Den doble digitaliseringen: Fag og undervisning i endring

Koronakrisen har initiert et stort eksperiment i hele samfunnet. Når all undervisningen i universitets- og høyskolesektoren foregår digitalt, utformes forholdet mellom fagenes innhold, digitale verktøy og omgivelser på nytt. De digitale verktøy og omgivelser som tas i bruk, må ta høyde for endringer i fagene og nye kommunikasjons- og læringsvilkår mellom lærer og studenter og i de arbeidsfellesskap ansatte og studenter inngår i.

Hva betyr denne doble digitaliseringen av fagene i seg selv og undervisningen i disse fagene? Hvordan kan utvikling i fagene og undervisning henge sammen i digitale og fysiske kontekster? Hva skal til for å skape en dypere integrasjon mellom fagenes utvikling og undervisning og læring?

Svarene på disse spørsmålene er ikke trivielle, og vi har definitivt ikke alle svarene. Dette er et forsøk på å drøfte problemstillingen og peke ut noen mulige retninger i dette foreløpig nokså uklare landskapet.

Hva skjer nå – et utgangspunkt

Det norske samfunnet er gjennomdigitalisert i mange sektorer og i våre liv som samfunnsdeltakere. Nå kommer neste bølge av digitaliseringen med full kraft. Alle fag påvirkes av digitaliseringen, og noen fag gjennomgår store endringer ved bruk av digitale ressurser. Nye digitale infrastrukturer skaper nye vilkår for universiteter og høyskoler.

Torsdag ettermiddag den 12. mars 2020 ble en rekke tiltak satt i gang for å stoppe spredningen av koronaviruset. Én konsekvens av disse tiltakene var at betingelsene for de fleste ansatte og studentene i en stor sektor i samfunnet endret seg radikalt. Universitets- og høyskolesektoren måtte stenge tilnærmet alle lokaler og i løpet av svært kort tid tilby digital undervisning til alle studenter.

Noen av de ansatte hadde drevet med digital undervisning i mange år, men frem til denne torsdagen i mars var digital undervisning i all hovedsak et supplement til undervisning der lærer møter studenter i fysiske rom. Mange av dem som underviser hadde, helt naturlig, liten eller ingen erfaring med digital undervisning. De fleste hadde imidlertid brukt digitale ressurser i undervisning i mange år. Vi har ikke oversikt over alt som har foregått overalt i sektoren, men ved Universitetet i Oslo (UiO) registrerte vi at all undervisning der det var mulig, ble utført digitalt i løpet av en drøy uke etter 12. mars. Det finnes selvfølgelig undervisning som ikke kan gis gjennom digitale kanaler, som for eksempel klinisk trening, lab- og feltundervisning. Det er svært krevende å undervise kun digitalt når innholdet i undervisningen krever faglige og pedagogiske design med gjennomarbeidede oppgaver og samtaler over lengre tidsperioder som nødvendig for å oppnå dybdekunnskap hos studentene.

Studenter og læring av fag

En antagelse som ofte blir fremsatt innen utdanningspolitiske utredninger og mer generelt i mediene, er at ungdom og studenter mestrer bruk av digitale kanaler og omgivelser. At ungdom og studenter har mye erfaring med og bruker mange sosiale medier, er det liten tvil om, men å bruke digitale omgivelser til å lære komplisert faglig innhold, er noe helt annet. I sosiale medier kommer innhold i all hovedsak «flytende» uten kategorier og struktur, men i et studium er det faglige innholdet ordnet i bestemte kunnskapsstrukturer og taksonomier. Dette krever at studentene engasjerer seg dypt i fagene, i samtaler i og om fagene og at det gis tilbakemeldinger til lærere og medstudenter gjennom et lengre studie- og læringsforløp. Mestring må knyttes til kognitivt arbeid og samtaler over tid, både i sosiale og digitale kontekster – der studentenes progresjon forutsetter faglig og sosial bekreftelse og anerkjennelse.

