Bare vel 16 prosent av deltakerne viste ingen klare symptomer på en psykisk lidelse. Newman og Ghaziuddin (2008) påpeker at personer med AST som tiltales for kriminelle handlinger, bør utredes med tanke på en psykisk tilleggslidelse, da de fleste som begår kriminelle handlinger, har en psykisk lidelse i tillegg til autismen. En del forskere mener at det er de psykiske problemene, sammen med de kognitive problemene, som driver frem lovbruddene (Barry-Welsh & Mullen, 2004; Howlin, 1997; Kumagami & Matsuura, 2009; Newman & Ghaziuddin, 2008; Palermo, 2004).

Anckarsäter mfl. (2008) fant høy komorbiditet hos personer med AST som hadde begått kriminelle handlinger; samtlige med autismediagnose hadde minst én psykisk lidelse i tillegg til autismen. Hos de med AS var tallet 88 prosent, og for de med atypisk autisme 81 prosent. Allen og medarbeidere (2008) rapporterte at personer med AST som soner for å ha begått straffbare handlinger, synes å fungere dårlig blant de andre innsatte. I tillegg til de kognitive og atferdsmessige utfordringene deres er de utsatt for å bli mobbet og utnyttet av de andre innsatte (Allen mfl., 2008; Paterson, 2007).

AST, psykopatiske trekk og voldelig atferd

Hos en minoritet av dem med AST kan man en sjelden gang registrere noe som ligner psykopatiske trekk (dysfunksjonell personlighetsforstyrrelse). På grunnlag av analyser av et større antall voksne personer med psykopatiske trekk mener Murrie og medarbeidere (2007) at man kan best kan forstå psykopati som å forekomme langs et kontinuum, og mindre som en distinkt gruppe mennesker med psykopati. Rogers, Viding, Blair, Frith og Happe (2006) undersøkte 28 personer med AST der deltakerne viste psykopatisk trekk i tillegg til autismen. AST-gruppen ble delt i de med relativt stor versus liten grad av psykopatiske trekk. Selv om psykopati og AST kan forekomme sammen, var det i denne studien en svak korrelasjon mellom alvorlighetsgrad av psykopatiske trekk og AST. Det var heller ikke statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene med hensyn til alder, IQ, evne til innlevelse i andres sinn (theory of mind), eksekutive funksjoner eller sosial-kommunikative ferdigheter. Rogers og medarbeidere (2006) konkluderer med at ondsinnede handlinger trolig reflekterer en «double hit», dvs. en tilleggslidelse til autismen, men som ikke er en del av denne.

Jones, Happé, Gilbert, Burnett og Viding (2010), som undersøkte om det kunne være en distinkt kognitiv profil hos gutter med psykopatiske trekk, sammenlignet med personer innenfor autismespekteret, fant at guttene med en slik forstyrrelse hadde en profil som var i overensstemmelse med en personlighetsforstyrrelse og en alvorlig empatisvikt. De med psykopatiske trekk var fryktløse i den eksperimentelle situasjonen og viste liten empati overfor personer som var offer for aggresjon. Deres kognitive perspektivtakingsferdigheter (theory of mind), derimot, var intakte og ikke signifikant forskjellig fra tilsvarende hos typisk utviklede gutter i en matchet kontrollgruppe. Derimot hadde gutter med AST vansker med oppgaver som tappet evne til å mentalisere (theory of mind), men deres emosjonelle empati var på linje med typisk utviklede gutters. Den følelsesmessige empatisvikten som man fant hos gutter med psykopatiske trekk, synes å være spesifikke for denne gruppen. Dette tyder på at følelsesmessige og kognitive prosesser er forskjellige hos disse gruppene (Jones mfl., 2010); mens personer med psykopatiske trekk synes å ha vansker med å fornemme andres bekymringer, angst og mismot, karakteriseres de med AST av vansker med å skjønne at andre mennesker har tanker og oppfatninger som kan være forskjellig fra ens egne.

