Eventyrfortelling som hjelp til en sårbar gutt

Regine Normann er en eventyrforfatter fra Bø i Vesterålen. Hun er mer kjent utenfor landets grenser enn her hjemme. Regine Normann er regnet som en eventyrforteller på linje med Hans Christian Andersen. De to eventyrbøkene hennes, Eventyr (1925) og Nye Eventyr (1926), som kom ut i en samleutgave gjennom Bokklubbens Barn i 1967 under navnet Ringelihorn, er for kulturskatter å regne. Regines kunsteventyr hentet kulisser fra Nordland, men temaene er evige og tar opp moralske dilemmaer og utfordringer som livet gir.

Kunsteventyrene er ofte mer utbroderte og lengre enn folkeeventyrene. Det er også flere skjønnlitterære vendinger vevet inn i formen med magiske hjelpemidler, dyr som snakker, og gjentjenester ved godhetshandlinger. Vi kjenner igjen eventyrenes trekk, men formen er mer skjønnlitterær (Wikipedia, 2019). Men før vi går inn i eventyret, skal vi møte Lars.

Lars sin historie

Lars var en aktiv gutt på sjuende trinn som stadig var involvert i uønskede episoder på skolen. Han hadde et heftig temperament og slo ofte før han fikk undersøkt fakta. Lærerne på skolen hevdet at han hadde en kort lunte, og at han i tillegg var fiendtlig innstilt til voksne. De trodde han var skoleflink, men at han ikke hadde nok utholdenhet til å fullføre påbegynte arbeider. Faren hans var fortvilet og kunne fortelle at Lars bodde hos mor til han var tre år. Mor hadde ruset seg, og ingen hadde helt oversikt over hvordan han hadde det der.

Da Lars kom til terapirommet, virket det som om han hele tiden var på vakt. Kroppen var i alarmberedskap, og han satt liksom ikke ordentlig nede på stolen. Lars ble lett hyperaktivert. Han var utenfor sitt toleransevindu (Nordanger & Braarud, 2017).

Toleransevinduet

Begrepet hyperaktivering knyttes til toleransevindumodellen. Innenfor sitt toleransevindu kan barn finne ro, konsentrere seg og lære. Utenfor vinduet er dette vanskelig. Begrepet brukes ofte for å belyse ettervirkninger av traumer (Nordanger & Braarud, 2017).

Jeg som terapeut hadde en hypotese om at Lars var traumatisert etter morens svik. Selv som tolvåring følte han seg totalt avvist av henne. Lars visste at det var rusen som gjorde at hun forlot han, men mors valg var ikke lett å akseptere. Hennes svik ga Lars et smalt og lite toleransevindu på noen områder, og han ble lett trigget når han følte seg avvist. Når Lars var innenfor sitt toleransevindu, var han oppmerksom, konsentrert om undervisningen og likte å lære.

Det var særlig en lærer – Magda – som Lars hadde en nær og trygg relasjon til. I hennes fag presterte han bra. Dette var bakgrunnen for en holdning hos mange av de andre voksne på skolen om at «Lars kan hvis han vil, og om han skjerper seg». Men straks Lars følte seg avvist og utrygg, svingte han mellom over- og underaktivering med utagering, uro og aggresjon på den ene siden, og nedstemthet, nummenhet og dissosiasjon på den andre (ibid.). Innenfor vinduet fungerte han bra sosialt og faglig. De voksne på skolen hadde lite kunnskap om relasjonell nevrobiologi, og derfor var det vanskelig for dem å forstå Lars. De så mest på de adferdsmessige svingningene som for dem fremsto som uforståelige.

Barn elsker ofte sine foreldre betingelsesløst. På tross av morens svik, snakket Lars aldri negativt om henne, og han sluttet ikke å lengte etter hennes kjærlighet. Han elsket henne ubetinget, men morsdrømmen forble uforløst. Hva skjedde med prinsessa i eventyret til Regine Normann? Her er et kort resyme.