Teknosentrisk fase

Ser man på hva som skjedde i dagene, ukene og frem til semesterslutt, har de fleste råd og tips vært av praktisk karakter, som hvordan få digitale verktøy og nye omgivelser til å virke enten dette var Teams, Zoom eller Canvas, eller verktøy for opptak av forelesninger. I denne tidlige fasen måtte det opplagt være slik, da det var viktig å få med alle, både lærere og studenter, i bruken av tilgjengelige verktøy. Alle ansatte og studenter måtte først mestre nye digitale omgivelser og verktøy før de kunne utnyttes optimalt.

Raske og umiddelbare endringer der ny teknologi tas i bruk, kjennetegnes ved at de tidlige fasene er teknosentriske. De mer langsiktige endringene av undervisning og læringskultur dreier seg om utvikling av et nytt repertoar av arbeidsformer og innhold i samspill med studentene. Det er imidlertid ingen automatikk i at en teknosentrisk fase fører til varige og utviklende endringer.

Digitaliseringen er ikke entydig

Et viktig premiss for den videre diskusjonen er at digitalisering i sektoren omfatter mange ulike problemområder. Digitalisering skjer innen fagene og i undervisningen, og disse to aspektene ved digitalisering henger på ulikt vis sammen. At det er en mangel på entydighet i forståelsen av hva digitalisering innebærer, forsterkes ved at tilnærmet all undervisning har skjedd digitalt de siste månedene. Det er grunn til å hevde at det som skjer nå, kan tildekke viktige utviklingstrekk knyttet til digitalisering i fagene og hvordan de undervises. Akutte løsninger kan vise seg lite produktive hvis man vurderer dem over et lengre tidsrom.

Fagene digitaliseres

Et viktig utviklingstrekk ved UiO er at fagene digitaliseres, som i sin tur endrer fagenes faktiske innhold, hvordan fagstoffet presenteres og sekvensieres, hvordan teorier, metoder, analyser og verktøy presenteres og brukes, og sist, men ikke minst hvordan fagene flytter seg nærmere forskningsfronten. Nye funn finner sin plass i pensum raskere enn før gjennom bruk av digitale løsninger. Økende tilgang på store datamengder brukes ofte som eksempel på denne utviklingen. I de fleste fagene innen realfag og teknologi og stadig flere fag innen medisin, samfunnsvitenskap og humaniora, åpner dataflommen opp for utstrakt digitalisering av innholdet i fagene. Et nåtidig eksempel er at innen juridiske fag er tilnærmet alt råmateriale for forskning og undervisning i digital form, noe som blant annet åpner for maskinlæring og utvikling av verktøy som sorterer under overskriften kunstig intelligens.

«Data Science»

I dette bildet vokser det tverrfaglige kunnskapsområdet «data science» kraftig og beveger seg inn i tilnærmet alle fagområder ved et breddeuniversitet som UiO. I korte trekk defineres «data science» som et fler-/tverrfaglig område som utvikler og bruker teorier, metoder, algoritmer, verktøy og systemer for å hente kunnskap og innsikt ut av strukturerte og ustrukturerte data. Dette handler om alt fra å forstå data til representasjon av kunnskap. Videre står beregninger sentralt, og maskinlæring (dyplæring) gjør sitt inntog i hele den vitenskapelig bredde. «Computing in Science Education» har pågått ved UiO siden slutten av 1990-tallet og er nå en naturlig del av all undervisning innen realfag og teknologi. «Computing in all education», eller kanskje mer presist «Data Science and Computing in all Education” gjør nå sitt inntog over hele UiO.

Forskningsintensiv tilnærming

UiOs utdanninger er forskningsintensive og bygger på store, robuste fagmiljøer. Dette betyr at innholdet i undervisningen bygger på pålitelig og gyldig kunnskap som man i det enkelte fagområde er enige om – eller de spørsmål man anser som de sentrale i faget. Dette betyr at endringer i utdanninger ved UiO primært kommer gjennom endringer i fagene. Det er fagene som definerer innhold og hvilket læringsutbytte som er mulig, men de aller fleste fag endres, og den viktigste strategiske driveren de siste 20 årene har vært digitalisering.