Den antatte interaksjonen mellom psykopatiske trekk og AST, særlig hos en undergruppe av personer med AS, finner man trolig i første rekke hos dem som har begått alvorlige kriminelle handlinger (Allely mfl. 2014; Söderström mfl., 2004). Hos voksne, kriminelle personer kan denne dobbelttilstanden betraktes som et sluttresultat av en kompleks, nevropsykologisk utvikling og psykososiale problemer, der de psykopatiske trekkene synes relatert til ADHD, opposisjonell atferd og atferdsavvik (Anckarsäter mfl., 2008).

Oppsummering og drøfting

I de tidligste studiene av lovovertredelser der personer med AST var involvert, mente man at det kunne foreligge en forbindelse mellom kriminell atferd og AST (Baron-Cohen, 1988; Mawson mfl., 1985; Murrie mfl., 2002), noe også Hans Asperger (1944) antydet kunne være tilfelle. Dette synspunktet kan ha bidratt til å sementere en oppfatning av at personer innenfor AST er spesielt voldelige, og det gjelder særlig de med AS og atypisk autisme. Det foreligger etter hvert betydelig evidens for at dette er en litt forhastet konklusjon, for bildet av personer med AST som spesielt voldelige personer har etter hvert blitt modifisert i betydelig grad (Hippler mfl., 2010; Mouridsen mfl., 2008; Newman & Ghaziuddin, 2008).

Det synes å være en økende erkjennelse av at selve drivkraften bak den kriminelle atferden hos personer med AST, er først og fremst de psykiske og psykososiale problemene som disse personene sliter med (Anckarsäter mfl., 2007, 2008; Ghaziuddin, 2005; Kumagami & Matsuura 2009; Newman & Ghaziuddin, 2008; Palermo, 2004). Newman og Ghaziuddin (2008, s. 1850) hevder at mentale helseproblemer, i tillegg til stoffmisbruk, vanskelige familieforhold og andre, psykososiale stressfaktorer, «… may be an important reason why some persons with Asperger syndrome commit violent criminal acts.» Denne sammenhengen er påvist i flere studier de seinere årene (Baron-Cohen, 1988; Kumagami & Matsuura, 2009; Newman & Ghaziuddin, 2008; Søndenaa mfl., 2014). Det kan blant annet bety at personer med AST som tiltales for krenkende og voldelig atferd, bør utredes med tanke på en psykisk lidelse i tillegg til autismen (Newman & Ghaziuddin 2008). Alternativt kan en uidentifisert autistisk tilstand ligge til grunn for en identifisert, psykisk lidelse som eksempelvis angst, depresjon og utagerende atferd (Ghaziuddin, 2005; van Elst, Pick, Biscaldi, Fangmeier & Riedel, 2013).

Som følge av kognitive problemer kan personer med AST også ha vansker med å overskue de fysiske, emosjonelle og sosiale følgene av handlingene sine, samtidig som de ikke synes å forstå de sosiale, uskrevne lover og regler (Grandin & Baron 2005; Palermo, 2004). Mestringsstrategiene de ofte bruker når de skal takle mellommenneskelige relasjoner, må i mange henseender betegnes som mindre effektive (Howlin, 1997). Andre forhold som kan skape ubalanse og aggresjon hos personer med AST, er tvangstanker, eller at de daglige rutiner endres eller brytes (Chen mfl., 2003; Howlin, 1997; Loth, Happé & Gomez, 2010). Særegenheter i prosodi og sosial naivitet, som andre mennesker kan utnytte til sin fordel, kan som nevnt også spille en rolle for utvikling av aggresjon og vold (Shriberg mfl., 2001; Volkmar & Wiesner, 2009). Klinisk erfaring tilsier at personer med AST sjelden får positive tilbakemeldinger fra jevnaldrende, og sjelden eller aldri blir de kontaktet eller invitert ut av typisk utviklede skolekamerater (Orsmond, Shattuck, Cooper, Sterzing & Anderson, 2013; Williamson, Craig & Slinger, 2008). De er dessuten svært utsatt for ulike typer trakassering og mobbing (Bejerot & Humble 2013; Dubin 2010; Heinrichs 2003). Svak impulskontroll og aggresjon som følge av personens følelse av å bli trakassert av andre mennesker kan hos noen spille en rolle for utvikling av aggressiv atferd (Allen mfl., 2008; Attwood, 2006), og det gjelder særlig de svakfungerende med AST (Bronsard, Botbol & Tordjman, 2010; Kats, Payne, Parlier & Piven, 2013).