Prinsessa som gikk til jordas hjerte

Dette eventyret handler om en konge som blir tungsindig på sine eldre dager, fordi han skjønner at livet går mot slutten. Han pålegger sin eneste datter å dele tungsinnet sitt. En dag han er ute, får prinsessa besøk av jevnaldrende. De begynner å leke, og snart gjaller latteren i de store saler. Kongen kommer hjem og blir vred på datteren som ikke overholder stillheten han krever. Han kaster prinsessa på dør med beskjed om at hun ikke lenger er datteren hans. Prinsessa ber for seg, men kongen står på sitt, og han lukker og låser døra bak henne. Der ute i nattemørket får prinsessa besøk av en blåkledt gutt. Han ber henne hjem til moren sin, Hulderdronninga. Der får prinsessa høre at det vokser en blomst ved jordas hjerte som vil kurere farens tungsinn. For å komme dit må hun gjennom dalen med de underjordiske, gå inn i berget og gjennom ild og vann. Prinsessa vil prøve alt for å berge faren, og Hulderdronninga gir henne en ring som skal gi hjelp til å finne veien. Hun får også rådet om at dersom hun er usikker på veien, skal hun legge øret til jorda og lytte etter jordas hjerte.

Prinsessa er snill og god og hjelper dyr som er i nød. Hun får gode råd med videre på veien, og etter mange prøvelser når hun jordas hjerte og finner blomsten. Når hun kommer hjem, har faren angret seg, og han har begynt å lete etter henne. Hun koker te på blomsten fra jordas hjerte, og kongen blir sitt gamle jeg.

Barns betingelsesløshet

Eventyret Prinsessa som gikk til jordas hjerte handler om ubetinget kjærlighet, og Lars sin historie handler om det samme. Både prinsessa og Lars kunne aldri slutte å elske sin forelder, på tross av avvisning og svik. Barn elsker foreldrene sine ubetinget, og de er ofte villige til å gjøre hva som helst for å beholde deres gunst. Slik er det også med prinsessa i dette eventyret. Hun stiller ingen spørsmål ved farens krav om at hun skal dele hans tungsinn. Hun sitter ved farens side på tronen og etterligner hans adferd der han borrer hodet i hånden og sukker tungt. De harde kravene om stillhet etterlever hun uten å mukke. Det er ikke før faren er borte, og hun får besøk av venninnene sine, at hun glemmer pålegget – og leker som et vanlig barn.

Denne ubetenksomheten, eller trangen til å leke med jevnaldrende, som jo er et typisk trekk ved det å være barn, får store konsekvenser for prinsessa. Kongen vil ikke lenger være faren hennes, og hun får ikke kalle seg hans datter. I sinne kaster kongen datteren ut av slottet. En kunne tenke seg at en slik oppførsel fra en pappa ville medføre at barnet sluttet å elske ham, men slik er det ikke. Barns kjærlighet er ubetinget, og som barn flest er prinsessa oppsatt på å hjelpe faren til å bli kvitt tungsinnet. Det står ingenting i eventyret om irritasjon, smerte eller redsel over farens oppførsel, kun et sterkt ønske om å hjelpe han til å bli frisk. Prinsessa vil med andre ord gjøre alt hun kan for å få tilbake farens kjærlighet.

Når det gjelder Lars, så klarte han å bearbeide mors svik til en viss grad i terapirommet. Drømmen om mors kjærlighet var likevel stadig like levende. På mange måter tok han ansvar for hennes svik.

Denne ubetingede kjærligheten til sine foreldre er et trekk ved barn som forundrer mange. Barn er lojale mot foreldrene nettopp på grunn av denne kjærligheten. Siden barn er rene av hjertet, møter de ikke dårlig behandling med tilbaketrekking av kjærlighet. Denne kraften som kjærligheten gir, er sterk, og den forundrer sosialarbeidere som snakker med barn som har hatt en oppvekst preget av vold og/eller vanskjøtsel. Barn av skilte foreldre slites også ofte mellom lojalitet til hver av foreldrene. Voksne må derfor opptre klokt rundt disse barna, nettopp fordi de har den sterke kjærligheten.

Kongens egoisme

Som en kontrast til barns ubetingede kjærlighet er kongens egoisme. Lars ble opprørt over kongens handlinger i dette eventyret og synes det stilles for strenge krav til prinsessa. Det er sjokkerende at en far kaster barnet sitt ut hjemmefra fordi hun ikke kan møte hans urimelige krav. Likevel skjer det i dag at foreldre oppfører seg på tilsvarende måte. Slik behandling gir dype sår i barns sinn, og vi tipper at Lars ble så opprørt nettopp fordi han selv hadde lignende svikefulle erfaringer om avvisning fra sin mor.

Prinsessa i dette eventyret reagerer annerledes: Hos henne vekkes et ønske om å hjelpe faren, og i Lars sine tegninger fra terapirommet tegner han moren og seg selv slik at det er han som holder rundt henne og ikke motsatt, som vi tenker er det naturlige i en mor–barn-relasjon. I bakgrunnen står en mann i mørket. «Er det kongen?» spør jeg – men Lars rister på hodet. «Det er pappa», sier han, og legger til «Han er langt unna». Slik var det i realiteten også. De tre årene mor hadde omsorgen for Lars, gjorde hun det hun kunne for å holde far på avstand. Hun ønsket ikke at far skulle få innblikk i sviktende omsorg.