Et skille mellom undervisningens form og fagets innhold er klargjørende når utfordringer knyttet til digital undervisning skal tematiseres. Om innhold og/eller former for undervisning endres, blir arbeidsprosessene nå gjennomført i digitale omgivelser. Den sosiale og fysiske konteksten er digitalisert. Dette medfører store endringer, særlig mentalt, for de aller fleste lærere i sektoren.

Digital undervisning og læring

Hvilke kompetanser kreves? Forskningen om digital undervisning og læring har vist at det som regel er kombinasjoner av fysiske og digitale omgivelser som gir de beste resultatene. Variasjon i innhold og arbeidsformer kan forklare dette. Nyansene om hva som virker, er for omfattende å ta inn i denne teksten, men de handler om å finne balanse mellom ulike hensyn. Det er imidlertid slik at uavhengig av hvilke typer omgivelser det arbeides i, er engasjement og egeninnsats hos studenten helt avgjørende. Studenter med høy selvreguleringskapasitet gjør det veldig bra i alle fag. En av faglærernes viktige funksjoner er derfor å skape vilkår for at slik kapasitet utvikles hos hver enkelt student gjennom deres studie- og læringsforløp. Kapasitet til selvregulering må kobles til hvert enkelt fag, selv om selvregulering også har klare trekk knyttet til holdninger og disposisjoner om hvordan kunnskap og læring forstås i ulike fag.

Et viktig forhold som vi vet langt mindre om, er hvordan faglige samtaler endres mellom lærere og studenter og studenter seg imellom i nye digitale rom. Gode dialoger er en av de mest sentrale forutsetninger som må være til stede når studenter skal utvikle en dypere forståelse av et fag. Dette vil også gjelde i digitaliserte arbeidsprosesser. Det vi vet, er at dette blir mer krevende enn før, primært fordi de sosiale vilkårene for faglige samtaler må defineres på nytt i nye omgivelser.

Hva er mer krevende enn før?

Noen generelle forhold gjør studier i mange fag mer komplekse enn før. Hvilken kunnskap er den mest relevante? Avgrensing av et fags innhold blir viktigere når kunnskapsmengden øker, noe som skjer i alle fag. Dette kompliseres ytterligere når undervisningen og læringen skal besvare spørsmål som går på tvers av fagområder. I slike tilfeller vil selve problemdefineringen være helt avgjørende for å sette grenser for hva som er relevant. Informasjons-«overload» er et problem i de aller fleste fag og på de aller fleste områder. Et dagsaktuelt eksempel er hvilke faktorer som skal vektlegges når man skal forstå et komplekst fenomen, som for eksempel spredning av et virus.

Lærerne bør etablere en mer eksplisitt kontrakt med studentene, der regler for samtaler og faglig utvikling må forhandles frem. Et slikt meta-arbeid er langt mer avgjørende for læringsvilkårene nå enn det har vært tidligere. I digitale omgivelser må kommunikasjonen være mer eksplisitt, og det krever bedre ledelse av samtaler enn tidligere. Det kreves også en mer bevisst bruk av fagspråk og generelle språklige virkemidler. Når den digitale konteksten oppleves som mindre rikholdig, kreves utvikling av oppgaver og aktiviteter som kan kompensere for dette.

Hva skjer nå med digitalisering i UH-sektoren?

Koronakrisen har initiert et stort eksperiment i hele samfunnet. Vi er på vei gjennom en teknosentrisk fase og skal inn i en tilstand der vi forstår og utnytter fysiske omgivelser og digitale verktøy og kanaler for å støtte og stimulere studentenes læring. Det første vi bør gjøre, er å ta oss over i en fase der vi stiller spørsmål om hvordan vi organiserer og sekvensierer kunnskap i enkeltemner, semestre og studieprogrammer.