Når det gjelder de nasjonale registre for kriminologi, påpeker King og Murphy (2014) at de trolig ikke fanger opp alle med AST, fordi det befinner seg mennesker i samfunnet med en udiagnostisert AST. Dette ankepunktet kan like gjerne rettes mot andre typer undersøkelser av denne populasjonen. Eksempelvis antyder Baron-Cohen og medarbeidere (2009) at forholdet mellom kjente og ukjente tilfeller av AST er 3:2, dvs. at det foreligger et betydelig antall personer med AST som ikke er identifisert. Imidlertid synes Mouridsen og medarbeideres (2008) omfattende studie av domfelling i det danske nasjonale kriminalregisteret i å gi et bra bilde av kriminalitetshyppighet hos personer med AST. Dessuten bidrar denne type undersøkelser langt på vei til å avlive en myte om at personer med AST er mer voldelige enn folk flest (Mouridsen mfl. 2008; Søndenaa mfl. 2014). Den forholdsvis lave registrerte forekomsten av kriminalitet hos personer med AST kan også ha sammenheng med det forholdsvis beskyttede sosiale miljøet som en del disse personene lever i, med tett oppfølging i bofellesskap, institusjoner og dagsenter.

Når det gjelder hvorvidt krenkende og voldelig atferd er relatert til de spesielle interessene hos personer med AST, synes ikke nyere forskning å peke i den retning (Søndenaa mfl., 2014; Woodbury-Smith mfl., 2010), selv om man i singlecasestudier har funnet at det kan være en slik sammenheng (Everall & LeCouteur, 1990; Barry-Walsh & Mullen, 2004). Evnenivået synes også å spille en rolle for utvikling av krenkende og voldelig atferd, idet personer med forholdsvis lav IQ kan opptre aggressivt og utgjøre en risiko når det gjelder denne type atferd (Bronsard mfl., 2010; Hodgins, 1992; Kats mfl., 2013).

Når det gjelder typer kriminalitet synes ulike former for vold, seksuelle krenkelser og ildspåsettelse å forekomme hyppigst hos de med AST, dvs. særlig hos de med AS og atypisk autisme. Ildspåsettelse synes å være forholdsvis hyppig forekommende (Barry-Welch & Mullen, 2004; Everall & LeCouteur, 1990; Hippler mfl., 2010; Mouridsen mfl., 2008; Palermo, 2004; Siponmaa mfl., 2001; Tantam, 1991), og det samme gjelder også for seksuelle krenkelser. Den seksuelle utviklingen gjennom puberteten og inn i voksenalderen kan være en komplisert prosess for ungdommer med AST; som følge av kognitive, kommunikative og sosiale problemer kan de mangle den «finger-spitzgefühl» som skal til for å tilnærme seg det annet kjønn på sosialt akseptable måter (Sevlever, Roth & Gillis, 2013). Klossete og mislykkede fremstøt mot andre mennesker kan også ses i sammenheng med vansker med å tolke andres tanker, følelser og kroppsspråk (Barry-Walsh & Mullen, 2004; Kumagami & Matsuura, 2009; Tantam, 2009).

