Folkehelse og livsmestring – behovet for en realistisk tilnærming til temaet

Folkehelse og livsmestring er ett av tre tverrfaglige tema i Overordna del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen i den nye læreplanen, og lærere og skoleledere arbeider nå med å konkretisere hva dette innebærer for skolens praksis. Mye har vært skrevet og debattert rundt temaet, og det er særlig «livsmestring» som har fått oppmerksomhet i fagmiljøet og i mediene. Det har nok vært lett å bli enige om at barn og unge bør få oppleve det å mestre livet, men det er ikke like enkelt å definere hva livsmestring faktisk er, eller å beskrive hvordan det kan læres.

I denne artikkelen vil vi løfte frem begrensninger og synliggjøre dilemmaer knyttet til innføringen av folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i skolen, før vi peker på noen av mulighetene det tverrfaglige temaet gir med hensyn til elevenes vekst og utvikling som mennesker.

Formuleringene i læreplanverket

La oss først ta for oss læreplanen. I Overordnet del er skolens formål og verdigrunnlag grundig beskrevet. Overordnet del omhandler fundamentet for fagplanene. Den peker på hvorfor elevene skal lære det som står i kompetansemålene for de enkelte fag. Emneområdene for de tre tverrfaglige temaene har lenge vært en del av skolens danningsoppdrag, men i den nye læreplanen fremheves de eksplisitt som tverrfaglige tema som skal prege skolehverdagen, og som skal aktualiseres i alle fag. I Overordnet del legges det vekt på skolens oppgave med å gjøre synlig forbindelsen mellom fagene og «den virkelige verden», og det er nettopp denne forbindelsen de nye tverrfaglige temaene skal bidra til å vise.

Temaene handler om elevenes liv i en større sammenheng og det som påvirker livsbetingelsene deres. De tar «utgangspunkt i aktuelle samfunnsutfordringer som krever innsats fra enkeltmennesker og fellesskapet i lokalsamfunnet, nasjonalt og globalt». Ved å belyse disse komplekse sammenhengene kan skolen hjelpe elevene til både å forstå og forholde seg til disse livsbetingelsene.

Læreplanen er også tydelig på at det ikke er opp til den enkelte å løse de store samfunnsutfordringene det er snakk om. Det krever felles innsats på samfunnsnivå, lokalt, nasjonalt og globalt. Til tross for dette er likevel individperspektivet langt tydeligere fremhevet enn samfunnsperspektivet i temaet folkehelse og livsmestring, sammenlignet med de to andre tverrfaglige temaene i læreplanen. Tyngdepunktet er plassert på den enkeltes ansvar for å ta gode valg, og samfunnets rolle vektlegges kun når det gjelder å legge til rette gode helsevalg hos den enkelte. Ingen vil vel argumentere mot at utdanning skal bidra til at elevene tar kloke valg, både med hensyn til sitt eget liv og fellesskapet. Likevel mener vi det er på sin plass å reflektere omkring hva skolen, sammen med samfunnet ellers, formidler om dette. Er det meningen at hovedbudskapet til elevene skal være at når det handler om folkehelse og livsmestring, så er det først og fremst opp til den enkelte å ta kloke valg? Er underteksten at hvis det ikke går deg bra, hvis du ikke mestrer livet så godt, så har du deg selv å takke? Hva med samfunnets rolle, og andre ytre omstendigheter som det ikke er opp til den enkelte å ta ansvar for?

Individualisering og ansvarsfordeling av mestringsmuligheter

I denne sammenhengen er det relevant å diskutere betydningen av den økende individualiseringen samfunnet vårt preges av, det at oppmerksomheten i stadig større grad rettes mot individet heller enn mot fellesskapet. Denne trenden kan tilsynelatende gi større frihet og handlingsrom til den enkelte, men medfører samtidig en tildekking av vår faktiske avhengighet av andre. Det blir en stadig større risiko for at den enkelte får ansvar for problemer som hører til på systemnivå, og et utbredt folkehelseproblem er opplevelsen av ensomheten og utenforskap i møte med livets vansker.

