Standhaftighet versus åpenhet

Vi har en hypotese om at mennesker i alle kulturer til alle tider preges av en viss frykt for det kulturen definerer som «svakhet». Det skaper et ønske hos de fleste om å skjule egen sårbarhet og fremstå med en så vellykket fasade som mulig. Uansett hva som skjer på innsiden, og hvordan livet egentlig er, bærer derfor mange en maske som beskyttelse mot omverden. Mye innsats og energi går med til å holde masken og pleie fasaden utad.

Hva som defineres som vellykket, varierer imidlertid mellom ulike samfunn, kulturer og tidsepoker. I vår vestlige verden blir eksempelvis overvekt nå sett på som et folkehelseproblem. For hundre år siden var en mannlig vom symbol på makt og velstand. I dag benevnes overvektsmagen som «det farlige magefettet», og relateres til lavere sosial status og dårlige matvaner (Helsedepartementet, 2002–2003).

Vi vil i dette fagessayet bruke et velkjent kunsteventyr for å illustrere våre tanker om hva behovet for å dekke over egen «svakhet» og skjule sårbarhet egentlig handler om. Dette forteller eventyrpsykologien oss noe om.

Eventyrpsykologi

Lenge før skriftspråket ble innført, eksisterte eventyr, legender og historier som en måte å overføre kunnskap fra den ene generasjonen til den neste på (Davis, 2002). Ved hjelp av metaforer og symboler gir slike fortellinger oss et språk som kan gjøre det lettere å forstå og tolke mellommenneskelige problemstillinger. Symbolspråket kan aktualisere vårt eget behov for frigjøring, utvikling, det å leve og bli sett, oppleve kjærlighet, kampen mellom det gode og det onde i oss selv og utenfor oss selv – og ikke minst kan slike fortellinger vekke håpet i oss om at det gode vil seire til slutt. Berømte fagpersoner som Sigmund Freud (1856–1939), Carl Gustav Jung (1875–1961) og Rudolf Steiner (1861–1925), utdyper i sine teorier hvordan eventyr kan tolkes og ses i sammenheng med våre allmenngyldige erfaringer. Ifølge Freud vil vi ved å lese eventyr regredere («gå tilbake») til mer primitive og ikke-intellektuelle stadier, lignende det som skjer i drømmer og ved psykoanalyse. Jung mente at eventyr er et av flere midler for å oppnå modning, vekst og utvikling for å bli mer hele mennesker. Han mente at vi selv velger eventyr som vi kan nyttiggjøre oss, og på hvilket nivå vi vil fortolke disse eventyrene. Gull og belønning på slutten av fortellingen så Jung på som psykologisk gull. Han gir oss råd om å lese masse, og alt vi kommer over, for deretter å glemme det hele (Totland, 2018).

Sandplay

Psykologer og terapeuter som benytter Jungs teorigrunnlag, bruker gjerne sandplay/sandlek-terapi sammen med eventyrfortolkning for å komme nærmere kjernen i det personen som søker hjelp, strever med. Sandplay er terapi uten ord, og hjelpsøkeren velger selv figurer som stilles opp i en liten sandkasse, som på en scene. Sandplay blir som en dialog mellom jeget og det underbevisste, der den symbolske formen er formidlinger fra underbevisstheten. Sandplay-terapeuter mener det kan være enklere å få klarhet i indre prosesser, som ikke umiddelbart er tilgjengelig for vår bevissthet, når de settes i system i den ytre verden (Urhøj, 2016). Ifølge Steiner trigger eventyr vår naturlige evne til å danne spontane bilder og symboler som vi identifiserer oss med. Disse danner grunnlag for tankevirksomhet og vår evne til å oppfatte helhet og sammenheng (Brudal, 1993).

Standhaftighet

Det å skjule svake sider og dekke over sårbarhet bak en plettfri fasade var noe også hovedpersonen i Den standhaftige tinnsoldat var ekspert på. Dette eventyret av H. C. Andersen fra 1838 handler om en gutt som får 25 tinnsoldater i bursdagsgave. I formen til tinnsoldaten som ble støpt sist, var det for lite tinn. Derfor har han kun ett ben. Gutten som eier tinnsoldaten, har mange leker på rommet sitt, og tinnsoldaten forelsker seg i en ballerina av papir som danser på sitt ene ben. Tinnsoldaten tror derfor at også hun bare har ett ben. I motsetning til ham er ikke ballerinaen stiv og standhaftig, men full av ynde og skjønnhet.