Det hadde falt et stort tungsinn over kongen, står det i eventyret Prinsessa som gikk til jordas hjerte. I dag ville vi nok benevne kongens tilstand som depresjon. Ved depresjon kan mennesker bli egosentriske. De kan ha mer enn nok med egen indre smerte. Vi tolker det slik at det er dette som hendte kongen. Han glemmer at prinsessa bare er et barn, nettopp fordi depresjonen gjør det umulig for ham å løfte blikket og «se» sin datter. Blindet av eget mørke har han bokstavelig talt stilt altfor store krav til henne. Og siden kongen nå engang kan befale, er han vant til at menneskene rundt han ikke stiller spørsmål ved hans befalinger. De gjør det de får beskjed om uten å mukke, og kongen stiller samme krav til prinsessa. Vi som står på utsiden ser det urimelige i kravene, men sett ut fra depresjonens egosentrisitet, er det den som styrer kongens befaling til sin datter. Og en konge har ingen som korrigerer han. Det er hans akilleshæl.

I Lars sitt tilfelle var det moren som ikke så han, fordi rusen kom først. Det var ingen som greide å nå igjennom til henne om Lars sine behov. Rusen overskygget alt annet – akkurat slik som mismotet og depresjonen la et tåketeppe over prinsessas behov, for kongen i eventyret.

Det er et formildende trekk ved kongen. Han angrer seg. Og da prinsessa kommer hjem, har han begynt å lete etter henne. Det gjør at han tar vel imot datteren når hun kommer. Kongen er glad for at eget sinne ikke har fått katastrofale følger. Hun har overlevd! Når vi blir sinte, er det amygdala i hjernen som fyrer. Da er det følelser av å ikke bli tatt på alvor, av å være avvist og sviktet som kan gjøre at reaksjonene våre lett kan trigges og blir sterke. Når kongen får besinnet seg, betyr det at følelsene har lagt seg, og at korteks, altså fornuften, igjen er i førersetet (Nordanger & Braarud, 2017). Kongen skjønner altså at han har gått for langt, når han får tenkt seg om. Da setter han himmel og jord i bevegelse for å finne datteren. Vi kan bare ane kongens anger, men eventyret vier den ikke stor plass.

Lars får ikke oppleve at moren angrer. Hun lærer aldri å sette sitt barn først og over egne rusbehov. Det blir hennes vei og bane i livet, men eventyret gir Lars håp om at det er mulig. Håpet om at hun en dag skal komme til han og si unnskyld! Jeg ser hvordan han suger eventyret til seg, og at han strever med å forstå.

Ubetinget kjærlighet

For oss er det tydelig at på samme måte som at Lars aldri slutter å elske sin mor ubetinget, viser prinsessa betingelsesløs kjærlighet til sin far. På tross av svik og avvisning slutter ofte ikke barn å drømme om at kjærligheten en dag skal bli gjengjeldt. Selv om nære omsorgsgivere kan svikte barn, kan betydningsfulle andre få stor betydning for barnet. Det skjedde både med Lars og prinsessa, og først vil vi fortelle om Lars. Det kan være slik at det ene mennesket som ser et barn som har det vanskelig, kan få uvurderlig positiv betydning for dets utvikling. Lærer Magda var en slik person for Lars.

I terapirommet kunne han fortelle at han alltid ble møtt med anerkjennelse, forståelse og kjærlig omsorg av lærer Magda. Hun brukte å si ting som «Dette fikk du veldig bra til, Lars», «Så fint at du klarte å løse denne oppgaven», «Jeg har stor tro på deg». Bestandig så hun ham inn i øynene når de snakket sammen, og hun tok seg god tid. Av og til tok hun ham på skulderen eller armen når de snakket sammen, og det hendte at hun ga ham en klem. Det var slike «god ferie»-klemmer eller «så hyggelig å se deg igjen»-klemmer. Det likte Lars godt. Lærer Magda hadde evne til å møte Lars betingelsesløst. Hun så hans styrker og valgte å bygge på disse. Lærer Magda diskuterte heftig med voksne på skolen som hevdet at Lars var «håpløs». Lærer Magda gikk på barrikadene for sine elever når hun mente det var på sin plass. Hun var en lærer som elsket jobben sin og møtte elevene på en kjærlighetsfull måte, og med sitt store åpne hjerte møtte hun elevenes hjerter. Hun lette bestandig etter elevenes ressurser, og de fant hun hos alle. Særlig for barn som strever med erfaringer med avvisning og svik, er det gull verd å ha møtt bare ett menneske som lærer Magda i løpet av oppveksten. Og for Lars som hadde sånn mistro til voksne, var hun virkelig gull. Lærer Magda leget på forunderlig vis relasjonen til Lars’ mor til en viss grad. Der moren sviktet, sto lærer Magda som en klippe. Hun hadde ikke språk på hvorfor hennes pedagogikk virket beroligende på barn som Lars, men da vi snakket om ubetinget kjærlighet, falt det en stor erkjennelse over lærer Magda. «Det er altså derfor han oppfører seg så forskjellig hos meg og de andre lærerne», sa hun.

