Livet sett gjennom øynene til tre kinesiske generasjoner. Episode II: Skole og utdanning

Utdanningens kraft er formidabel, og de fleste samfunn bruker utdanning som moderniseringsverktøy. Men til hvilken pris?

Schooled Society

Kina har blitt et såkalt «schooled society».

Gjennomsnittlig estimerte år med forventet skolegang for kinesiske barn som begynte utdanningen i 2015, nådde 13,7 år for jenter og 13,4 år for gutter. Tilsvarende tall for den voksne befolkningen var 7,2 år for kvinner og 7,9 år for menn.

Oppmeldingsgraden til høyere utdanning i gruppa 18–22 år var i 1990 3,4 prosent, i 1998 seks prosent og i 2007 22 prosent. I 2015 hadde den steget til 40prosent, og fra 2020 har man revidert målet til 50 prosent.

Antall master- og doktorgradsstudenter i 2017 var henholdsvis 2,2 millioner og 362 000, sammenlignet med 153 500 og 15 000 i 1998. Her i Norge ble det avlagt ca. 1600 doktorgrader i 2020.

Begrepet «schooled society» viser til et verdensomspennende kulturelt fenomen, der befolkningens deltakelse i formell utdanning har forvandlet verden til et globalt samfunn aktivt skapt og definert av utdanning.

At fenomenet har fått en voldsom betydning for livene til de yngste generasjonene i denne studien, kommer vi mer inn på senere. Men først litt om veien fram til Kinas «schooled society».

Den eldste generasjonen: Harde tider, lite utdanning

Besteforeldrene i Fengshu Lius studie ble født på 1930- og 40-tallet

for nyttig bakgrunnsinformasjon om studien, anbefaler vi deg å gå til Episode I.

Det de forteller om er et liv med veldig lite utdanning. Konfutsianismen, den ledende samfunnsnormen som folk levde under på den tiden, var på ingen måte blottet for utdanningsideal, men utdanningen var for de få, og for de fleste i førkrigsgenerasjonen ble skole og utdanning sett på som temmelig irrelevant.

Fattigdom og sult førte til at mange familier hadde mer enn nok med bare å overleve. Tøffe livsvilkår påvirket alle.

«… Læreren vår jobbet bare en måned eller to hvert år, før han dro på grunn av sult. Ingen lærere kunne fortsette …», forteller en av besteforeldrene.

En annen forteller om hvordan huslige sysler alltid gikk foran skole.

«… Jeg fikk bare fire år med skole, men hva slags skole var det, da? Du fikk jo ikke lov til å gå på skolen når det var noe som måtte gjøres hjemme. Den eldre søsteren min fikk ikke skole overhode. Og det hjalp selvsagt heller ikke å være jente….».

Familieøkonomien tillot nær sagt ingenting på den tiden.

Professor Liu forteller at det fantes en kulturell respekt og ærbødighet for utdanning også i førkrigssamfunnet, men det var få familier som hadde råd til noe som helst.

Skole til folket

Ved opprettelsen av den Kinesiske folkerepublikk i 1949 avprivatiseres skoler og universiteter. Partiformann Mao mente at tidligere tiders konfutsianske utdanning var elitistisk av natur og løsrevet fra arbeid og produksjon.

Utdanning skulle være for massene.

Grunnutdanningen på landsbygda ble bygd ut i rekordfart, men ifølge Liu endte det opp med mye kvantitet og lite kvalitet.

Under Mao ble utdanningssystemet også en arena for klassekamp og politisering. Man fikk en bevisst antiintellektualisering. Partiboka og sosial klasse var viktigere for veien til høyere utdanning, enn resultater (merittering).

En totalrenovering av utdannings-systemet

Slutten av 1970-tallet innleder en ny epoke i Kinas historie. Landet åpner seg mot «vest» og gjennomgår store markedsreformer.

─ Det vi ser er at partiformann Deng begynner å legge stor vekt på utdanningens betydning for den økonomiske utviklingen i landet.