Hvordan skal dette gjøres i de nye digitale rommene som nå skapes, og hvordan bør dette være når ny normalitet i samfunnet er oppnådd, det vil si når studentene nå vender tilbake til campus og høsten 2020 vil preges av fysisk og digital undervisning? Vi må mobilisere våre arbeidsfellesskap og drøfte sammenhengen mellom digitale verktøy, omgivelser og kunnskapens struktur og innhold. Vi må ta i bruk strukturerte data om studentenes læring fra den digitale plattform de arbeider i. Da kan vi støtte studentenes utvikling bedre enn vi har maktet til nå. Med digital undervisning åpnes det for nye og unike muligheter til utvikling av våre studier og utvikling av nye kompetanser for og i morgendagens arbeidsliv.

Digitalisering av fag og undervisning – hånd i hånd!

På Institutt for pedagogikk ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet ved UiO kommer den doble digitaliseringen inn i flere emner. I masterprogrammet Kommunikasjon, design og læring kan studentene nå få direkte erfaringer med det de leser om. De leser ikke bare om, men de erfarer hvordan ulike digitale verktøy kan stimulere kognitive og sosiale prosesser. Data kan registreres av hva de gjør, og de kan gjøre enkle analyser av egne læringsforløp. Selv om de har gjort deler av dette tidligere, forsterkes dette. Videre kommer det inn nye faglige elementer når alt skjer digitalt. Studentene kan få en bedre forståelse av vilkårene som digital infrastruktur skaper i samspillet med det de gjør og lærer i sin hverdag som studenter. De erfaringer som nå skapes, gir studentene og lærerne nye typer kunnskap om læring i digitale omgivelser. Forskningen i det tverrfaglige kunnskapsområdet læring i digitale omgivelser integreres nå tettere med studentenes arbeid i den digitale undervisningen. Hvordan man kan og bør balansere digital og fysisk undervisning, kan nå drøftes på et mer nyansert grunnlag.

Et annet eksempel fra Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er når digitale verktøy for utnyttelse av data gjennom bruk av ulike former for beregninger integreres i undervisningen. I fysiske rom har dette medført at læreren blir mer veileder enn foreleser, da studentene i større grad enn tidligere kan gjennomføre digitale eksperimenter og diskutere resultatene av disse eksperimentene med medstudenter (og faglærer). Denne koblingen må kunne forsterkes når undervisningsrommet blir digitalt, men spørsmålet er hvordan dette skal gjøres. Hvordan skal bruk av digitale verktøy for å skape læring i et fag integreres i et digitalt læringsrom? Den enkle veien er skjermdeling som i dag, men det er overveiende sannsynlig at digitale ressurser i form av programvare og felles tilgang på data og regnekraft vil være integrert i fremtidens digitale læringsrom. Over de siste 20-25 årene har vi fått en integrasjon av digitale verktøy i det fysiske læringsrommet. Nå står vi overfor en integrasjon av det samme i det digitale læringsrommet.

Hvordan bør den doble digitaliseringen beskrives og forstås?
Den doble digitaliseringen gir oss ikke bare muligheten til å bruke digitale verktøy og omgivelser. Den gir oss muligheter som kan gripes når en radial, ekstern påvirkning kan transformeres til varige institusjonelle endringer. Det er her fagenes digitale utvikling og den fysiske og digitale undervisningen kan bli integrert til høsten og i årene som kommer.

Hvilke av de digitale undervisningsformene som i samspill med andre undervisningsformer viser seg å være de kvalitativt beste, er så langt et spørsmål som må undersøkes. Hvordan det kan skapes nye typer læringseffekter, som tar utvikling av fagene og nye arbeids- og undervisningsformer som premisser, krever innovativ forskning i høyere utdanning. Så langt er det flere spørsmål enn svar, men vi har nå unike muligheter når det gjelder utforming av nye arbeids- og læringsformer som i økende grad integreres med fagenes utvikling og i bruk av fysiske og digitale rom.

Høsten 2020 og de neste årene

Hvilke virkninger vårens «sjokk»-digitalisering av undervisning vil ha på lengre sikt, må gjøres til gjenstand for robust forskning. Til nå har de fleste forsøk på å fange opp det nye som skjer, vært basert på enkle spørreundersøkelser rettet mot det som skal utredes og gjøres på relativt kort sikt.