Å elske betingelsesløst

Lærer Magda elsket jobben sin, og hun elsket elevene sine betingelsesløst. For et barn som har erfart å bli sett og møtt med ubetinget kjærlighet av ett eneste menneske, blir denne spesielle erfaringen gjenkjennbar hvis et menneske som Magda dukker opp senere. Lærer Magda ga Lars en opplevelse av å bli «rommet» – både med sine styrker og sin sårbarhet. Kanskje vekket lærer Magda også en lengsel i Lars om å oppleve slik kjærlighet i voksenlivet, og kanskje ble møtet med Magda en drivkraft for å finne den ene som kan bety en forskjell på nytt? Kanskje erfaringen også trigget et ønske i Lars om å utvikle egen evne til å elske betingelsesløst?

Når vi nå skal se nærmere på utvikling av evne til ubetinget kjærlighet, kommer vi ikke utenom begrepet tilknytning. Lærer Magda hadde evne til å knytte sterke bånd til sine elever. Som professor Brene Brown (2016) sier det: «Connection is why we are here». Akkurat det kan vi si oss enige i, for uten tilhørighet og tilknytning blir livet fort tomt og uten mening. Nærhet og kontakt med vårt eget indre gir tilsvarende kontakt med andres indre landskap. Det gir oss en base av trygghet og ro i livet. Tilhørighet og tilknytning kan ses på som vår tilbøyelighet til å knytte nære følelsesmessige bånd til mennesker som gir oss beskyttelse, trøst og ro (Hart & Schwartz, 2009). Men hvordan utvikles evne til tilhørighet og tilknytning, og hva skjer når det blir «skurr» i barns relasjon til omsorgsgivere, slik som hos Lars?

John Bowlby

Den engelske psykologen, psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby (1907–1990) regnes som grunnleggeren av tilknytningsteori. Han definerer tilknytning som usynlige, følelsesmessige bånd mellom nyfødte og primæromsorgsgivere. Ifølge Bowlby (1969) har mennesker et grunnleggende biologisk behov for å søke sikker tilknytning for overlevelse og utvikling. Sikker tilknytning utvikles ved nærhet til omsorgsgiver.

Dunstan-modellen

Den tidligere mezzosopranen Priscilla Dunstan (2018) hevder at barn er født med vokale nyfødtreflekser, som er visse språklyder nyfødte lager med stemmen. Ifølge Dunstan-modellen er nyfødte dermed predisponert for interaksjon med omgivelsene. Lydene forteller omsorgsgiver om barnets behov. Spedbarnet trenger at egne primære behov for kontakt, trøst, nærhet, næring, stell, søvn og hvile blir møtt. Samtidig vet vi at personer som ruser seg, ofte ikke er i stand til å møte barna sine på de behovene de har. «Still face»-eksperimentene på 70-tallet viser hva som kan skje når tilknytning brytes.

«Still face»

Still face-eksperimentene ble utviklet av spedbarnsforskeren Edward Tronic. Eksperimentene handler om at mor og barn sitter overfor hverandre i dialog eller lek. Etter noen minutter «fryses» mors ansiktsuttrykk og blir uttrykksløst, men opprettholder øyekontakt. Videoopptak viser at barnet først vil imitere mors respons for å forsøke å få reaksjon. Samtidig uttrykker barnet ubehag, mindre oppmerksomhet og negative affektuttrykk. Til slutt trekker det seg tilbake med selvtrøstende adferd (Tronic, 1978). Vi tenker at dette kan være noe av det mor utsatte Lars for i de tre første leveårene. Far kunne fortelle at når han overtok omsorgen etter at barnevernet hadde vært inne i bildet, var Lars nærmest apatisk. Lars og far utviklet etter hvert en nær og god far–sønn-relasjon. Etter vårt syn er far «superhelten» i Lars sitt liv, samtidig som Lars lengter etter mors kjærlighet. Denne ambivalensen hos Lars gjør at han oppleves som både følelsesstyrt og følelsesmessig umoden.

