Relasjonsarbeid og livsmestring i barnehagen. Kan omsorg fremme livsmestring?

Rammeplanen legger føringer for barnehagens mål, innhold og verdigrunnlag. Barnehagen skal ha en utjevnende profil. Alle barn skal få samme mulighet til å delta i lek og positive aktiviteter. Uavhengig av bakgrunn skal barna få lære språk, oppleve mestring og utvikle vennskap med andre barn. Rammeplanen pålegger barnehagene å fremme bærekraftig utvikling, livsmestring og helse. Begrepet livsmestring kan tolkes som noe fjernt utenfor barnehagens rekkevidde. Innholdet i begrepet livsmestring må derfor konkretiseres i form av mål, tilnærmingsmetoder og handlinger i barnehagens praksis.

I boken Livsmestring og livsglede i barnehagen skriver Ingunn Størksen at livsmestring henger sammen med livsglede. Størksen, som er utdannet psykolog med spesialisering i utviklingspsykologi, hevder at det å kjenne seg selv og forstå andre påvirker barns forutsetninger for å inngå i positive fellesskap (Størksen, 2018). Rammeplanen kobler livsmestring til arbeid som forebygger krenkelser og mobbing. Å arbeide med livsmestring i barnehagen innebærer å bedre barns forutsetninger når det gjelder lekeferdigheter, språk og sosial og emosjonell kompetanse (Rammeplanen, 2017).

Relasjoner og atferd

Hart & Schwartz (2009) påpeker at barns evne til tilknytning utvikles i det første leveåret. Utviklingen som skjer da, er avgjørende for hvordan barnet takler samspillet med familie, venner, kjærester og kolleger videre i livet – og for hvordan barnet senere selv håndterer rollen som mor eller far. En del barn får dessverre tilknytningsproblemer allerede fra de er helt små. Jo tidligere disse barna får den rette hjelpen, desto større er sjansen for å forebygge langvarige utviklingsforstyrrelser (ibid.).

Tilknytningsproblemer kan komme til uttrykk som oppmerksomhetssøking, grenseutprøving eller et stort behov for nærkontakt med voksne. Barn med svak tilknytning kan utvikle lavt selvbilde og liten tro på egen mestring. Lav grad av tillit i nære relasjoner kan gjøre at barn får problemer med å stole på andre. Utrygge mennesker møter omverdenen med mistillit. De kan oppleve vanlige sosiale situasjoner som truende, og oppfatte ting i verste mening (Eide mfl., 2003). For å kunne samarbeide i barnehage, skole og i samfunnet ellers trenger man sosiale ferdigheter. I samspill er det nyttig å kunne utsette egne behov og ta hensyn til hverandre. Mange barn får styre og bestemme hjemme fordi foreldrene ikke ønsker eller orker å håndtere konflikter. I håp om at barnet roer seg ned og justerer seg etter hvert, lar noen foreldre barna få viljen sin. Barn som er vant til å bestemme hjemme, prøver det samme i barnehagen. Utfordrende atferd blir gjerne oppfattet som «dårlig oppdragelse».

Negative samhandlingsstrategier som repeteres, defineres automatisk som atferdsvansker. Barn som ikke har grenser hjemme, kan også mangle andre relasjonelle koblinger til trygghet og stabilitet, som nærhet og positiv interesse. Grenser rammer inn tilværelsen og ivaretar barns grunnleggende behov for trygghet gjennom forutsigbarhet. Å sette grenser er en måte å vise omsorg på. Barn som utvikler uheldig atferd, kommer ikke ut av den negative spiralen på egen hånd, fordi faktorene som utløser og opprettholder problemene, er utenfor barnets kontroll. Fordi barn tar etter hverandre, kan noen barn begynne å opponere og provosere fordi andre barn i barnehagen gjør det. Ikke alle barn som har utfordrende atferd, har det vanskelig hjemme.

