Ta glede og humor på fullt alvor

Gleden. Humor. Det umålbare og urådelige. Hva er livet uten glede og humor? Som barnehagelærer prøver jeg å bruke disse hjørnesteinene i møte med barn og ansatte. Barndommen skal være preget av glede, humor og spenning. Å kunne skape et smil og latter hos barn er verdifullt. Dette kan skape et godt utgangspunkt for læring. Rammeplanen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20) sier at vi skal bidra til at barn skal få oppleve glede og humor gjennom leken. Med en yrkespraksis som fremmer dette, er opplevelsen min at barna er mer på, og at mulighetene for gode samtaler og opplevelser økes betraktelig.

Tull og tøys er morsomt for både barn og voksne, og dette gjør det verdifullt i seg selv. Læring er mer enn det programpedagogikken sier, mer enn det å sitte rundt et bord, eller læring om følelsesuttrykk ved hjelp av kort. Det foregår læring gjennom bruk av humor og glede, og dette vil jeg prøve å belyse i denne artikkelen. Jeg fokuserer på det språklige, teaterfaglige og kroppslige.

HVA ER GLEDE OG HUMOR?

Glede er et stort begrep og finnes i mange former. Vi har blant annet bevegelsesglede, skaperglede og mestringsglede. Det som kjennetegner dem alle, er at de gjør oss glade. Gledens egenart er verdifull. Hva er humor? Jeg velger å definere det som et fenomen som involverer en sender og en mottaker, hvor budskapet er å få mottakeren til å le, smile eller uttrykke glede. Det finnes utallige måter å kategorisere humor på. Jeg vil i stor grad gå ut fra de fire typene humor (fritt oversatt) som ble observert av Cameron, Kennedy & Cameron (2008, s. 8)

1. Spillopper: handlinger som gjøres med det formål å frembringe latter hos andre
2. Erting: lekende utsagn som har som mål å provosere en respons fra andre personer
3. Vitser og ordspill: flere former av ordspill og lek med språket
4. Kroppslig lek: bruk av kropp og objekter for å skape glede og entusiasme.

Blant dem som studerer humor, er det ulike meninger om hvorvidt dette er en effektiv arbeidsmåte eller ikke. Bell (2015, s. 3) har studert hvordan humor kan virke negativt. Dette skyldes ofte en manglende forståelse av kontekst og ord. En feilslått vits, eller humor som ikke treffer, kan oppleves pinlig for den som presenterer humoren. Humor kan ofte operere i grenseland av hva som er akseptert av den gjeldende diskursen. Dette kan ende med en fornærmet part. Når det gjelder mislykket humor, er det viktig å sikre at barnet ikke sitter igjen med en dårlig følelse.

EN PEDAGOGISK GULLGRUVE

Barnehagen skal skape et variert språkmiljø som bygger på glede (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 48). Humor er et språklig krevende fenomen, der du må ha en forståelse for konteksten du befinner deg i, og variablene som består av mottakere og settingen. Det kroppslige er en vital del av alle humortypene. Det kan være måten du sanser omgivelsene på, latteren som mottaker for humor og lykken over å mestre humor. Eller hvordan du bruker mimikk og gestikulering som en kroppslig handling, for å produsere humor og glede.

SPILLOPPER

Spillopper er kanskje bedre kjent som det vi voksne definerer som «rampestreker». Rett og slett tøys og tull på sitt tydeligste – og kanskje mest utfordrende. Sett i lys av humorskaping kan vi si at gjennom bruk av humor i barnehagen foregår det en kulturproduksjon (Guss, 2017, s. 21). Dette kan gjelde barns egen kulturproduksjon i form av barn som produserer vitser og spillopper. «I barnehagen skal barna få leke og utfolde skaperglede, undring og utforskertrang» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 19). Utforskertrangen og undringen kan være en sterk motivator for barn til å utføre spillopper. Hva skjer hvis jeg ikke følger regel A eller B i barnehagen? Denne trangen kan ha sin grobunn i nysgjerrighet.

Gulpinar, Hernes & Winger (2016, s. 166) skriver om nysgjerrigheten som et fenomen som oppstår med en disrupsjon, noe uventet. Kanskje det er gjort endringer i rommet? Kanskje det mangler noe? Kanskje en annen person gjorde noe morsomt? Grøver (2018, s. 19) skriver om hvordan barns språklige læringsutbytte er sterkest når de får være i settinger som oppleves verdifulle. For å sette det på spissen kan barnet som tetter vasken slik at det renner over, sitte igjen med en sterkere erfaring og forståelse av vann, enn barnet som utelukkende bruker vann som drikke. Dette åpner for å se disse situasjonene som noe annet enn «sabotasje». Spillopper er i aller største grad lek. En lek som kan utfordre det etablerte og de voksnes væremåte.