En del av den samme trenden er forestillingen om at det gode liv først og fremst er knyttet til individuelle ferdigheter. I den sammenheng er selve begrepet «livsmestring» interessant. Det er et nyord, sprunget ut fra begrepet «mestring». Mestring er et ord som er mye i bruk, ikke minst i skolen, for å løfte fram enkeltes muligheter heller enn begrensninger. Og det er ikke vanskelig å være enig i at opplevelsen av mestring kan skape grobunn for videre innsats og læring, og at skolen har et ansvar for at alle elevene skal få mulighet til å oppleve mestring i skolehverdagen. Én ting er å snakke om mestring på spesifikke områder, som gangetabellen, rettskriving, svømming eller å forstå tekster på et fremmed språk. Slike spesifikke mestringsopplevelser er imidlertid vesensforskjellige fra en altomfattende mestring av hele livet. For hva betyr det egentlig å mestre livet? Hvem kan si hvordan et liv som er mestret bra, egentlig ser ut? Hva kan vi enes om som felles referanse, og hva er opp til den enkelte å definere som mål på et liv som mestres? Det er også grunn til å stille spørsmål ved forventningen til teoretisk kunnskap og «folkeopplysning» som den mest avgjørende faktoren for hvorvidt elevene tar ansvarlige valg og mestrer sine liv. Hva med alle de irrasjonelle valgene vi mennesker tar hver eneste dag på tross av bedre viten? Bunner de i manglende forståelse eller kunnskap om hva som har betydning for mestring av vårt eget liv? Kanskje kan det være på sin plass å påpeke at det ikke er noen automatikk i at kunnskap om folkehelse og livsmestring får konsekvenser for hvordan elevene lever sine liv. Også andre forhold påvirker elevens livsvalg, som for eksempel relasjoner i familier og nærmiljø, elevenes interesser, deres sosioøkonomiske status og (skole)politiske prioriteringer. Innføringen av livsmestring som tema i skolen bunner i et (tverrpolitisk) ønske fra de voksne om at det skal gå ungdommen bra, at de skal bli robuste, at de skal håndtere eller bli kvitt ubehaget og problemene de måtte møte. Det kan derfor være nyttig for et profesjonsfellesskap å utforske hvilke oppfatninger som er knyttet til målsetting med og forventning til temaet. Er det slik å forstå at det egentlig er «feil» at barn og unge opplever vansker med livsmestring og med sin fysiske og psykiske helse? Er underteksten at om alt var som det skulle, så ville ikke barn og unge streve med livene sine? I så fall er risikoen stor for å få gjennomslag for innføring av «verktøy» og løsninger som i beste fall er for enkle og overfladiske til at de er til reell hjelp.

Det er for eksempel ikke enkelt å lære bort en trygg identitet eller det å håndtere følelser og relasjoner. Identiteten formes i samspill med omgivelser, og håndtering av følelser og relasjoner er nært knyttet til rollemodellers håndtering av følelser og relasjoner. Dermed er det å leve i et skolemiljø i 10–13 år av barne- og ungdomsårene av stor betydning for elevenes identitetsutvikling og følelseshåndtering, i tillegg til erfaringer fra hjemmet og andre miljø utenfor skolen. Derfor er det kanskje også på sin plass å peke på begrensningen i kunnskapsformidling, og heller utforske nærmere skolens muligheter for å legge til rette for elevens utvikling og livsmestring.

Livsmestring og livssmerte

Hvorvidt temaet livsmestring virkelig kan bli til hjelp for elvenes mestring av eget liv, henger sammen med hvor realistisk læreren er i sine samtaler med elevene om livet og betingelsene for vår eksistens som mennesker. Mange samtidsskildringer av vårt vestlige, moderne samfunn peker på en generell tendens til å unngå ubehag og fortrenge livets mer krevende sider. Det å være positiv er ifølge psykologen Susan David blitt en ny form for moralsk korrekthet. Hun hevder at dyrkingen av behagelige følelser og aversjonen mot såkalte negative følelser forkludrer vårt psykiske og sosiale navigasjonssystem. Tendensen til å skjule «livssmerten» forsterkes av både reklame og sosiale medier, som med sine «glansbildeliv» uten rot i virkeligheten bidrar til at fortellingen om det «normale» livet blir mer positiv enn realitetene tilsier. Slike overdrevne positive forestillinger om livet kan også få konsekvenser for våre forventninger til livet og til vår motstandsdyktighet i møte med vansker. Et kjennetegn på motstandsdyktighet, det vil si det som gjør oss i stand til å tåle vansker, er erkjennelsen av at livet også tidvis er vanskelig. Det normale er altså å oppleve perioder med vansker og livssmerte. Motstandsdyktige mennesker spør ikke «hvorfor meg», men heller «hvorfor skulle ikke dette ramme meg?». Dette handler ikke om å forskjønne lidelse og smerte, men om å ha realistiske forventninger til vår eksistens. Ofte er livet både meningsfullt og smertefullt samtidig! I vår kultur mangler vi ord og begreper for denne vanlige livserfaringen, og dermed får ikke den enkelte støtte fra fellesskapets delte livsfortellinger. Dette kan gjøre at tiltak som er positivt ment, for eksempel i skolen, faktisk kan virke mot sin hensikt. Heller enn opplæring i (urealistiske) teorier eller teknikker for å overvinne vanskeligheter, for deretter å liksom kunne leve «det virkelige livet», trenger vi primært støtte og fellesskap til å tåle livet slik det faktisk er. Vi trenger et språk for å kommunisere hvordan vi opplever livskriser og nederlag, slik at når disse rammer oss, så kan vi føle oss inkludert heller enn ekskludert fra fellesskapet. For selv om vanskeligheter ikke er likt fordelt mellom mennesker, så rammes alle av ulike former for livskriser på et eller annet tidspunkt.