Carl G. Jung

Ifølge Jung (1966) er tilknytning en medfødt arketyp og beredskap som aktiveres i samspillet mellom barn og omsorgspersoner. Som arketyp er tilknytning grunnleggende for at barnet skal kunne både forholde seg til andre senere i livet og være alene uten at det blir for truende. Lars’ mor var rusavhengig og satte rusen foran barnet sitt. Hennes ustabilitet gjorde at Lars utviklet en relasjonell utrygghet og indre uro. Han var i beredskap når det gjaldt avvisning. Det ble et mønster og en selvoppfyllende profeti for Lars, men ikke i relasjon til lærer Magda. Hun ga Lars en viktig erfaring; at noen kan være den ene med evne og vilje til å «romme» både hans sårbarhet og styrke og møte ham med ubetinget kjærlighet. Trygghet og tilknytning ved tilhørighet og tillit er altså ingredienser i ubetinget kjærlighet, men hvordan utvikles betingelsesløshet i kjærlighet? For å belyse dette velger vi et eksempel fra boka Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry (2010).

Den lille prinsen

Eksemplet vi vil vise til, handler om relasjonen mellom den lille prinsen og reven. Den lille prinsen havner på planeten Jorden fra en asteroide og møter reven tilfeldig. Han vil gjerne leke med reven. Det vil reven gjerne også, men ber først om å bli gjort tam. På spørsmål om hva det betyr å bli gjort tam, svarer reven at det handler om å knytte bånd, noe som vil forandre de to personene fra et tilfeldig møte til de eneste i verden for hverandre. Da vil de gi hverandre solskinn i livet og kjenne igjen hverandres skritt som helt annerledes enn skrittene til alle andre. Reven forteller at hvis han blir gjort tam, vil det gylne kornet på åkrene minne ham om den lille prinsen, fordi hans hår skinner som gull! Da vil reven også elske vinden som suser gjennom kornet. Så gjorde den lille prinsen reven tam (Saint-Exupèry, 2010). Vår erfaring er at Den lille prinsen er en fortelling som alltid påvirker mennesker positivt. Med ulike innfallsvinkler belyser den at det viktigste i livet kan vi bare se med hjertet. Dette er – slik vi ser det – et uttrykk for at vi ser verden gjennom og med følelsene våre. Ved ulike typer relasjoner, fra mer tilfeldige møter til de varme og nære, viser boka et vidt relasjonelt spekter. Den lille prinsen og revens eksempel viser ubetinget kjærlighet i praksis og hvordan tillit og hengivenhet utvikles. Vi lærer å stole på hverandre og se på hverandre med anerkjennelse og velvilje ved å møte hverandres hjerter. Det ligger mye omsorg og omtanke i det den lille prinsen og reven gjør, og de lærer å elske hverandre ubetinget på samme måte som lærer Magda og Lars lærte det.

Det er de to eksemplene vi har brukt for å belyse betingelsesløs kjærlighet i praksis. Også Lars elsket sin mor ubetinget. Han lengtet etter at hun skulle si unnskyld for sine svik, slik at han kunne oppleve morskjærlighet fra henne. Det skjedde ikke. På mange måter var hans ubetingede kjærlighet til moren ensidig, i hvert fall i praksis. Det er mulig at hun også elsket Lars, men hun viste det ikke i handling. Han hadde god grunn til å føle seg avvist av henne. Vi mener det krever en helhjertet innsats i hvert fall fra den ene parten for at ubetinget kjærlighet kan utvikles. I en voksen–barn-relasjon kreves den helhjertede innsatsen fra den voksnes side. Å få til en god relasjon til et barn er et voksenansvar.

Ut fra denne forståelsen ble det viktig for meg som terapeut å få et møte med skolen for å forklare vårt syn på Lars sine reaksjoner. Lærer Magda var med, og etter at vi hadde forklart Lars sine vansker ut fra perspektivet relasjonell nevrobiologi, ble hun våt i øynene. Så fint at det finnes en forklaring på det jeg gjør helt intuitivt, og hvorfor det virker, sa hun.