Vitenskap og teknologi anses som nøkkelen til modernisering, og middelet for å nå moderniseringsmålet er en totalrenovering av utdanningssystemet

For foreldregenerasjonen i studien – de som starter skolegangen sin på 1970- og 80-tallet – blir utdanning viktigere og mer tilgjengelig sammenliknet med generasjonen før, skjønt fortsatt ikke avgjørende.

─ Å komme inn på en yrkesskole (zhongzhuan) ble for mellomgenerasjonen faktisk regnet som en utdanningsmessig suksess, poengterer Liu.

─ I en gryende markedsøkonomi var det dessuten mange som heller valgte å slutte skolen for å tjene raske penger på «gata», forteller hun.

Men akademiseringen av samfunnet og universitetshjulene hadde allerede begynt å rulle, og tunge hjul er som vi vet vanskelige å stoppe.

I 1977 gjeninnføres «Gaokao’» (National College Entrance Examination), som under Mao hadde blitt kansellert. Resultatene på de store nasjonale opptaksprøvene, styrer i dag hvor du havner i systemet.

─ Det som skjer er at Maos radikalt likestilte ideologi avløses av nådeløs konkurranse og rangering, forklarer Liu.

Et system med såkalte «nøkkelskoler» på alle nivåer reintroduseres, og alle skoler og institusjoner for høyere utdanning rangeres. «Nøkkel»-fagspesialiseringer identifiseres og favoriseres, og det fremsettes mål om å skape universiteter i verdensklasse.

Professor Liu definerer utviklingen med følgende trippel: Massifisering, forlengning og intensivering.

Den unge generasjonen og det konstante presset

Den voldsomme satsingen på formell utdanning skal vise seg å få store konsekvenser for de oppvoksende generasjonene. Anerkjente yrker krever fra nå av grader (ofte doktorgrad) fra høystatusuniversiteter.

Jo flere som streber etter og oppnår en god grad, jo trangere blir nåløyet selv for enklere jobber. Og ikke nok med det; Jo flere som streber mot universitetsgrader, jo vanskeligere blir det til slutt å få disse gradene. Presset på de unge øker hele tiden, og med store konsekvenser også nedover i systemet.

Ungdomsskoleelever presses til å konkurrere om opptak til videregående nøkkelskoler, grunnskoleelever til å konkurrere om opptak til høytpresterende ungdomsskoler, og barnehagebarn til å konkurrere om høytpresterende grunnskoler.

─ Førskoler har faktisk gått fra å være avlastning for mor til å bli et sted for pleiing av talent, legger professoren til.

─ Og foreldre og besteforeldre står på sidelinjen og heier frem barnet.

For mange familier har jaget etter topplasseringer blitt helt altoverskyggende. Og det tapper dem økonomisk. For skole og utdanning er på ingen måte gratis i dagens Kina.

Men hvis man spør disse familiene, så er (dårlig) økonomi en ikke-sak når den lille keiseren eller keiserinnen skal opp og fram i livet (jmf. NRK korrespondentbrev 16. mai 2021).

Liu poengterer at gevinsten på samfunnsnivå er en topp kvalifisert og godt betalt elite.

─ Men vi må samtidig spørre oss til hvilken pris, sier hun.

─ Hva skjer med den sosiale likheten i samfunnet? Og hva gjør det med livskvaliteten til mange av de unge som vokser opp i Kinas «schooled society»? Og i hvilken grad kan man snakke om en tapt barndom og ungdomstid?

Universitetskomplekset

« … Jeg føler at jeg har presset meg selv nesten 100 prosent, men jeg må utfordre mine egne ekstreme grenser ytterligere…», forteller en av de unge informantene i undersøkelsen.

─ Dette er et sitat som jeg synes godt illustrerer det presset mange av ungdommene lever under, særlig enebarnet i byene, sier Liu

Før utdanningsrevolusjonen hadde det ifølge Liu liten betydning for sjansene dine videre i livet om du manglet evnen til akademiske studier. Og det var heller ikke noe stigma forbundet med det.

