Hjernen din lærer å styre oppmerksomheten bort fra forstyrrende lyder

De fleste som har studert kan kjenne seg igjen: Du har klart å legge fra deg telefonen med alle sine røde varselmerker og pling og lyder som prøver å si at du går glipp av noe spennende. Nå skal du endelig finne roen på lesesalen, konse på pensum, det som er viktig.

Og så kommer lyden:

Knekk. En gulrot.

Og så:

Snufs. En rennende nese.

Konsentrasjonen er ødelagt, det eneste du hører er lydene.

Hvorfor skjer dette? Hva foregår når oppmerksomheten trekkes mot forstyrrende lyder?

– Lydene rundt oss har ulikt tempo, som vi vanligvis bruker for å skille dem og fokusere. Men når det oppstår en uregelmessighet i det tempoet, reagerer hjernen ved å koble seg litt mer på. Det handler om å få med seg mulige trusler, sier Maja Dyhre Foldal.

Foldal har i sin doktorgradsavhandling undersøkt hvordan hjernen behandler uventede lyder. Det handler om når lydene inntreffer, og hva hjernen allerede har kjennskap til, mener hun.

Forskjellig tempo hjelper deg å fokusere

Å skille mellom lyder gjør vi hele tiden. Se for deg en kafé. Musikken spiller i bakgrunnen. Ved bordene pågår ti ulike samtaler. Utenfor kjører trikken forbi. Bak disken står baristaen og spør hva slags kaffe du vil ha. At du får med deg spørsmålet, og med letthet kan bestille kaffen din, kan du hovedsakelig takke to mekanismer i hjernen for:

• Prediksjon, altså å forutse: Ved hjelp av all lyd du har hørt tidligere, bygger hjernen en modell for hva ulike lydkilder vanligvis høres ut som.
  
  
• Oppmerksomhet: Du bruker lærdommen og modellen til å styre fokuset ditt mot det som er viktig.

Når du retter fokuset ditt mot baristaen, har stemmen hennes et annet tempo enn musikken som spiller i bakgrunnen og samtalene rundt bordene.

– Med utgangspunkt i samtaler du har hatt tidligere, og kjennskapen til hvordan språket fungerer, kan hjernen styre oppmerksomheten ved hjelp av tempo. Sånn behandler den informasjonen i samtalen med baristaen mer effektivt – og ignorerer det andre, sier Foldal.

Hjernen bygger stein på stein

En av forklaringene på at vi som oftest klarer å fokusere på en lydkilde, er at hjernen har lært seg å skille ut det som ikke er viktig når den sanser.

– Vi har allerede mye erfaring, så vi trenger ikke å sanse alt på nytt hver gang. Vanligvis skjer én ting, og etterpå så skjer en annen, så istedenfor å fange opp all informasjon hele tiden, trenger vi bare å fange opp det som er nytt, sier Foldal.

Det nye prosesseres i hjernen og brukes til å forbedre det Foldal ser som en modell under kontinuerlig utvikling. Men selv om du kan ha opplevd det før, er du for eksempel ikke forberedt på at en dyp samtale kan avbrytes av et varsel fra telefonen, en sirene utenfor vinduet, eller en brannalarm.

– Vi har en god forståelse av hva som foregår rundt oss når vi sitter og snakker. Om brannalarmen går bryter det med det vi forventer, og det blir veldig viktig å sjekke ut hva lyden betyr.

Rytmebrudd gir høyere hjerneaktivitet

For å måle hva som egentlig foregår i hjernen når vi utsettes for uventede lyder, har Foldal gjort eksperimenter med metoden Elektroencefalografi (EEG), som måler elektrisk aktivitet i hjernen og gjør det mulig å måle nøyaktig når informasjon behandles i hjernen.

I et av eksperimentene ga Foldal deltagerne ørepropper som spilte av en rytme. Lydene i høyre og venstre øre hadde forskjellig, men relativt jevnt, tempo. De fikk beskjed om å fokusere på lydene i det ene øret. Dersom en tone kom tidligere enn det man kunne forvente, skulle de trykke på en knapp.

– Det kommer uregelmessige lyder i det andre øret også, men det får de beskjed om å ignorere, forklarer Foldal.

Hjernen fungerer, litt forenklet, slik at de lydene vi hører i høyre øre, behandles i venstre hjernehalvdel, og omvendt.

– Når du fokuserer på det ene øret, vil du derfor forsterke behandlingen som foregår i motsatt hjernehalvdel. Dermed kan jeg måle om de klarer å styre oppmerksomheten og kun følge med på det ene øret.

All lyd skaper reaksjon – hjernen bestemmer hva slags

Foldal er spesielt interessert i hvordan vi oppfatter timingen i de ulike lydkildene.

– I tillegg til at det er mer hjerneaktivitet, ser jeg også at den svinger, fordi det er en mer presis prosessering av når det er viktig å øke aktiviteten. Det er en måte å koble seg på, og så koble seg av igjen, sånn at ikke alt det andre kommer inn og forstyrrer.

I eksperimentene så Foldal at hjernen uansett responderer på en uventet lyd. I psykologien kalles det gjerne en bottom-up prosessering – det er helt grunnleggende. Men det viktige er hva vi gjør med den.

– Det er de vi kaller top-down prosessering, som handler om hvordan funksjoner som oppmerksomhetsstyring eller prediksjon påvirker sanseapparatet.

Dermed vil du, mer eller mindre bevisst, alltid få med deg uventede lyder. Om lydene fanger oppmerksomheten din, avgjøres av om hjernens modell kjenner dem eller ikke.

Musikalske hjerner bedre på å styre oppmerksomhet

Rytmer og timing er viktig for hvordan musikk låter. Og det er de samme mekanismene vi bruker for å konsentrere oss når vi skal bestille en kaffe på en bråkete kaffebar, som er i sving når vi lytter til musikk.

Å høre musikk med nye eller uventede lyder, kan også oppleves mer krevende for hjernen, enn hvis du lytter til noe du kjenner godt.

– Hjernen vår strever jo hele tiden etter å ha en best mulig modell for det som kommer i de neste øyeblikkene. Hvis du utsettes for ny stimuli, enten det er lyd eller bilde, så har ikke hjernen en god modell, og det kreves mer av deg, sier Foldal.

Forskerne Anne Danielsen og Guilherme Schmidt Câmara har tidligere vist at erfarne musikere har en innebygd kunnskap om egenskapene i lyder, som de bruker til å time musikken riktig. Foldal har spurt testdeltagerne om deres erfaring med musikk, og ser at det påvirker resultatet.

– I en oppgave hvor de skulle oppdage avvik i en rytme, gjorde de med musikalsk erfaring det bedre. Det gir mening ut fra tidligere forskning om at du er bedre på timing hvis du har musikkerfaring.

Å være musikalsk kan dermed være en fordel i møte med uventede eller forstyrrende lyder.

– Det kan også være at man blir bedre på å dele opp og styre oppmerksomheten sin av å spille sammen med andre, slik at man får med seg de ulike lydene, men lettere kan fokusere på det som er viktig, påpeker Foldal.