Helhjertet

Vi tenker at personer som lærer Magda, med evne til å «romme» både sterke og sårbare sider i andre, er helhjertede. De «ser» med hjertet, som er gjennomgangstema i boka Den lille prinsen, og møter andres hjerte med sitt hjerte. Professor Brene Brown (2016) har studert begrepet helhjertet. Hun mener at mennesker som lever helhjertet, bugner av ord som verdifull, hvile, lek, tillit, håp, intuisjon, tro, ekthet, kjærlighet, tilknytning og tilhørighet, glede, takknemlighet og kreativitet. Brown poengterer at hos de helhjertede springer glede ut fra takknemlighet og ikke omvendt, og at takknemlige mennesker dermed opplever mye glede.

Tre faktorer

Ifølge Brene Brown (2016) er det særlig tre faktorer som preger helhjertede mennesker: 1) De har tilhørighet og tilknytning til andre, 2) de praktiserer selvmedfølelse, og 3) de har et stort vågemot. En skole som bygger på slike verdier, satser på å bygge gode relasjoner mellom elever, mellom voksne og mellom elever og voksne. Skolen bør ha tilhørighet og tilknytning som verdi. En slik skole «rommer» både elevenes styrker og deres sårbare sider, og den oppfordrer elevene til å vise mot til å utfordre egne grenser både relasjonelt og i skolefag.

Ledelsen ved skolen møtte disse premissene med skepsis, men da vi forklarte Lars sitt behov for at skolen anerkjente hans behov for tilhørighet og et trygt skolemiljø som er stødig og ikke avvisende, ble stemningen mer positiv.

Eventyrpsykologi

På tross av sine vansker sosialt og faglig på skolen ville ikke Lars sette søkelys på det vanskelige i terapirommet. Derfor lekte vi, og jeg fortalte ham eventyr og fortellinger om foreldre som sviktet barna sine. Disse kunne han snakke om, for eventyrene og fortellingene var akkurat det stykket unna han som gjorde at de ble utholdelige.

I artikkelen «Eventyrlesing for barn» skriver psykolog Kjell Totland (u.å.) at å lese eventyr for barn er noe av det mest verdifulle og «effektive» man kan gjøre. Totland lister opp 23 begrunnelser for dette. Noen av disse er:

• Eventyr bearbeider ubevisste problemer i et symbolspråk som passer for barn. Symbolspråket kan bidra til å «sette bilde» på ubevisste og motstridende prosesser i barnet, eksempelvis kampen mellom gode og onde krefter og at det går bra til slutt.
• Eventyr formidler moralske verdier på en naturlig måte ved at barnet identifiserer seg med karakterer og egenskaper (helter og skurker, snille og slemme, sterke og svake) i historien. Barn er ofte mer mottakelige for moral- og verdiformidling gjennom eventyr, og «ser» selv relevansen når det eksemplifiseres i eventyr.
• Eventyr lærer barn å sette ord på allmennmenneskelige og tidløse problemstillinger i et symbolspråk som passer dem.
• Eventyr gjenspeiler menneskets psykologiske hverdag og hverdagens problemer og skisserer mulige løsninger. Dette gjelder for eksempel når barnet blir oppmerksomt på at alle mennesker ikke er snille, noen er faktisk «slemme», og så videre. Eventyr kan her hjelpe til med å sette «ondskapen» inn i den rette sammenhengen. Eksempelvis at denne ondskapen ikke er så farlig likevel, og at det alltid, eller nesten alltid, går bra til slutt.
• Eventyr beskriver menneskelige reaksjoner, begrunner dem og formidler dermed en dypere mening.
• Eventyr stimulerer kreativitet, refleksjon og undring.
• Det å følge med på eventyr er generelt oppmerksomhetsfremmende: Når eventyret engasjerer, vil barnet «strekke seg».

Hva kan eventyr fortelle oss i dag?

Eventyr har en legende form. Det gjør at vi mennesker tar til oss det som passer i våre liv akkurat nå. I terapirommet passer derfor eventyr både for barn og voksne. Vi kan identifisere oss med personene i eventyret, ta parti eller bli opprørt over hvordan mennesker oppfører seg mot hverandre.

Eventyr bærer ofte i seg en visdom eller noen tanker om hvordan dilemmaer kan løses. Det er ofte en uventet vending, der den som ikke er den opplagte helten, vinner kongsdatteren og halve kongeriket. Det gir et godt bilde på at det kan være oppfinnsomhet, godhet og tillit til at alt vil ende godt, som driver mennesker gjennom prøvelser. Derfor kan eventyr brukes med hell for den som søker terapirommet. Det riktige eventyret gir assosiasjoner til egen situasjon, slik at fastlåste, vanskelige indre tema endelig kan løsne og snakkes om åpent.