Men alt har endret seg.

Alle foreldrene i Lius studie håpet på at barnet deres skulle gå på et (godt) universitet. Og dette er ikke en høy forventning, bare en alminnelig.

Kontrasten til det som ble forventet av foreldregenerasjonen, er sånn sett slående.

«… Foreldrene mine visste ikke engang hvilken klasse jeg gikk i ….» forklarte en av foreldrene i mellomgenerasjonen, de født på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet.

Og utdanningsjaget har som allerede nevnt gjort det kinesiske (ene)barnet i byene enormt kostnadskrevende.

─ Ikke bare i utdanning, men også i forhold til alt rundt, sier Liu.

─ Det skal pleies og tilrettelegges helt fra de er bittesmå. Skyggeutdanning i form av betalt privatundervisning på kveldstid, i helgene og i fritiden, er vanlig, og selvsagt et utrolig pengesluk, tilføyer professor Liu.

Utdanningsdrivet blant de unge selv

Når det kommer til de unge selv, utrykte de fleste av de som ble intervjuet et voldsomt driv mot universitetsutdannelse. Om opptaksprøvene skulle feile og de skulle ende opp med å bli kanalisert over i mindre anerkjente utdanningsinstitusjoner, snakket de varmt om å ta opp fag eller betale for dyre studier i utlandet.

En oppfatning blant de unge i undersøkelsen var at det er en markedsøkonomisk jungel der ute, og at deres eneste mulighet til å få seg et anstendig liv er via universitetsutdannelse.

Det er «survival of the fittest», og «no other way out»:

Parallelt har det ifølge Liu vokst frem en romantisering av universitetet og av selve universitetsstudenten. Universitetsutdannelse bidrar til å skape vakre kvinner. Suksess og fremragende prestasjoner (chenggong) i utdanning har blitt et bevis på kinesisk manndom. Den massive fokuseringen på utdanning har skapt et klart ideal for hvordan ungdommstiden skal leves.

─ Argumentet om at det er «no other way out» er en seiglivet myte. Og neppe særlig produktiv heller, mener Liu.

─ Det finnes utallige måter å få seg et levebrød på i dagens Kina. Og blant de som vokser opp på landsbygda er presset mot høyrere utdanning langt lavere enn for enebarna i byene.

─ Men vi må uansett konkludere med at begjæret etter universitetsutdannelse nærmest har blitt en besettelse for mange (by)familier. Og besettelsen handler ikke bare om et godt universitet. Den handler like mye om et toppuniversitet, påpeker Liu.

Den eksemplariske normen

Et ikke helt uvanlig søndagssyn på Beijing University og Qinghua University campus (de to toppuniversitetene i Kina) er foreldre på omvisningstur med barnet. Målet deres er å dyrke og pleie idealet om at ungen skal strebe etter et toppuniversitet.

Liu forteller også hvordan de unge i studien var godt kjent med alle de vestlige prestisjeuniversitetene (Harvard, MIT, Oxford m.fl.) og hvordan boka «Harvard Girl Liu Yiting» – en fortelling skrevet av jentas foreldre om hvordan de bygde henne opp til å komme inn på Harvard – var kjent sengelektyre for flere.

Nå var toppuniversitetene ifølge Liu et helt urealistiske mål for de fleste av ungdommene i undersøkelsen. Men toppuniversitetene står der samtidig som en såkalt «eksemplarisk norm» – en urgammel kinesisk kulturell tenkemåte som faktisk er helt avgjørende forstå deler av det sterke utdanningsdrivet.

─ Der vi i vesten bruker gjennomsnittet som et gjengs sammenlikningsmål, sammenlikner den «eksemplariske normen» seg alltid med det ypperste.