Mange barnehager bruker opplegget Grønne tanker, glade barn for å arbeide med følelser. Opplegget blir ofte tatt i bruk i samlingsstunder. Barn tenker forskjellig, og det er utfordrende å treffe blink med innholdet i en samling med mange barn. Samlingen er gjerne lagt opp på en måte hvor den voksne formidler og barna lytter. Små barn har ikke ferdig utviklet evne til abstrakt tenkning, og blir mest opptatt av bamsene som representerer tanker og følelser. Mange barn mister dermed innholdet i budskapet. Begrepet «røde og grønne tanker» kan brukes i samtaler med enkeltbarn og i små grupper. (Raknes, 2014). Mange barn skjønner om de er glade, lei seg eller sinte, og de forstår også hvorfor. Barn trenger å utvide sitt følelsesmessige repertoar. For å forstå forskjellen på positive og negative følelser kan vi vise barn hvordan de kan lytte til kroppens signaler.

Både positive og negative følelser kan kjennes ut som spenninger i hodet, ubehag eller kribling i magen, og rødme i kinnene. For å utvikle god psykisk helse må barn forstå og være i kontakt med sine tanker og følelser. Barn må få sette ord på sine tanker og følelser, og de voksne må lytte og bygge videre på det barna forteller (Fossen, 2004).

Et barn på seks år strevde med å innordne seg etter regler. Barnet ville gjerne være med å leke, men når leken ikke gikk i barnets favør, ble dette vanskelig å takle. Barnets reaksjoner var voldsomme og utmattende. Når barnet ble tatt i leken Haien kommer, nektet barnet å innordne seg. Pedagogen tolket situasjonen som at barnet kranglet om reglene, og spurte barnet om det hjalp å skrike og kaste seg ned på gulvet; om reglene endret seg da. Barnet svarte nei. Så fortalte pedagogen at reglene i Haien kommer hadde vært de samme siden pedagogen var liten. Barnet innså da at reglene ikke forandrer seg uansett hvor mye man protesterer. Samtalen ble det vendepunktet barnet trengte for å utvide perspektivet sitt og oppdage en ny sammenheng.

Barn med utfordrende atferd blir ofte fortalt hvordan atferden deres påvirker andre. Hvis vi snur innfallsvinkelen, kan vi spørre om ikke barnet selv blir sliten av å skrike. Å tegne sosiale historier kan også hjelpe barn til å utvikle selvinnsikt og se seg selv utenfra. Barn kan være med å finne løsninger på sosiale dilemmaer. De voksne må være tålmodige og gi barna flere sjanser. Voksne må også kunne vise barn gode måter å komme inn i lek på, og også selv kunne bidra med innspill til utvidelse av leken. Repetisjon og systematisk arbeid er nødvendig for å implementere ferdigheter knyttet til atferd og sosial forståelse.

Omsorg og psykososialt læringsmiljø

Omsorg er et grunnleggende behov som forbindes med kjærlighet. Kjærlighet kan forklares som tanker og handlinger preget av godhet. Omsorg handler om å få oppfylt fysiske og psykiske behov gjennom nærhet og menneskelig kontakt. Omsorg og nærhet setter i gang, opprettholder og forsterker emosjonelle og sosiale læringsprosesser (Solhjell, 2015). Profesjonell omsorg kan være å gi noe ekstra til et barn som trenger det. Noen barn trenger mye omsorg, både nærkontakt og grenser. Rammeplanen sier at barnehagen skal ivareta barnas behov for omsorg, og at omsorg er en forutsetning for å utvikle empati og nestekjærlighet. Rammeplanen sier: «Personalet skal arbeide for et miljø som ikke bare gjør barna til mottakere av omsorg, men som også verdsetter barnas egne omsorgshandlinger» (Rammeplanen, 2017). For at barn skal utvikle empati og respekt, trenger de også å bli møtt med empati og respekt. Barn speiler de voksnes handlinger. Den voksne i barnehagen må ha et bevisst forhold til sin funksjon som veileder. Gjennom rollepåvirkning og relasjoner har voksne makt til å hemme eller fremme barns livsutfoldelse (Eide mfl., 2003).

Rammeplanen pålegger barnehagen å arbeide for et godt psykososialt lek- og læringsmiljø. (Rammeplanen, 2017). Det er naturlig at små barn har egosentrisk virkelighetsforståelse. Det er derfor det ofte oppstår konflikter når små barn skal dele leker og vente på tur. For å lære å samarbeide må barna øve på å inngå kompromisser. Å inngå kompromisser er ikke det samme som å bli enige; det handler om turtaking, å dele goder og møtes på halvveien.