Et troll blander seg inn i affæren og hindrer at de to får hverandre. Det troller tinnsoldaten ut av et åpent vindu på barnerommet og ned i rennesteinen. To gutter lager en båt av avispapir og sender tinnsoldaten langt av sted. Vi følger den dramatiske ferden helt til havs og inn i magen på en stor fisk. Fisken blir til middagsmat for folkene i huset der gutten som fikk esken med tinnsoldater i gave, bor. Ulykkeligvis blir ikke tinnsoldaten gjenforent med sin ballerina, men blir kastet i ovnen. På et vindpust fra et åpent vindu flyr ballerinaen rett inn i kakkelovnen til ham, og begge blir borte i flammene. Når ovnen rengjøres neste dag, er det kun et tinnhjerte igjen.

Fasadefokus

Etter vårt syn er tinnsoldatens standhaftighet noe av poenget i dette eventyret. Tinnsoldaten er pinlig klar over sin mangel. Den faller ham i øynene hver gang han ser raden med de 24 andre, perfekte tinnsoldatene. Det er bare han som har en mangel – det ene benet som ikke er langt nok. Det er ingen som trenger å påpeke dette for ham. Han vet så inderlig vel om sin egen tilkortkommenhet. Men han er tross alt soldat, og tinnsoldatens rolle er å utstråle styrke, og hans oppdrag er å avskrekke og nedkjempe fienden. Tinnsoldaten står derfor rakrygget og holder sitt gevær i stram givakt. Han gråter ikke av fortvilelse og smerte når han faller ut vinduet og havner i rennesteinen. Han kontakter ikke politiet når han blir stoppet av en mafiarotte som krever pass og toll urettmessig. Tinnsoldaten skriker ikke «hjelp» når han havner i havet og blir slukt av en stor fisk. Han protesterer heller ikke åpenlyst når han kastes i ovnen. Ingen får vite at han har tapt sitt hjerte til ballerinaen. Hun, i motsetning til ham, kan vise følelser gjennom dansen – på det tinnsoldaten tror er bare ett ben.

Tinnsoldatenergi

Som terapeuter møter vi slike tapre tinnsoldater som tidlig i livet har møtt motgang med å bite tennene sammen og «holde ut» det vanskelige. Kanskje har de allerede som barn lært av voksne modeller at de bør skjule sin egen sårbarhet og svake sider bak en fin fasade, og at åpenhet om det de selv eller familien strever med, er «farlig». Hvis du tidlig lærer at åpenhet om sårbarhet medfører «tapt ansikt» og reduserer sjansen for anerkjennelse, anseelse og fremgang, er det ikke rart at du ikke deler de vanskelige følelsene med noen andre.

Utenforskap

Frykt for åpenhet i små miljøer som nærmiljø, skolemiljø og arbeidsmiljø handler også om å hindre at «de andre» kan bruke sårbarhet og svake sider negativt via ryktespredning, stigmatisering, utestenging og erting. Slike sosiale mekanismer kan være rettet både mot en selv og andre. Hvis man ser hvordan andre får gjennomgå, tenker man kanskje at det neste gang kan det være en selv det går ut over. Er det noe de fleste av oss frykter mer enn noe annet i oppveksten, er det å komme i en situasjon som gjør at man faller utenfor. Hvis man som barn får høre ordene «skjerp deg» og «ta deg sammen» ofte nok, vil snart den indre stemmen overta de voksnes formaninger, og man vil få en følelse av at man ikke er god nok som man er.

Barn med funksjonsnedsettelser

Forskning viser at særlig barn med funksjonsnedsettelser kan kjenne på en frykt for å falle utenfor det sosiale fellesskapet (Kermit mfl., 2014). I stedet for å si fra og dermed risikere å stemples som sladrehank, biter de tennene sammen og tåler mer enn godt er. Da blir sammenbitte tenner og spente muskler lett et mønster. Sammenbitte tenner og spente muskler er som kjent skadelig for helsa i det lange løp. En terapeut eller en annen fagperson med psykologisk innsikt kan gi barn og voksne hjelp og støtte til å håndtere sårbarhet ved å identifisere, sette ord på og sortere vanskelige følelser, slik at uegnede mestringsstrategier kan bli erstattet med mer egnede (Liverød, 2017b).