ERTING

Erting er nok den humorformen jeg observerer at flest voksne har ubehag med. La oss først presisere at erting ikke er mobbing. Erting i sin egenart er ikke negativ. Erting kan ses på som å eksperimentere med ord, for å se språkets innvirkning på andre, en form for metaspråklighet. Erting kan kobles til det å være lydhør mot andres språklige uttrykk, ved at en kan kommentere feil i andres uttale. Som barnehagelærer har jeg opplevd barn som for eksempel sier «Hei, Bæsje-Petter». Dette definerer jeg som uskyldig, vennlig erting. Min opplevelse er at barnet ikke har noe ond hensikt med dette, men at det kan invitere til samspill. Jeg svarer da gjerne «Hei, Prompe-Turid». Barnet ler og vi kan gå inn i en form for språklek der vi etter tur kommer med morsomme ordkombinasjoner til hverandre. Opplever en av partene at det blir nok, har vi blitt enige om å si stopp. Gjennom disse samspillene som er språklig fokusert og oftest barne-initiert, kan barna få rikelig med språklig erfaring.

VITSER OG ORDSPILL

Ved bruk av vitser og ordspill er de estetiske kvalitetene viktig, som for eksempel timing, rytme, tid og tempo (Guss, 2017, s. 46, 49). Hvordan forteller du vitsen? Hvor lang tid bruker du for å komme til poenget? Passer vitsen i denne settingen? Fra et teaterfaglig perspektiv kan vi se på den som fremfører humoren, som utøveren, og den som bevitner den, som tilskuer. Cameron et al. (2008, s. 8) beskriver behovet for en lingvistisk fungering i arbeidet med humor. Her kan spøk og ordspill være et godt verktøy. Å leke med ord og bruke humor kan derfor sies å gi språket en mening som er indre motivert – og gledesfylt. Det handler om å kunne forstå språkets innhold og dele det med omgivelsene sine. Vi ser på enkeltord og prøver å lage det til noe morsomt, eller vi tester ut vitser på hverandre. Vitser og ordspill kan knyttes opp mot det å skape en form som leker med barns assosiative premisser, noe gjenkjennbart for barnet (Guss, 2017, s. 42). Dette er helt essensielt for å kunne lykkes med denne type humor.

KROPPSLIG LEK

Kroppen kan være et morsomt redskap, og den kroppslige leken er verdifull fra et humoristisk standpunkt. Som barnehagelærer legger jeg ofte opp til voksen-initiert humor. Et eksempel er under bleieskift når jeg tar en ubrukt bleie på hodet og spør barnet hvor bleien er. Da begynner barnet ofte å le. Det finnes flere eksempler på lek der kroppen brukes som utgangspunkt for humorskaping. Løndal & Fasting (2016, s. 7) beskriver barn som «kroppslig rettet mot verden», og at de rettes mot objekter og subjekter som har mening. Det kan for eksempel være titt-tei-lek, eller å kikke smilende mellom beina sine i håp om å få en respons. Humor har ingen fysiske rammer og kan oppstå hvor som helst.

Det kan skje på tur, i samlingsstund og til og med på do. For å skape rom for den kroppslige leken er det viktig med et miljø som inviterer barna til bevegelse.

GIR UANTE MULIGHETER

Jeg har forsøkt å belyse viktigheten av humor og glede som noe enestående og verdifullt i seg selv. Det er forsøkt tydeliggjort hvilken faglig verdi det kan ha, sett i sammenheng med det språklige, kroppslige og teaterfaglige. Den største gevinsten er at det er gøy og legger til rette for barns indre motivasjon. Med denne tankegangen kan det åpne for nye måter å møte barns utspill og væremåte på. Det er ikke mitt ønske å instrumentalisere humoren. Humoren er egenrådig og alltid

i bevegelse, og ikke noe vi skal styre og kontrollere. Å arbeide med humor kan være utfordrende, og det krever mye av personalet i barnehagen. Det er helt essensielt at personalgruppen kan møte barns humoruttrykk på en sensitiv og god måte. Humor og glede som arbeidsmåte kan åpne uante pedagogiske muligheter.