Hva er egentlig en tillitsreform?

Denne kronikken sto først på trykk i Kommunal Rapport

Regjeringen skal gjennomføre en tillitsreform i offentlig sektor, men innholdet i reformen er ikke bestemt. Det skal utvikles i «tett samspill med brukerorganisasjoner, tillitsvalgte og ledelsen i alle store offentlige virksomheter».

Her kunne regjeringen føyd til «og med innspill fra kommunesektoren», for flere kommuner har allerede innført tillitsreformer, og enda flere jobber med tillitsbasert styring og ledelse.

Så hvordan ser tillitsreformer i norske kommuner ut? Et pågående forskningsprosjekt* viser at kommunene gjør veldig ulike ting under overskriften «tillit».

I noen kommuner innebærer tillitsreform at man tar ansatte med på råd i viktige beslutninger. I andre kommuner betyr det at ansatte får større frihet til å organisere sin egen arbeidsdag, i atter andre at beslutningsmyndighet delegeres til lavest mulig nivå.

I en del kommuner har man bestemt seg for å gjennomføre en tillitsreform, men strever med å konkretisere hvordan den skal se ut i praksis.

Selv om kommunene ikke har en felles forståelse av hva en tillitsreform er, er de nokså samstemte når det gjelder hvilke problemer en tillitsreform skal til livs: Tidkrevende rapportering, overdreven kontroll og detaljstyring av arbeidsoppgaver.

Dette er praksiser som oppleves å uttrykke mistillit overfor de ansatte, og slik mistillitsbasert ledelse antas å være demotiverende, ineffektiv og å hindre de ansatte i å utøve faglig skjønn. I en viss forstand er mange kommunale tillitsreformer negativt definert - de er anti-mistillitsreformer.

Ønsket om tillitsreform fremstår imidlertid ikke som et ønske om et helt nytt system, men heller som en justering av eksisterende praksis.

En demokratisk velferdsstat skal sikre at alle innbyggere blir behandlet likt og rettferdig, og at felles ressurser blir forvaltet på en forsvarlig og effektiv måte. Da trengs regler og kontroll, men kanskje færre regler og kontroll på en annen måte.

En tillitsreform krever at kommunene trekker foten opp av regel- og kontrollgrøfta og plasserer den forsiktig på den smale stien som går mellom rigid regelstyring, utmattende rapporteringskrav, overvåking og mistro på den ene siden og forskjellsbehandling, dårlig utøvd skjønn, vilkårlighet og blind tillit på den andre.

Tillitsreform krever derfor god balanse. Jeg vil skissere fire balanseøvelser vi har observert i kommuner som modig har begitt seg ut på jakt etter tillitsfull organisering.

Balanse mellom forskjell og likhet. Når man åpner for utstrakt bruk av skjønn, åpner man også for at folk kan bli behandlet ulikt. Forskjellsbehandling kan være rettferdig, fordi folk har ulike behov.

Samtidig er likhet et viktig demokratisk prinsipp, som sikres nettopp av og rettigheter og regler. Feil praktisert kan tillitsreformer svekke demokratiet. En tillitsreform vil derfor kreve at grensene for skjønnsutøvelse gås opp, og at praktiseringen av skjønn gjøres så gjennomsiktig som mulig.

Balanse mellom regler og skjønn. En hovedinnvending mot regelorientert styring er at ansatte blir mer opptatt av å følge reglene enn fornuften. På sitt verste kan stram regelstyring gjør offentlig ansatte ukloke, kalde og lite lyttende i møte med dem som mottar tjenester.

Men god skjønnsutøvelse krever kompetanse i å utøve skjønn. Kommunene rapporterer om at noen ansatte ikke ønsker tillit, de ønsker en oppskrift på hvordan ting skal gjøres.

Ansatte som plutselig slippes fri etter et helt yrkesliv med skjemaer og strenge rutiner, vil kunne føle seg fortapt, og skjønnsutøvelsen vil bli av varierende kvalitet. En tillitsreform vil derfor kreve at ansatte trenes i skjønnsutøvelse.

Balanse mellom kontroll og autonomi. Tillit innebærer en tro på at andre vil handle på en måte som er gunstig for deg; en tro på at pleieren kikker inn til bestemoren din så ofte som nødvendig, at læreren klarer å lære barnet ditt matte, og at planetaten behandler alle søknader om strandsoneutbygging likt og rettferdig.

Men en og annen pleier, lærer eller saksbehandler vil være inkompetent, lat, uærlig eller korrupt. Hvordan utøve tilstrekkelig kontroll til å fange opp dem som ikke er tilliten verdig, samtidig som man ikke kontrollerer så strengt at alle de kompetente, velmenende og hardtarbeidende ansatte føler seg mistrodd? En tillitsreform vil kreve at man tenker nytt om hvordan kontroll skal foregå.

Balansen mellom persontillit og systemtillit. Tillitsreformer hviler på en premiss om at ansatte som gis tillit, vil produsere bedre tjenester - fordi de trives bedre og fordi de kan bruke sitt faglige skjønn.

Men innbyggernes tillit til offentlige tjenester har også en annen kilde, nemlig systemet som omslutter tjenesteyterne. Jeg har tillit til mitt barns lærer fordi hun virker kompetent, velmenende og ærlig.

Denne tilliten hadde jeg allerede før jeg møtte henne. Dette fordi jeg stoler på at skolen bare ansetter kvalifiserte lærere, og at det finnes systemer for å omplassere lærere som ikke fungerer. Min tillit til læreren er dermed delvis basert på min tillit til skolesystemet.

Mer skjønnsutøvelse og mindre kontroll betyr at jeg må flytte tilliten min fra systemet og over til personen som utøver tjenesten. Tillitsreform innebærer dermed en delvis overgang fra systemtillit til persontillit. Systemtillit er viktig fordi den varer ved selv om barnet mitt skulle slumpe til å få en dårlig lærer. En tillitsreform må sikre at systemtilliten ikke forsvinner ut med badevannet.

Rett gjennomført kan tillitsreformer sette i gang en positiv kjedereaksjon hvor arbeidsgiver viser de ansatte tillit, og denne tilliten forplanter seg videre til relasjonen mellom de ansatte og de som tar imot tjenester. Her er mange kommuner godt på vei - det gjelder bare å holde balansen.