Beskyttelse og forsvar

Akkurat som et sterkt immunforsvar hindrer at vi blir syke og får infeksjoner, er psykisk forsvar også nødvendig. Sterke psykiske påkjenninger kan være svært ødeleggende for vår psykiske helse hvis vi er helt uten forsvarsmekanismer. Derfor er psykisk forsvar nødvendig, og vi bruker ulike forsvarsmekanismer gjennom hele livet (Urhøj, 2016). Forsvarsmekanismer er altså psykens immunforsvar, som hjelper oss å håndtere vanskelige følelser. Vi opererer med ulike forsvarsmekanismer, som kobles inn etter behov. Noen av disse er (Liverød, 2017a):

• Fornekting – å fornekte en sannhet eller det vi ser.
• Fortrengning – å fjerne noe fra hukommelsen.
• Projeksjon – å overføre egne svakheter på andre.
• Rasjonalisering – å bagatellisere noe som i virkeligheten kan være alvorlig.
• Humor – å bruke humor for å gjøre ting mer behagelig.
• Regresjon – å benytte umodne atferdsmønstre for å takle ting.

På mange måter hjelper våre forsvarsmekanismer oss i en fase med sterke psykiske påkjenninger. Problemer oppstår imidlertid når forsvaret blir til rigide livsmønstre som vedvarer over år, og man bruker all sin tid og energi på å fremstå med plettfri fasade, selv om man har det vondt inni seg. Eventyret Den standhaftige tinnsoldat setter dette på spissen. Tinnsoldaten levde sitt korte liv uten å vise sine mer sårbare sider til noen.

Henrik Ibsen benyttet begrepet å leve på en livsløgn for mer enn 100 år siden, og han mente at en viss porsjon av dette var en nødvendighet for å utholde livet (Ibsen, 2008). Problemet oppstår når eget forsvar blir til hinder for å håndtere eget liv, slik at kroppen ikke fungerer som den skal, eller at sterk uro, angst eller depresjon gjør seg gjeldende eller at relasjonen til oss selv og andre ikke fungerer.

For den standhaftige tinnsoldat handlet eget forsvar om å holde sin sårbarhet godt på innsiden uten å formidle det til andre. For han tenker vi oss at det kanskje egentlig handlet om at han følte at han kom til kort, fordi han manglet sitt ene ben. Samtidig er det i soldaters rolleforståelse innbakt at de må holde masken i de mest krevende situasjoner, og at det ikke er plass for følelser!

Indre dialog og indre balanse

Indre dialog er den dialogen vi har med oss selv. Den kan være både høy, klar og sterk. Den blir vårt mønster og redskap til å forstå og forholde oss til omverden (Brown, 2016). Vi mener at både foreldre, skolen, trenere og andre kan bidra til å «trigge» utvikling av en kritisk, streng og dømmende indre stemme hos barn. Mennesker med tinnsoldatenergi har en streng og dømmende indre stemme. Slike mennesker har lært å bli «hodestyrte», og repertoaret for følelser er begrenset (Palsdottir, 2015). De avviser egne og andres følelser og tar dem på ikke alvor. Slike personer gjør det de tror virker, og lever som om vonde og vanskelige følelser ikke eksisterer.

Hele vår biologiske væren i verden er basert på homeostase eller likevekt. Det gjelder både kroppen som fysiologisk system så vel som psykologiske prosesser (Liverød, 2011). Organismen vår tilpasser seg ofte det vi utsetter den for, og sånn sett er den fleksibel. Er vi ikke oppdratt til å vise følelser, så legger vi lokk på dem og tenker ikke mer over det. Å legge lokk på egne følelser som voksen og oppfordre andre til å gjøre det samme er en lært strategi. Som terapeuter og fagpersoner ønsker vi imidlertid å gi mennesker med tinnsoldatenergi bedre og mer bærekraftige verktøy for å håndtere egne og andres vanskelige følelser.