Nøkkelen

Tilbake til terapirommet

På slutten av hver terapitime dikterte Lars hva det skulle stå i boka at vi hadde gjort, og så låste vi boka og tingene han selv bestemte, ned i en kasse. Nøkkelen fikk han med seg for å passe på til neste time.

Lars sperret opp øynene da jeg fortalte om kongen som kasta ut barnet sitt fordi hun hadde lekt sammen med vennene. Han sa at den faren var nok ikke veldig klok! Og så snakket vi om hvordan det kunne ha vært for prinsessa å stå på trappa i tynne klær og ikke få lov å komme inn igjen. Det hadde Lars mange tanker om. Siden Prinsessa som gikk til jordas hjerte er et langt eventyr, ble vi enige om å dele det opp. Jeg skal tenke på henne til neste gang, sa Lars og smilte forsiktig. Vi hadde kontakt. Han tok nøkkelen og gikk mot døra.

Jeg ble med han ut og så hvordan han lyste opp av at faren satt der. Hadde han vært redd for det, undret jeg? Så ble jeg vitne til at Lars ba faren ta vare på nøkkelen. Og faren – han tok opp pengeboka som lå over hjertet, og åpnet rommet for mynter. Han tok imot nøkkelen uten ord. La den ned med myntene, glidet igjen og la pengeboka i lomma over hjertet og klappet på den. De to – far og sønn – så på hverandre. Jeg skjønte at Lars trengte hjelp fra far til å bygge den nødvendige tilliten til voksne.

Magiske hjelpemidler

Prinsessa blir utstyrt med en ring av gull av Hulderdronninga. Den har flere funksjoner. Om hun setter den mot øyet og kikker gjennom den, vil hun se veien videre mot jordas hjerte. Og om hun kommer i nød og ikke ser noen utvei, skal hun tenke på Hulderdronninga og brekke ringen i to.

Ringen hun får, er laget av det edleste metall: gull. Det er vanlig å besegle forlovelse og bryllup nettopp med en gullring. En ring er endeløs, fordi den har ingen begynnelse eller slutt. Derfor er den et symbol på evigheten. En ring er også et symbol på troskap. At akkurat ringen kan bli magisk, ser vi i andre deler av litteraturen. Det mest kjente eksemplet er ringen i Hobbiten og Ringenes herre av Tolkien. Der gir ringen evig liv (Tolkien, 2012a, 2012b). Når prinsessa bruker ringen slik Hulderdronninga har foreskrevet, virker den slik hun er blitt fortalt.

Lars har et eget magisk hjelpemiddel. Det er dagdrømmen. Drømmen om at han en gang skal bli «rommet og møtt» av henne, og at hun skal «se» de behovene han som barn har. Dette er en drøm som er så sterk at den fyller hele hodet hans når mamma forlater han og går ut og ruser seg. «Hun er snill, vet du», sier han og ser på meg med store, tårevåte øyne. Jeg bekrefter det, at hun er snill – og så tegner Lars et vakkert bilde av mamma.

Ringen er et hjelpemiddel prinsessa har god bruk for på den farefulle ferden. Prinsessa selv er fryktløs; bare én gang gir hun seg over. Da ser hun ingen vei fremover. Da husker hun Hulderdronningas råd om å legge øret mot jorda og lytte etter jordas hjerte. Når hun hører hjerteslagene slå i takt med sine egne, får hun nytt mot. Og ikke minst trøst.

For Lars er dagdrømmen en trøst. Han forstørrer alle gode øyeblikk med moren og deler disse «smulene» med meg – den gangen de lekte med Lego, og den gangen de delte en flaske brus og drakk den med hvert sitt sugerør. Lars trenger håpet om at mor kan endre seg. Det får han i dagdrømmen.

Gode hjelpere

Prinsessa har et varmt hjerte som gjør at hun hjelper andre. Når hun kommer til de underjordiske, hjelper hun en kalv som har satt kloven fast i en trerot, en sommerfugl som har satt fast vingen i et edderkoppspinn, og en rødstrupe som jages av en falk. Hele veien får hun gode råd som hjelper henne å komme videre på ferden mot jordas hjerte. Hennes gode vesen og uegennyttige opptreden gjør at selveste Dvergkongen i berget lar henne passere. Dvergkongen gir henne både stedsanvisning og et teppe som gjør at hun kan gå gjennom ild.