Det vil være sannsynlig at mange i UH-sektoren nå i større grad ser verdien av å møte studentene fysisk og vil ta i bruk alle de muligheter dette gir. Digital undervisning er selvsagt ikke et ubetinget gode. Mange vil undersøke kombinasjoner av fysisk og digital undervisning, og knapt noen vil tro at alle svar ligger i å ta opp forelesninger – legge disse forelesningene på boks – så kan studentene se på det når de vil. En avgjørende forutsetning for læring er en godt designet studiestruktur og varierte undervisnings- og arbeidsformer der det skapes læringssituasjoner og over tid en god progresjon. Det er grunn til tro at høsten og de kommende semestre vil komme til å sette dype spor i norsk høyere utdanning og ved UiO.

En epilog

Hvordan vil endringene påvirke studentenes studier, deltagelse i undervisning og deres læring? En tentativ liste over kompetanser som studentene må mestre i løpet av sine studier, kan utledes av argumentene som er ført inn i denne teksten:

• Studentene må mestre variert innhold, variert bruk av digitale verktøy og arbeid i ulike fysiske og digitale omgivelser. Variasjonen i bruk av teknologier for kommunikasjons- og innholdsproduksjon i fagene kan sammen med nye arbeidsformer i høyere utdanning skape vilkårene for økt individuell mestring og sterkere kompetansebygging.
  
  
• Studentene må mestre faglig digitalt innhold, og veien fra denne mestringen til effektiv problemløsning i profesjoner og yrker må dyrkes. I dette bildet er forståelse av digital representasjon særlig viktig, enten dette er søkbar tekst eller systemer som gjennom simuleringer beskriver fenomener i naturen eller oppførselen til menneskeskapte tekniske innretninger. Innholdet i fagene må organiseres med relevansstrukturer som gir gode koblinger til praksis der dette er relevant.
  
  
• Studentene må mestre nytt faglig/digitalt innhold gjennom selvregulering og sosial regulering. Å lære ny kunnskap når den er organisert i avanserte vitenskapelige representasjoner, krever mer enn før. Kunnskapen kan fremstå som mer abstrakt og krever mange ulike former for kognitiv bearbeidelse i flere symbolsystemer (tekst, tale, digitale representasjoner og spesialisert fagspråk). Mer undervisning i digitale rom vil kreve bruk av nye mekanismer for å oppnå selvregulering og sosial regulering i studentmassen.
  
  
• Studentene må mestre faglig og sosialt samspill i flere ulike typer av omgivelser og på forskjellige plattformer. Studenter og lærere erfarer at digitale omgivelser ikke har alle de eksplisitte og implisitte tegn som vi ofte bruker når samarbeid skal etableres og gjennomføres og samtaler føres i fysiske omgivelser. Ofte kreves det at vi er mer eksplisitte og at det er klarere regler og normer for de samtaler som skal føres. Å mestre overgangen mellom ulike typer av omgivelser, blir mer sentralt enn før.
  
  
• Studentene må mestre etiske og juridiske forhold som kreves for å inngå i digitale læringsprosesser. I digitale omgivelser samles det automatisk inn data. Handlinger og adferd kan registreres, noe som er nytt for de aller fleste i sektoren. Det alle nå må ha kunnskap om, er hva som er de etiske og juridiske rammene for innsamling og bruk av denne type data. Vi må skille mellom hva som reguleres juridisk og hvilke typer av etiske refleksjoner som bør være del av studiene.

Avslutningsvis vil vi peke på behovet for å diskutere videre hvordan vi skal forstå den perioden vi nå er inne i og enda mer sentralt hva er de langsiktige effektene av den doble digitalisering i sektoren? Ambisjonen må være å utvikle kvalitativt bedre utdanninger som i enda større grad enn i dag gjør våre kandidater i stand til å tilegne seg avansert kunnskap i hele sitt yrkes- og livsløp.

En kortere versjon av denne kronikken ble først publisert i Khrono