Sosial kontroll

Mange mener at noe av det viktigste i verden er at ingen skal ha noe å utsette på hvordan de ter seg ytre sett. I de fleste samfunn skal det relativt lite til for å bryte med det etablerte. Den som gjør det, risikerer justis og korreks. Dette kalles også for sosial kontroll (Burner & Tjora, 2018). I tillegg til at dette er en individuell frykt for «svakhet» og sårbarhet, tror vi at det også handler om en tilsvarende kollektiv frykt. Den som er annerledes eller skiller seg ut negativt, kan lett defineres inn i en sårbarhetskontekst. Slik frykt kan relateres til mennesket som biologisk vesen. Fortsatt gjør noen av våre instinkter som handler om å overleve, seg sterkt gjeldende. Slike instinkter kan trigges og aktiveres som kamp-/flukt-/frysresponser (Nordanger & Braarud, 2017). Det som virker særlig utfordrende og «truende» på oss, vil vi ofte ta avstand fra. Vi mener at i et moderne samfunn er nettopp tinnsoldatenergi en overlevelsesstrategi og en måte å forsvare oss mot uhåndterlige følelser på. Dette er etter vårt syn utmattende i det lange løp. I tillegg fjerner det oss fra nær og ekte kontakt med oss selv og andre. Det gjør at vi lett blir ensomme og isolerte.

Tilpasningsevne

Mye i oss mennesker handler om biologi. Vi fører både våre gener og vår måte å takle livet på videre fra en generasjon til den neste. Vi som skriver denne artikkelen, tror imidlertid at kampen for å overleve ved «den sterkestes rett» har fallert. Rester av en slik kultur ser vi på som «ekko» fra fortiden. Vi begrunner dette med at vi lever i et moderne samfunn, der kampen for å overleve aller mest handler om evne til tilpasning. I vår urolige og omskiftelige tid handler derfor styrke om fleksibilitet og evne til omstilling og endring. Mennesker med tinnsoldatenergi bruker krefter på å holde masken og pleie en ytre fasade. De responderer på utfordringer med standhaftighet. Utvikling av tilpasningsevne krever i dagens samfunn en annen type energi og en annen tilnærming til utfordringer enn standhaftighet. Men hvordan utvikles et fleksibelt og tilpasningsdyktig sinn?

Inntoningens kunst

For oss handler inntoning om evnen til å undre seg over hva som rører seg på innsiden hos den/de andre i menneskemøter. Utvikling av evne til innsidefokus handler om å se både eget og andres indre landskap. Å orientere seg mot det som skjer på det relasjonelle planet, og gi det et språk, gir bevegelighet og rytme i livet. Det å våge å kjenne etter hva en selv føler og ta det på alvor, er en læringsprosess.

Etter vårt syn handler det å lære seg inntoningens kunst om flere ting. Blant annet handler det om indre trygghet med basis i oss selv, som utvikles fra samvær med foreldre og andre omsorgsgivere med holdningen du er mer enn god nok akkurat slik du er – og ikke minst forsikringen om ubetinget kjærlighet fra egne nærpersoner. Sammen med mennesker som rommer oss slik vi er, er det greit å være uperfekt og «feiltastisk». Trygg tilknytning og tilhørighet manifesterer seg som om vi bærer en usynlig kappe av ubetinget kjærlighet og aksept. Dette er viktige bærebjelker i livet, ikke bare i relasjon til de aller nærmeste, men også på andre arenaer som er viktige for oss, som barnehage, skole, arbeid osv. (Heide & Sylthe, 2017a, 2017b, 2019).

Startpunktet for å bygge opp relasjonen til seg selv går gjennom samtaler der man lærer å bli mindre kritisk og streng mot seg selv – og ved å lære å akseptere og anerkjenne seg selv slik man er – god nok for verden (ibid.).

Flokken vår

Livsutfordringer kan gjøre at man isolerer seg og blir ensom. Felles for alle mennesker er at vi trenger å vite at vi tilhører en flokk som gir oss trygg kontakt, tilhørighet, vennlighet og kjærlighet (Fugelli, u.å.). Denne flokken består av mennesker som gir trøst og stiller opp når vi trenger det, og som aksepterer oss slik vi er som mennesker, med våre sterke og svake sider. Dette er heiagjengen vår. Det er de som står på sidelinjen og heier oss fremover mot målet når oppløpssiden føles tung og umulig å gjennomføre. Det gir oss stabilitet og trygghet å ha en heiagjeng. I vanskelige faser i livet føler vi oss ekstra utilstrekkelige sammenlignet med de mange glattpolerte menneskene med skinnende fine fasader rundt oss. Da ønsker vi gjerne å trekke oss tilbake og melde oss litt «ut», heller enn å søke tilknytning og tilhørighet til andre. Det kan legge en ekstra sten til byrden.