I boka «Smerte i vår tid» peker filosofen Arne Johan Vetlesen på fem grunnvilkår som kjennetegner menneskelivet: avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Disse grunnvilkårene gjelder alle, de kan ikke velges bort, og ingen tiltak eller selvhjelpsverktøy kan fjerne dem. Det er imidlertid individuelt hvordan vi forholder oss til disse livsvilkårene. Skolens rolle kan være å formidle disse livsbetingelsene og hjelpe elevene til å realitetsorientere seg og til å forholde seg til hvordan livet faktisk er. At elevene skal lære «å håndtere medgang og motgang», handler nettopp om å innse at vi lever under disse grunnvilkårene, og om å gjøre elevene oppmerksomme på og respektfulle overfor våre grenser og hjelpe dem til å få realistiske forventninger til hva de kan håpe på av frihet og uavhengighet, så vel som prestasjoner. Erkjennelse av disse grunnvilkårene kan hjelpe oss til å leve sannere, til å slippe å forestille oss eller skamme oss over å ikke være perfekte eller suksessrike nok, men prøve å leve meningsfulle liv innenfor våre felles begrensninger.

Læreren som rollemodell i følelseshåndtering

Skolehverdagen har betydning for utvikling av elevenes selvbilde og identitet, og for deres opplevelse av mellommenneskelige relasjoner. Et trygt og inkluderende læringsmiljø er derfor en sentral dimensjon av temaet folkehelse og livsmestring. Et utviklende læringsmiljø stimulerer elevenes nysgjerrighet og legger til rette for at elevene får ny innsikt, og har samtidig stor takhøyde for å gjøre feil. Lærerne har stor påvirkningskraft overfor elevene gjennom måten de kommuniserer og samhandler med dem på. Som rollemodell bidrar læreren til både modellæring og normativ læring for elevene. Læreren kan gjennom ord og handling formidle til elevene at det er normalt å komme til kort og å mislykkes innimellom; at slike erfaringer legger grunnlaget både for mestring og utvikling. Gjennom å bli tålt og akseptert, også når de gjør feil, lærer elevene å tåle og akseptere seg selv og hverandre. Dette innebærer også å tåle de såkalt negative følelsene når de kommer. I stedet for å forsøke å få de negative følelsesuttrykkene til å gå over fortest mulig, kan lærerens aksept for elevenes følelser være konstruktiv for elevenes utvikling. Ved at lærerne viser interesse for informasjonen følelsen inneholder, for elevens subjektive opplevelse, kan eleven selv lære å utforske sin egen opplevelse. Det er mange følelser som ikke er behagelige å oppleve i øyeblikket, men som likevel er viktige fordi de gir oss informasjon om hva vi opplever, og hva vi trenger. Det er derfor så viktig at elevene får erfare at det ikke er feil å ha følelser som kan være ubehagelige, men heller lære seg å forstå signalene fra følelsene. Dette er en sentral del av det å lære seg selv å kjenne i ulike situasjoner og er høyst relevant for elevens livsmestring og utvikling som menneske.

Når læreren er trygg nok til å vise sin sårbarhet, til å vise at heller ikke en lærer alltid er vellykket og perfekt, formidler hun gjennom sitt eksempel at livet også handler om å våge å møte både det ukjente og det vanskelige. Lærerens evne og villighet til å se på seg selv som rollemodell har betydning for skolens arbeid med livsmestring. Vi mener det er et stort potensial i kollegafellesskap som har både trygghet, interesse og mot nok til å utforske hvordan vi som lærere virker på elevene i ulike situasjoner. Er det en avstand mellom slik jeg ønsker å være eller tror jeg er, og slik elevene opplever meg? Dette handler også om lærerens selvinnsikt.

Om å legge vekt på meningen i faget

Det å oppleve livsmestring handler også om opplevelsen av mening. Den overordnede læreplanen legger vekt på hvorfor elevene skal lære, og ser slik skolehverdagen i et større perspektiv enn resultatene på vitnemålet. Det å se de tre tverrfaglige temaene i sammenheng kan bidra nettopp til at oppmerksomheten flyttes fra den enkelte elev til fellesskapet og til livsutfordringer vi deler med andre. At demokrati og medborgerskap har nær sammenheng med (folkehelse og) livsmestring, har uroen i USA rundt presidentvalget i 2020 vist med stor tydelighet. Den enkeltes ferdigheter eller «verktøy» er på ingen måte tilstrekkelig for å mestre eget liv. Vi er avhengige av i fellesskap å bygge samfunnsstrukturer som ivaretar oss, og det fordrer innsikt i egne og andres følelser. I minst like stor grad har bærekraftig utvikling å gjøre med barn og unges livsmestring, fordi det omhandler deres fremtidige livsvilkår. Et globalt ungdomsengasjement om klimaendring og naturtap initiert av skolestreiken til 16 år gamle Greta Thunberg er et godt eksempel på hvor tett de tre tverrfaglige temaene henger sammen. Ved at lærere bruker fortellinger fra dagsaktuelle hendelser og problemstillinger til å synliggjøre større sammenhenger, kan elevene oppleve en dypere mening i lærestoffet. Slike opplevelser kan stimulere engasjementet deres for å lære, utforske og være med å forme den verden de lever i. Og kanskje bidrar nettopp dette mer enn noe annet til både folkehelse og livsmestring.