5 forskningsbaserte råd for å hjelpe barn som har opplevd krig og flukt

Krigen i Europa kjennes nær og ubehagelig. Norge skal ta imot og bosette 35.000 flyktninger fra Ukraina. Ukrainske barn skal nå inkluderes i det norske skolesystemet, de skal tas imot i barnehagene og på fritidsaktiviteter. Mange av de som skal ta imot barna på disse arenaene opplever usikkerhet rundt hvordan man kan gjøre det på en god måte. Heldigvis kan forskningslitteraturen gi oss gode råd om hvordan vi kan trygge og legge til rette for læring for barn som har opplevd krig og flukt.

Flyktningbarn er som alle andre barn, men som på grunn av krig, konflikt og utrygghet må flykte fra sitt hjem og hjemland. De fleste flykter sammen med familie, men mange barn tvinges også på flukt alene. I krig og konflikt er barn sammenliknet med voksne ei særlig sårbar gruppe da de har mindre livserfaring og mental kapasitet til å kunne håndtere traumatiske opplevelser. Forskningslitteraturen peker på mange alvorlige psykiske helsekonsekvenser av slike opplevelser og posttraumatiske stressreaksjoner (PTSR) i barndommen. Redusert evne til å lære og tapt utdanning er også blant konsekvensene.

Flashbacks og mareritt

En normal posttraumatisk stressreaksjon er gjenopplevelse eller «flashbacks». Det er påtrengende minner der barnet gjenopplever det som skjedde. For barnet er det fryktelig ubehagelig og kan gi like sterke kroppslige reaksjoner som under selve hendelsen.

Traumatiske mareritt er også vanlig hos barn. Barnet våkner gjerne med intens frykt og sliter med å få sove igjen. Unngåelse er også en normal reaksjon som handler om å unngå alt som kan minne om det de har opplevd. Negative tanker og følelser er vanlig, som frykt, engstelse, sinne, og følelse av skam og skyld fordi man har flyktet og kanskje måtte la familiemedlemmer bli igjen.

Videre er det vanlig med høy aktivering i den delen av nervesystemet som styrer den såkalte fight or flight-responsen. Dette fører til at det skilles ut overdrevent mye stresshormoner i kroppen. Vanlige plager på grunn av dette er hjertebank, indre uro, rastløshet, svimmelhet, magesmerter, hodepine og søvnproblemer.

Traumatisk tress kan føre til læringsvansker

Posttraumatisk stressreaksjon er også forbundet med redusert evne til å lære og dårlig skolefungering. Delene av hjernen som er viktige for å tilegne seg læring og huske det som allerede er lært, er veldig sensitive for traumatisk stress. Stresset påvirker hjernens normale funksjon og blokkerer læringsprosessene. På lang sikt kan traumatisk stress også skade hjernens normalutvikling og dette er særlig aktuelt hvis traumatiske hendelser skjer når barnet er i viktige utviklingsperioder.

Men det finnes heldigvis gode nyheter. Barn har god evne til å komme seg dersom de får hjelp og støtte og for mange barn vil stressreaksjonene med tiden gå over.

Fem prinsipper for ivaretakelse

Hvilken hjelp og støtte kan man gi?

Det finnes fem prinsipper med solid dokumentasjon for hvordan man bør ivareta personer som har opplevd traumatiske hendelser. Vi har testet disse prinsippene gjennom et program for barn som lever i krig- og konfliktområder, som vi har kalt Better Learning Program.

Målet med programmet er å redusere stressreaksjoner, bedre skoleferdigheter og skoleprestasjoner, og programmet gir gode resultater, som vi har omtalt i en forskningsartikkel her.

Trygghetsfølelse er avgjørende

Det første prinsippet er å skape følelse av trygghet. Mange studier viser at posttraumatisk stressreaksjon vedvarer under forhold som er pågående, men at reaksjonene gradvis reduseres hvis man klarer å etablere en trygghetsfølelse. Trygghetsfølelse er avgjørende for at den kroppslige stressreaksjonen skal dempes.

Ved å skape trygghet kan man altså direkte påvirke prosesser i hjernen som er gunstig for barnets psykiske helse. Som pedagog kan man skape trygghetsfølelse gjennom å etablere forutsigbarhet, skape rutiner og stabilitet. Bruk god tid på å bli kjent og la barnet få være med å bestemme over sin egen hverdag.

Ro og mestring

Det andre prinsippet er å berolige og skape ro, som handler om å styrke følelseskompetansen og selvreguleringen de av negative følelsene. Stressmestringsteknikker, fysiske og kreative aktiviteter, samt mulighet for å ta ting i eget tempo, er viktig for å oppnå dette.

Det tredje prinsippet er å bygge mestringstro. Å oppleve at man har påvirkningskraft på eget liv er viktig. Vi kan skille mellom personlig og kollektiv mestringstro. Personlig mestringstro handler om tro på egen evne til å påvirke sin egen situasjon. Kollektiv mestringstro handler om tro på at man tilhører en gruppe som kan oppnå positive resultater.

Det bringer oss til det fjerde prinsippet som er å fremme sosial samhørighet og støtte. Dette prinsippet er sterkest dokumentert av alle prinsippene.

Barn som blir separert fra foreldre

Samhørighet og støtte gir mulighet for et bredt spekter av sosiale støtteaktiviteter og kan bidra til å rydde opp i uro og tankekaos hos barnet. Det reduserer ensomhet og kan også endre hvordan barnet oppfatter situasjonen det befinner seg i.

Mangel på sosial tilhørighet er en risikofaktor for utvikling av psykiske helseplager. For barn kan det også være skadelig å bli separert fra omsorgspersonene sine. Dette ble dokumentert i England etter andre verdenskrig da det under krigen var vanlig å separere barn fra foreldrene sine for å sende de ut av storbyene. Det man imidlertid fant var at barna som ble igjen med foreldrene sine klarte seg bedre, til tross for at de opplevde traumatiske krigshendelser. Barna som ble sent alene ut av storbyene utviklet både kognitive, emosjonelle og sosiale problemer som følge av separasjonen.

Troen på en god fremtid

Det femte prinsippet er å bygge håp for fremtiden. Det har vist seg at ved å ha en form for fremtidsoptimisme klarer barnet seg bedre enn om det ikke har det.

Her er det viktig å påpeke at fremtidshåp ikke er det samme som en forventning om at ting skal bli som det var før flukten. Mange flyktningbarn har forlatt både hjem, familie og venner, og de vet kanskje ikke om deres nærmeste er i live. Fremtiden blir ikke nødvendigvis slik de hadde trodd, men til tross for alt de har opplevd kan de likevel få en god fremtid. Troen på dette må fremmes og bygges opp.

Ett av de mest virkningsfulle tiltakene for å stimulere barnas naturlige helingsprosess er at de får komme i barnehage og skole. De overordnede pedagogiske målene bør være å legge til rette for sosial aktivitet, trivsel og læring. Pedagoger bør innta en rolle der de aktivt følger opp barna over lang tid.

Lær av Utøya

Utøyastudien viste at elever som var på Utøya i 2011 ble møtt med mye empati og tilrettelegging like etter hendelsen, men at støtteapparatet manglet utholdenhet og hjelpetiltakene forsvant. Dette resulterte i at mange fikk problemer med å fullføre skolegangen, som omtalt i boken Å leve videre etter katastrofen – stressreaksjoner og oppfølging etter.

Dette understreker betydningen av tett oppfølging, og konkrete pedagogiske tiltak som kan iverksettes om det er behov for å håndtere lærevansker også på lengre sikt.