Verre er det at de som faller utenfor, ofte legger skylden for sitt utenforskap på seg selv. De søker inn i seg selv etter forklaringer på hvorfor de ikke får være med. Slike ransakelser trigger ofte følelser som skam, skyld og ansvar for egen situasjon. Denne trekanten av vanskelige følelser kaller vi den uhellige trekanten, der hver av kantene kan starte en prosess i det indre som fører til selvfordømmelse. Så snart en av de tre elementene er vekket, følger de andre på (Heide, 2017). Skammen fører til selvforakt. Når man er kritisk til seg selv, vil en av strategiene for å takle det være å ekskludere seg selv fra samvær med andre. Det vil bety at en i ytterste konsekvens fremstiller seg selv som en som ikke ønsker å være med i fellesskapet. Det som ligger bak, kan også være frykt for igjen å bli avvist. Og bare tanken på flere avvisninger er uutholdelig. Personen har da mistet troen på en plass blant andre og det å være betydningsfull for andre.

Motsatser og mangfold

Om mennesker med tinnsoldatenergi skal kunne endre sitt standhaftighetsmønster, trenger de eksempler på at det er andre måter å være i verden på. Kanskje tinnsoldaten i eventyret så dette i ballerinaen? Falt han for hennes ynde og grasiøse vesen som en motsats til sitt eget sammenbitte vesen? Så han kanskje at hun, på tross av sitt ene ben, var i verden på en helt annen måte enn ham?

Vi mener at det finnes samfunn og miljøer som ikke så lett definerer sårbarhet som svakhet, men preges av romslighet for forskjellighet. Slike miljøer er fleksible og aksepterer at mennesker kan være i verden på ulike måter. Miljøer med inkludering og mangfold som grunnverdi ser på sårbarhet og svakhet som fasetter i fargerike fellesskap. De ser med raushet på sårbarheten og er takknemlige for å få innsyn i en annens tanker og følelser. Når vi først har fått noen fortellinger om en annens sårbare sider, vil vi fare forsiktigere frem. Vi holder personens hjerte i hendene, fordi de har valgt å fortelle om sitt liv. Vi vil møte dem som eksponerer sine sårbarheter, følelser og tanker, med noe annet enn vi møtte dem med før de fortalte. Vi vil ha respekt for fortellingene, og bli mer inkluderende i vår væremåte.

I omgivelser med stor toleranse for mangfold er rammene for det aksepterte vide og takhøyden for ulike måter å være i verden på stor. Et samfunn som vektlegger mangfold som grunnverdi, rommer de fleste. Vi mener at «maskefall» ved åpenhet om egen sårbarhet er sentral drivkraft og motor for utvikling av et slikt samfunn. Det gjelder aksept både i relasjon til mennesker som er annerledes fra naturens side, og mennesker som skiller seg ut fordi de er i sårbare faser av livet. På den ene siden kan dette handle om etnisitet og hudfarge, seksuell legning, funksjonsnivå og andre forhold i livet. På den andre siden om mennesker som opplever vanskelige ting og kriser i livet sitt, som samlivsbrudd, langvarig fysisk/psykisk sykdom eller utenforskap på andre måter. Vi mener åpenhet om sårbarhet er veien å gå for å frigjøre sorg fra tap og forvandle tinnsoldatenergi til fornyet kraft og styrke ved endring og tilpasning. Vi velger å trekke parallell til den japansk håndverkskunsten kintsukuroi for å illustrere dette.

Kintsukuroi

Når en gjenstand knuses, er det mest vanlig å gjemme såret vekk og prøve å kamuflere skaden med en vakker reparasjon. En reparasjon som kun er synlig ved nøye inspeksjon. Kintsukuroi derimot handler ikke om å skjule arr når knust keramikk settes sammen på nytt. Med denne metoden gjelder det å fremheve det knuste ved å reparere med sølv eller gull. Det knuste blir til noe verdifullt nytt.