Denne mekanismen gjennomsyrer det meste i det kinesiske samfunnet og er uhyre viktig å ha i bakhodet uansett hvilket kinesisk samfunnsfenomen vi leser om og observerer, forklarer Liu.

Hardt arbeid trumfer talent

En annen intensiverende faktor er den konfutsianske sannheten om at hardt arbeid trumfer talent.

Mange av foreldrene og besteforeldrene i undersøkelsen, og særlig de hvis barn ikke hadde kommet inn på en av de topprangerte skolene, mente at barna deres ikke jobbet hardt nok. De manglet både selvdisiplin og ambisjoner, ble det hevdet.

Oppgaven til familien ble derfor å legge til rette slik at tidsbruken til barnet kunne maksimeres med skolearbeidet.

Særlig det siste året før den nasjonale opptaksprøven til universitetene (gaokao) er krevende. Flere av foreldrene i undersøkelsen valgte å la barna bo på skolen, eller leie en leilighet rett i nærheten. Mor flyttet ofte inn for å legge til rette slik at barnet fikk studiekomfort. Samtidig var mor viktig for å disiplinere ungdommen vekk fra hverdagslivets fristelser.

Men alle medaljer har en bakside. Og i Kinas tilfelle er den kanskje ikke så sensasjonell.

Er det verdt det?

Utmattelse, kjedsomhet, frustrasjon, angst, stress og mangel på fritid, søvn og hvile var helt vanlige opplevelser, spesielt blant de som gjorde det bra på skolen. For de fleste av de unge intervjuobjektene var videregående opplæring, og særlig det siste året, lite annet enn mental og fysisk tortur, forteller Liu.

En av elevene ved en topprangert videregående skole forteller følgende;

«… Bitter (ku). Denne typen liv er for bittert. Jeg vil aldri studere igjen når jeg først kommer inn på universitetet. Jeg sovner på veien selv om kjøringen bare tar 20 minutter. Jeg sovner mens jeg gjør lekser og tar kurs. Jeg er alltid søvnig. Jeg føler alltid kjedsomhet i timen. Jeg spurte klassekameratene mine. De føler det samme….»

Mange i undersøkelsen romantiserte barndommen som en lykkelig tid, selv om mye av den normale barndommen strengt tatt var stjålet fra dem som følge av utdanningspresset.

En annen stressreaksjon var å romantisere livet etter studier. Motivasjonen for å jobbe hardt akkurat nå, lå i det å ta igjen alt det tapte etter endte studier. Blant mange av gutta var målet å pensjonere seg ved første og beste anledning. Mange av jentene pratet bare om å få seg et liv etter studiene der de slapp å jobbe. Å gifte seg rik var et godt alternativ.

─ Drømmen for mange var noe så enkelt som å kunne lese en hvilken som helst god bok, og å kunne leke litt og kunne reise, forteller Liu.

Professoren oppsummerer det hele ved å understreke følgende faktorer som beskriver utdanningssituasjonen i dagens Kina:

─ Det er en ubarmhjertig konkurranse om livssjanser. Det er individualisering uten et godt statlig sikkerhetsnett (for eksempel aldersomstrygghet). Det er endrede forestillinger om utdannede mennesker og om hva som fører til et godt liv. Det er bedrede materielle forhold for mange familier. Det er kommersialisering og massifisering av høyere utdanning. Det er bivirkninger av ettbarnspolitikken, og det er ikke minst mange foreldre og besteforeldres ønsker om å kompensere for en ofte neglisjerte barndom.

Lista over påvirkningsfaktorer er lang og prisen de unge betaler er høy. Men for et land som sikter mot stjernene er det kanskje denne prisen som allikevel må betales?

Fengshu Lius bok er del av et større prosjekt som omhandler tre generasjoner unge menn og kvinner i Kina og Norge, finansiert av Norges forskningsråd. Prosjektets utforming er delvis inspirert av professor Harriet Bjerrum Nielsen og professor Monica Rudbergs 2006 arbeid på tre norske generasjoner.