«Byttetid» er et kjent begrep fra barnehagens hverdag. Flere barn kan dele på en traktor ved å kjøre en runde hver, og så bytte. For å lære barn å forhandle frem gode løsninger seg imellom må de voksne være løsningsorienterte.

Prosjektarbeid kan også styrke tilhørigheten mellom barn og voksne og samtidig være praktiske øvelser i å innordne seg for å få til noe sammen. Gjennom prosjektarbeid får barn trening i å vente på tur, komme med innspill og ta imot innspill. Fellesprosjekter er en fin mulighet for å øve på at én ikke kan bestemme alt. Sosial utvikling handler om å utvide tåleevnen og bli vant til noe som er forskjellig fra det man kjente til fra før. Gjennom prosjektarbeid kan barn få positiv erfaring med at fellesaktiviteter er gøy selv om man må innordne seg. Prosjektarbeid som tar utgangspunkt i barnas interesser, fremmer glede og livsmestring. Felles for prosjektarbeid og relasjonsarbeid er at det tar litt tid, «veien blir til mens man går». Noen barn trenger god tid for å bli kjent med andre barn og utvikle vennskap i barnehagen (Størksen, 2018).

Lisbeth Ljosdal Skreland, førstelektor og forsker ved Universitet i Agder, har skrevet doktorgradsavhandling om regler i barnehagen. Skreland peker på at det i mange barnehager praktiseres regler ut fra de voksnes premisser (Christiansen, 2016). Disse reglene er ofte knyttet til praktiske aktiviteter som påkledning og rydding. Regler uten logisk forklaring gir ikke mening for barn. Når barn ikke forstår hvorfor, forsvinner meningen. Hvorfor er knyttet til begrunnelse. Når vi forklarer barn hvorfor reglene er som de er, kan dette øke forståelsen for innholdet. De voksne må tilpasse forklaringene til barnas alder og modenhet.

For mange regler i barnehagen gjør at det blir lite rom for individuelle tilpasninger. Ifølge Rammeplanen skal barnehagen fremme god fysisk og psykisk helse og bidra til trivsel og livsglede. Kaos-angst og regelstyrt praksis hemmer barns lekelyst og nysgjerrighet. Barn som får uttrykke seg naturlig gjennom kroppslighet, har gode forutsetninger for å trives og utvikle god motorikk. Bevegelse og fysiske aktiviteter kan også lede til morsom lek, utvikling av selvtillit og positive mestringsopplevelser (Sandseter mfl., 2018).

Indre motivasjon handler om vilje og lyst. Hvis barn skal få lyst til å spille på lag, må de oppleve at det gir mening å samarbeide. Tilpasses det pedagogiske innholdet ut fra barnas interesser, skaper det trivsel og ivaretar barns rett til medvirkning. Medvirkning motvirker frustrasjon. Positiv kommunikasjon er viktig for å skape fellesskap og trivsel i barnehagen. Eksempler på positiv kommunikasjon er støttende kommentarer, oppmuntrende tilbakemeldinger og handlinger preget av godhet. Barn som har en krevende hjemmesituasjon, har ekstra behov for et positivt pusterom i barnehagen. Gode venner og morsom lek kan ta fokus vekk fra det som er vanskelig.

Måten barn deltar i leken på, forteller noe om trivsel og hvordan de fungerer sosialt. Barn som har det bra, uttrykker glede gjennom kroppslige signaler og mimikk. Barn som er aktive, smiler, tar initiativ til å leke med andre barn, og nynner når de leker, tegner eller pusler, gir uttrykk for trivsel. Barnehagen må være oppmerksomme på barn som ikke smiler og virker svært engstelige og skeptiske.

For å forstå hvordan barn tenker, kan barnehagen bruke observasjoner og barneintervjuer. Gode samtaler og åpne spørsmål setter i gang tanker om hvordan virkeligheten henger sammen. Å forstå barns tanker er svært nyttig når vi skal tilrettelegge for medvirkning og utvikling av vennskap i barnegruppene (Pramling mfl., 1993).

Foreldresamarbeid til barnas beste

Ifølge Rammeplanen skal barnehagen fremme et foreldresamarbeid som er til barnas beste. (Rammeplanen, 2017). For at samarbeidet skal bli bra, må kommunikasjonen fungere. Et fungerende foreldresamarbeid bygger på forståelse, dialog og anerkjennende kommunikasjon. Dialog er en samtaleform hvor begge parter lytter og snakker etter turtakingsprinsippet. Anerkjennende kommunikasjon er en tenke- og væremåte som innebærer å ta mennesker på alvor gjennom åpenhet og respekt.

