– Ikke alltid riktig å avbryte barns røffe lek

Barn liker å leke røft og holde på med rampestreker. Både de som var unge i etterkrigstiden og på 2000-tallet forteller om snøballkrig, lekeslåssing og epleslang.

Men innholdet i den røffe leken har endret seg i takt med utviklingen i samfunnet.

– Før gikk de færreste barna i barnehage, og de yngste barna gikk annenhver dag på skolen. Slik hadde de fleste ungene mye tid til å leke uten at de voksne overvåket den minste bevegelse, sier universitetslektor Ragnhild Røe Norderhus ved Institutt for lærerutdanning på NTNU.

Røff lek før og nå

Sammen med Gunilla Eide Isaksen, universitetslektor, og Maria Øksnes, professor, begge ved NTNU, har Norderhus undersøkt hva som er likt og hva som har endret seg av røff lek gjennom tre generasjoner.

Undersøkelsen er basert på 90 individuelle intervjuer om tre generasjoners minner fra barndommen i Norge. Utvalget besto av kvinner og menn som var i 20-årene, 50-årene og 70-årene.

Forskerne håper at funnene deres kan få foreldre og ansatte i barnehage og skole til å gjøre seg noen flere refleksjoner før de avbryter det de oppfatter som røff lek.

Jakten på spenning

Alle deltakerne i undersøkelsen beskriver minner om røff lek, både kvinner og menn. Røff lek assosieres ofte med farlig lek, men forskerne la merke til at det var ulikt hva de tre generasjonene beskrev som røff lek.

Disse variasjonene kan studeres nærmere som farlig lek, skummel lek og rampestreker. En felles drivkraft for disse tre er jakten på spenning og moro.

De to eldste generasjonene forteller om lek som de selv opplevde som farlig mens leken pågikk. Lek som førte til skader og dødsfall. Det var for eksempel leking i trafikken, i fjell og bergskrenter, ved elver, i fjæra og ved vann.

En av de eldre informantene, Tore (72), forteller om aking med rattkjelke:

«Jeg og en annen kom ned gaten i full fart over trikkeskinnen og der kom trikken antagelig en meter fra oss. Jeg så bare svart. Vi føk forbi. Hadde det vært en tidel, kanskje et hundredels sekund senere, så hadde jeg ikke vært her i dag».

De to eldste generasjonene forteller også at det var lett å finne farlige materialer og ting. Både jenter og gutter forteller om steinkriger der lekekamerater ble hardt skadet og som døde.

I etterkrigsårene var det også mulig å finne sprengstoff og granater som ble med i leken.

Foreldrenes restriksjoner ble brutt eller glemt

Deltakerne forteller at det var spennende å oppsøke farlige steder og leke med farlige ting, og at de bevisst oppsøkte områder som ikke var overvåket av voksne.

Norderhus poengterer at alle generasjonene forteller om voksne som satte restriksjoner på hvor det var lov å leke og ikke. Det var ikke fritt frem å leke overalt, slik man kan tro i dag når man hører om leking i gamle dager.

– Barna kunne nok få en beskjed om å passe seg, men de glemte det fort. Vi fikk en del beskrivelser av lek både i gata og ved vann hvor relativt små barn lekte på egenhånd, noe som nok er utenkelig i dag. Men som de selv forteller, de gjorde seg erfaringer med grensene for hva de mestret og å passe på hverandre, sier Norderhus.

Forbud mot skummel lek

Deltakerne i studien skiller mellom farlig og skummel lek ut fra om de opplevde at de hadde kontroll eller ikke. Når 20-åringene beskriver deres minner om røff lek, så er det snakk om skummel lek. Hos dem er det ingen fortellinger om dødsfall. En av de farligste episodene som trekkes frem hos den yngste generasjonen er lek med ild og tørr halm.

Et fenomen som dukker opp i fortellingene til 20-åringene er at det ble forbudt med skummel lek i skolegården. For eksempel snøballkrig, kongen på haugen og lekeslåssing.

Samfunnsutviklingen har ført til mer trafikk i gatene og lekemiljøet har blitt endret på grunn av økte sikkerhetskrav.

– Det kan nok skyldes at man ønsker å beskytte barna fordi man er redd for at leken skal bli for voldsom eller at barna skal skade seg, men ironisk nok gjør dette ofte leken mer spennende, forteller Norderhus.

– Jeg leste nettopp om en episode hvor politiet ble tilkalt, men som faktisk handlet om lekeslåssing mellom ungdommer. Det er muligens ikke enkelt å avgjøre, men kanskje bør man bare spørre ungdommene eller barna: Hva skjer? Er det på ordentlig eller på liksom?, sier Norderhus.

Rampestreker på voksnes bekostning

Rampestreker er til stede hos alle generasjonene som deltok i undersøkelsen. I motsetning til skummel og farlig lek, så er ikke fortellingene om rampestrekene like mye preget av endringene i samfunnet. Alle generasjonene forteller om epleslang, ringe på dører og stikke av, kaste epler, plommer eller snøballer på vinduer og biler, og lure forbipasserende med lommebok festet i fiskesnøre.

Rampestrekene skilte seg fra annen lek, siden målet var å få reaksjoner fra de voksne. Det var ikke gøy om de voksne ikke ble sinte eller om de fikk lov til å plukke epler.

– Rampestrekene skulle gjerne være litt skummelt, men ikke farlig. Barna ønsker ikke å være slemme og ødelegge, sier Norderhus.

Barnas lekeradius

Samfunnsutviklingen har ført til mer trafikk i gatene og lekemiljøet har blitt endret på grunn av økte sikkerhetskrav. På den måten krympes barns lekeradius og foreldre må være tettere på barna og se til at barna overholder reglene.

Alle generasjonene i undersøkelsen satt med minner om røff lek, og mente at det var opplevelser som ga viktig livserfaring.

Medieutviklingen bidrar til at mer lek flyttes innendørs, og institusjonaliseringen gjør at barna i større grad møtes på skolefritidsordning og fritidsaktiviteter. På den måten får barns fritid mer ordnede forhold og flytter seg til trygge arenaer.

– De voksne er nok mye tettere på barna nå og kan følge opp dersom leken blir farlig. Og det er jo bra. Men muligens stoppes også relativt ufarlig lek, som kan bidra til at barna utvikler egen dømmekraft for hva som er farlig og når de for eksempel bør stoppe leken, sier Norderhus.

Forskernes råd til foreldre og lærere

Alle generasjonene i undersøkelsen satt med minner om røff lek, og mente at det var opplevelser som ga viktig livserfaring. De delte også en bekymring og et inntrykk av at barn i dag kontrolleres for mye, og at for mye av dagens lek blir institusjonalisert og pedagogisk.

– De mener at dagens barn nok kunne hatt godt av den mer røffe leken, og at man frarøver barna muligheter til lek som de verdsetter, fordi man tenker at det er farlig, uten at det nødvendigvis trenger å være det, forteller Norderhus.

Til foreldre og ansatte i skole og barnehage som observerer røff lek har forskeren et håp om at man tenker seg om et øyeblikk før man stopper voldsom lek, og reflekterer hvorvidt leken er farlig, eller bare skummel.

– Er man usikker, så kan man heller holde et lite øye med barna og hjelpe dem om leken går over styr og de ikke klarer å ordne opp selv, sier Norderhus.

Røff lek i generasjoner

Norderhus, Isaksen og Øksnes har undersøkt hvordan 90 personer beskriver deres minner av røff lek i barndommen.

Funnene er et resultat av individuelle intervjuer. Kriterier for deltakelse var alder, frivillighet og interesse for å dele barndomsminner.