Når det gjelder identifiseringen av psykopatiske trekk hos en liten undergruppe personer innenfor AST, indikerer Rogers og medarbeideres (2006) funn at ulike utviklingsforstyrrelser overlapper hverandre, og at noen kan rammes av en «double hit». Det innebærer at noen med AST kan utvikle psykopatiske trekk i tillegg til autismen. Tidligere hevdet man på eksperthold at eksempelvis autisme og schizofreni var klart separate tilstander, men nyere forskning indikerer at så ikke er tilfellet (Hallerbäck mfl. 2012; Ståhlberg mfl., 2004; Waris mfl. 2013). Rogers og medarbeidere mener at det kan dreie seg om en kompleks tilstand av AST og psykopati, der nevropsykologisk og psyko-sosial utvikling er sammenvevd og relatert til ADHD og opposisjonell atferd.

Som nevnt ovenfor har flere av studiene av AST og kriminalitet bestått av singlecaserapporter og surveys. I realiteten har det blitt publisert lite systematisk forskning av kriminell atferd hos personer med AST, både når det gjelder hyppighet og atferdens karakter (Bjørkly, 2009; Kumagami & Matsuura, 2009). Det foreligger betydelige variasjoner, både når det gjelder metodiske spørsmål og rekruttering av deltakere, noe som vanskeliggjør direkte sammenligninger av studiene. Ulike grupper av deltakere med diagnoser innenfor AST har variert mye (King & Murphy, 2014), og i bare en håndfull studier har man brukt sammenlignings- eller kontrollgrupper (for eksempel Allen mfl. 2008; Cheely mfl. 2012; Hippler mfl. 2010; Mouridsen mfl. 2008). I et fåtall studier har man vurdert gruppene med hensyn til relevante faktorer som ekstreme sosiale forhold som fattigdom, fysisk misbruk, forsømmelse og annen sosial marginalisering (Kumagami & Matsuura; Roux mfl. 2013; Shattuck mfl. 2012). Det har også vært betydelige variasjoner med hensyn til hvor man har rekruttert deltakere fra, det være seg fra nasjonale helseregister, rettssaler, fengsel eller en rettsmedisinsk institusjon. Dette kan ha påvirket resultatene i betydelig grad. Heller ikke kjønnsforskjeller er spesifikt undersøkt (King & Murphy, 2014). Endelig har studiene blitt gjennomført i forskjellige geografiske områder, samtidig som rettsvesenet i de respektive landene kan være forskjellige, noe som kan ha betydning for resultatene (King & Murphy, 2014).

For fagfolk er det en utfordring å identifisere autistiske tilstander i en rettsmedisinsk setting (Allely mfl., 2014). Det kliniske bildet blant de mest marginaliserte menneskene kan være nokså forskjellig fra det man møter hos dem som henvises til utredning i spesialisthelsetjenesten (Anckarsäter mfl., 2008). Problemer med å samspille sosialt, i kombinasjon med problemer i nonverbal kommunikasjon, fremstår som de sentrale diagnostiske funnene hos disse gruppene. Forventer man å finne et tredje hovedkriterium, nemlig snevre, monomane interesser og aktiviteter for å kunne stille en komplett diagnose innenfor autismespekteret, vil det kunne øke risikoen for at man overser tilfeller der det kliniske bildet er preget av færre av de klassiske symptomene (Anckarsäter mfl., 2008). Som følge av en ukonvensjonell og marginalisert livsstil kan de klassiske symptomene på en autistisk tilstand ha blitt vanskelige å identifisere.

På grunnlag av de studier som foreligger, er det for tiden få holdepunkter for å hevde at personer med AST begår mer krenkende og voldelig atferd enn folk flest (Mouridsen, 2012; King & Murphy, 2014; Woodbury-Smith Clare, Holland, & Kearns, 2006) – og ikke slik man av og til kan få inntrykk av når man leser sensasjonspregede medieoppslag. Det kliniske bildet hos de med AST som utøver krenkende og voldelige handlinger, er svært heterogent (Allely mfl., 2014; Anckarsäter mfl., 2007, 2008) – fra personer som gjør seg skyldig i klønete og nærmest karikerte lovbrudd – til de som begår ekstremt farlige og skjebnesvangre, kriminelle handlinger.