I stedet for å skjule arret fremheves det som del av tingens historie – en historie som sier noe om at vi har vært knust, men at vi har reist oss med våre dyrekjøpte erfaringer (Sotkajærvi, 2016). Denne tenkemåten representerer også en omfavnelse av dem som åpenlyst tør vise fram sine feil eller et uperfekt utseende – noe som tydelig er merket av bruk.

Ingen går gjennom livet uten at det setter sitt avtrykk. Livet setter sitt vannmerke både på kropp og sinn. Det er ikke til å komme ifra. Alle er utsatt for tidens gnagende tann og gravitasjonsloven, mens idealet er evig ungdom og udødelighet. I vår vestlige verden er vi opptatt av det perfekte, både å framstå fra utsiden som vellykket, vakker og ung – og å ha en stabil psykisk helse. Derfor er det forbundet med skam å vise sårbarhet eller «å gå i stykker» mentalt. Det er ganske så trangt i illusjonen om det perfekte. Vår identitet er ofte knyttet til familie, arbeid, og helse. Når det skjer noe med et familiemedlem eller helsen vår skranter, så rammes identiteten negativt. Hvem kan jeg være nå, med min slagside, mitt uperfekte jeg? Er det plass for meg i verden?

Det kan være vanskelig å finne igjen bitene av livet etter en livskrise. Livskriser utsettes vi alle for, og det er mulig å leve videre med dem. Om vi ser på vonde hendelser i livet som om vi er gått i stykker, så er vi slett ikke helt ødelagt – bare midlertidig litt ute av drift. Det gir et håp om at det er mulig å bli hel igjen. Å forgylle arret med sølv eller gull er en måte å vise at erfaringene er verdifulle for oss på. Det er noe vi har lært av. I vår kultur har vi til nå prøvd å reparere feil med å lime ting sammen slik at det ikke er synlig for det blotte øyet at gjenstanden har vært knust. Slik usynliggjør vi vår historie og lar ikke andre få del i den. Gullet og sølvet i kintsukuroi fremhever bruddet som noe å vise frem med stolthet.

Blinde flekker

I vårt indre har vi mange mørklagte rom vi ikke ser, fordi vi ikke vil eller kan. Det kalles for blinde flekker (NDLA, 2018). Disse blinde flekkene kan gjøre at vi kniper øynene sammen og ikke vil se livene våre slik de er. På ett nivå kan vi forstå at vi lever på det Henrik Ibsen kaller en livsløgn – at vi velger fasaden foran sannheten til vi bokstavelig talt står med ryggen mot veggen, og ikke lenger kan lukke øynene for virkeligheten. Og virkeligheten, den kan være brutal. Det er ofte smertefullt å se sitt eget liv og konsekvensene av egne valg. Det er med andre ord ikke et sted vi oppsøker frivillig.

Når det blir en liten glipe inn i vårt indre, faller lyset på det som før har ligget i mørket. Det gir oss en dyrebar mulighet til å se sider ved oss selv som tidligere ikke har vært synlige for oss. Når vi våger å bruke vår nye innsikt til å ta grep om livet, kan vi også forgylle vår dyrekjøpte erfaring og være stolt av at vi er kommet videre. Vi kan glede oss over å stå på et nytt fundament. Et fundament som forhåpentligvis er stødigere og basert på fakta, mer enn drømmer, ønsketenking og tankespinn. Spørsmålet er hvordan vi kan lære oss denne kunsten i livene våre?

Til slutt

Eventyret om tinnsoldaten og ballerinaen har sin motsats i en fabel av Jean de La Fontaine, Eika og sivet, fra 1600-tallet (Wikipedia). De krangler om hvem som er sterkest. Eika mener det må være henne, for hun har røttene godt plantet i jorda. Sivet mener hun er sterkest fordi hun er så tøyelig og former seg etter vinden. De blir ikke enige. Plutselig blåser det opp til storm og den stive eika knekker rett av i de serke vindkastene, mens sivet bøyer seg med vinden. Da ser de hvem sin styrke som er størst – den som kan tilpasse seg de ulike naturkreftene den utsettes for.

Målet med terapi og indre dialog må være å utvikle en psyke og væremåte som ligner mer på sivet. Da er man mer robust og tåler de ulike psykiske påkjenningene som levd liv fører med seg.