Ulik oppfatning av hva barnehagen kan bidra med, kan føre til at ansatte og foreldre misforstår hverandre. Ved barnehageoppstart kan personalet spørre foreldrene hva de forventer av barnehagen. Samtidig kan personalet tydeliggjøre hva barnehagen forventer av foreldrene for at barnet skal ha det bra. (Jensen & Ulleberg, 2011). Foreldre kan være sårbare for kritikk. Sensitive samtaler innebærer en risiko for at foreldre går i forsvar for å beskytte seg mot ubehag. Hvis det er tillit i relasjonen mellom foreldrene og barnehagen, er det likevel mulig å få frem budskapet om at barnehagen ønsker det beste for barnet, uten å tråkke over foreldrenes grenser. I tillitsfulle relasjoner stoler partene på at den andre vil en vel.

Foreldrene har avgjørende pedagogisk mandat og rett til å bestemme over sitt barn. Krevende foreldresamtaler må ta utgangspunkt i hvordan barnehagen og foreldrene sammen kan hjelpe barnet til å få det bedre. Spesialpedagogisk hjelp kan gi enkeltbarn tettere oppfølging og støtte og veiledning til barnehagen. Kompetente og trygge voksne kan være forbilder for barna og personalet og støttespillere for foreldrene. For å få tildelt spesialpedagogisk hjelp i barnehagen må foreldrene samtykke. Tidlig intervensjon er til barnas beste, derfor er det viktig at kommunikasjonen og samarbeidet mellom foreldre og barnehage fungerer. Foreldresamarbeid er relasjonsarbeid. Mennesker sender ut bevisste og ubevisste signaler i møte med hverandre gjennom væremåte og personlighet (Jensen & Ulleberg, 2011). Barnehagens relasjonsarbeid må derfor gjenspeile holdninger som ansvarlighet, respekt og toleranse.

Konklusjon

Livsmestring dreier seg om å håndtere utfordringer i livet ved å gjøre nødvendige tilpasninger. Å inngå kompromisser er læring for livet. Barnehagen må hjelpe de barna som trenger det, med stressmestring og sinnemestring. For å forstå barns atferdsuttrykk trenger barnehagen kunnskap om tilknytning, omsorgssvikt og atferd. I 2017 leverte Barnevoldsutvalget en rapport som konkluderte med at barnehager og skoler mangler kunnskap om tegn på omsorgssvikt, og at de sjelden melder fra og skaffer barn hjelp (NOU 2017: 12). Usikkerhet om alvorlighetsgrad og frykt for å handle overilt hindrer ansatte i barnehage og skole å varsle barnevernet. Inge Nordhaug er ansatt i RVTS Vest (RVTS står for Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) og har solid kompetanse på temaet omsorgssvikt. Han mener at manglende handlekraft er et stort problem. Det er viktig for personalet å vite at RVTS-teamene i helseforetakene kan veilede barnehagen ved behov (ibid.)

I 2014 uttalte psykologspesialist Heidi Tessand til Aftenposten (Tessand, 2014) at det er store mørketall når det gjelder omsorgssvikt. Til tross for bekymring rundt barnets hjemmesituasjon ser mange vekk for å beskytte seg mot følelsesmessig ubehag og komplisert foreldresamarbeid. Tessand uttaler at mange tviler på om barnevernet kan hjelpe barn som har det vanskelig. Denne innstillingen bidrar til underrapportering og opprettholder mørketall. Å melde fra er ikke et personlig valg, men en plikt (ibid.).

For å utvikle motstandskraft og psykologisk kapital trenger utsatte barn tett oppfølging fra voksne i barnehagen. Psykologisk kapital er indre ressurser som optimisme, robusthet, håp og mestringstro (Kuvås, 2013). Barnehagen må legge til rette for at alle barn får mulighet til å lykkes. Med utgangspunkt i barns styrker kan barnehagen bygge videre på eksisterende ferdigheter for å fremme selvtillit og mestring. Sårbare barn trenger støtte fra omsorgsfulle voksne som viser at de tror på at barna kan få til ting. Omsorg er følelsesmessig næring.