Egenskapen å hjelpe andre uten å bli spurt er en god egenskap som eventyr ofte fremhever. Eventyrene om Espen Askeladd har ofte med dette trekket. Askeladden og de gode hjelperne er et eksempel (Asbjørnsen & Moe, 2002).

Heldigvis har Lars en pappa – en stor og trygg pappa som aldri svikter. Han er den hjelperen som Lars setter sin lit til. Likevel er det mamma som er nærmest hjertet hans. Det er henne han retter sine bekymringer mot.

Jordas puls

Forestillingen om at jorda har et hjerte, og at hjertet ligger og slår på et utilgjengelig sted, kunne vært hentet fra norrøn mytologi. Det er en besjeling av selve begrepet jorda – som om jorda vi bor på har menneskelige trekk. Hjertet er symbolet på kjærlighet, og på det konkrete planet utfører prinsessa et kjærlighetsarbeid når hun drar til jordas hjerte for å finne hjelp for sin far kongens plager. I et større perspektiv reiser prinsessa til selve livskilden, fordi jorda er pulsen og kilden til alt liv. Dette er en metafor vi kan kjenne oss igjen i – prinsessas ubetingede kjærlighet til faren, Lars betingelsesløse kjærlighet til moren og jordas kjærlighet til oss mennesker som bor på denne lille blå planeten – nærmest uansett hvordan vi behandler den.

Ved jordas hjerte vokser det legende urter. Prinsessa kommer frem og får plukket de legende urtene som er røde utenpå og gule inni. Ved jordas hjerte er det kun jordas puls som høres. Barn har en naturlig tillit til at det vil gå bra. Denne tilliten har prinsessa bruk for på den farefulle ferden der den ubetingede kjærligheten til faren bringer henne fremover.

Lars har mistet følelsen av å være en del av jordas puls. Han mangler prinsessas naturlige tillit til at alt vil gå bra. Moras avvisning og svik har gjort han til et ensomt barn som ikke tør slippe noen inn på seg. Han har mange vanskelige følelser inne i seg og tåler dårlig andre barn. Han er så opptatt av egne frustrerte tanker at han misforstår andre, og det blir ofte konflikter. Han opplever at de voksne gir han skylden, og det gjør at han føler seg stadig mer annerledes og utenfor på skolen. Lars trenger å oppleve mer tillit til seg selv og andre, slik prinsessa i eventyret viser så naturlig. Derfor treffer eventyret Lars midt i det han strever med.

Helbredelse

Prinsessa fant fram til målet sitt ved jordas hjerte, og hun kom seg hjem ved hjelp av ringen fra Hulderdronninga. Hjemme ventet den angrende faren. Prinsessa koker te på den legende urten som hun har hentet, og faren rister av seg tungsinnet. Sånn sett blir faren helbredet og relasjonen mellom far og datter gjenopprettet. Det blir en lykkelig slutt på noe som kunne endt tragisk. Vi kan undre oss over hvilken plante Regine Normann tenkte seg at skulle vokse ved jordas hjerte. Til alle tider har menneskene kjent til de legende egenskapene ved ulike vekster. Vi tror kanskje at hun tenker på prikkperikum eller johannesurt. Om denne planten sies det at den er virksom mot «tungsinn» (Høyland, 2019).

For Lars finnes ikke en tilsvarende lykkelig slutt i tråd med dagdrømmen om hans snille mor som «ser» og «rommer» han ved å møte hans behov som barn. Men eventyret gir Lars håp om at det kan bli slik han drømmer om en vakker dag i fremtiden. Lars møtte ubetinget kjærlighet hos faren og lærer Magda. Vi håper også at han selv utvikler evne til å elske andre betingelsesløst, og at han blir møtt slik også senere i livet. Det som såres i relasjoner, kan som kjent heles i relasjoner, og vi tror at Lars får mange muligheter til å bearbeide sin sorg videre.

Snipp, snapp, snute

Eventyr kan ha stor betydning for mennesker i terapi, om vi bare går inn i eventyrets verden der alt er mulig. Regine Normanns eventyr er vår kulturelle skatt i nord. Derfor burde vi også løfte frem eventyrene hennes og børste støv av dem i barnehager og skoler. Vi burde omfavne denne skatten og riktig flotte oss med hennes vakre språk.

Da prinsesse Märtha Louise (2007) skulle starte innsamlingen av eventyr fra hele verden, valgte hun dette eventyret som åpningseventyr i den første boka, Eventyr fra jordens hjerte. Vi har absolutt mye å være stolte av på eventyrfronten, og det kan vi blant annet takke Regine Normann for.