Hvordan snakker jeg med barna om sykdom og død?

Det aller viktigste er å være ærlig og at du tar barnas spørsmål og reaksjoner på alvor, sier psykologspesialist Heidi Wittrup Djup. Hun er daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen og gir behandling og oppfølging til barn og voksne rammet av sorg, traumer og kriser.

Bruk presise ord

– Vet du ikke svaret på det barnet spør om, kan du si du ikke vet, men at du kan spørre mamma eller pappa og fortelle det du vet etterpå, sier Djup. Det er enklere for ansatte å vite hva de skal si, hvis barnehagen og foreldrene har en god dialog.

– Jo mer de ansatte vet om barnets situasjon, jo mer kan de støtte barna, sier psykologen. Hun har gitt ut boka Barnehagens betydning når barn er pårørende.

– Det er viktig å bruke et språk som skaper trygghet. Hvis barnet får høre at pappa tok livet sitt fordi han var lei seg, kan barnet bli engstelig når andre blir lei seg. Å se at mamma er lei seg og i sorg, kan da skape frykt for at hun også skal dø, sier psykologen. Er mamma deprimert, og barnet får beskjed om å være stille fordi mamma er sliten, kan barnet tro at det ikke er stille nok hvis mamma ikke blir bedre.

– Ord kan oppleves farlige for barn hvis vi ikke bruker dem presist, sier psykologen. Forklar barnet hva det vil si å være kreftsyk, å være deprimert eller å ta livet sitt, slik at de forstår de ikke har skyld i det som skjer. Forklar at ikke all sykdom er farlig, for eksempel forkjølelse og omgangssyke.

Vis forståelse for følelser

Psykologen sier det er viktig ikke å gi barnet falsk trygghet. Du kan ikke love at mamma blir frisk av sin depresjon, men du kan si du håper det, og at du vet hun får god hjelp. Vis forståelse for barnets følelser. Barn trenger å forstå at følelsene ikke er farlige. Psykologen sier barn ikke alltid klarer å spørre om det de lurer på, og at de voksne må ta ansvar for å sette ord på det som skjer, og undre seg sammen med barnet. Barn merker også fort om dette er «noe vi ikke snakker om». Kanskje får barnet en forklaring av eldre søsken, eller hører bruddstykker av en alvorspreget telefonsamtale med en tante. Når barn ikke får gode forklaringer fra trygge voksne, kan barn lage sine egne forklaringer, som kan gi dem unødig frykt, skyldfølelse og skam.

– Barn må få vite det verste fra de beste, og det kan det være klokt å minne foreldre, kolleger eller deg selv om, sier psykologen. Det er også viktig at barnet føler at hverdagen er normal, og får ta del i positive aktiviteter og glede sammen med andre.

Ikke ansvar for terapi

Psykologen understreker at barnehageansatte ikke har ansvar for terapeutiske samtaler med barna. Men barnehagebarn har ofte nære relasjoner med enkelte ansatte, og tematikken kan komme opp i lek, aktiviteter og overgangssituasjoner. Da er det viktig å vite noe om situasjonen.

– Barnehageansattes evne til å gi barnet nærhet, raushet og tålmodighet må ikke undervurderes, påpeker psykologen.

Ha tema i årsplaner

– Barn som pårørende bør være et tema som mange andre viktige tema i barnehagen, sier psykiater og fagrådgiver Anne Kristine Bergem i Pårørendesenteret.

Barnehagene kan også ha temaet med i årsplaner og utviklingssamtaler, eller ha plakater i garderoben om at mange opplever sykdom i familien, og at de ansatte er her for å hjelpe dem.

– Barn som pårørende føler seg annerledes enn andre. På denne måten kan barnehagen alminneliggjøre det, sier Bergem. Hun sier barnehageansatte kan være nysgjerrige på om det kan ligge noe bak, om barns oppførsel endrer seg.

– Barn som gjemmer seg, stjeler lekebilen eller slutter å spise, kommer ikke til deg og sier: «Nå er mamma syk, jeg trenger noen å snakke med», sier Bergem. Hun sier barnehageansatte kan utgjøre en viktig forskjell for barna bare ved å være trygge voksne. Det er også viktig å gi barn kunnskap. Det finnes materiale om temaet og filmer på YouTube, ifølge Bergem.

Pårørendesenteret tilbyr gratis hjelp til pårørende i tillegg til å jobbe med kompetanseheving og politikk. Barnehageansatte kan ringe senterets pårørendelinje for å få veiledning og en sparringpartner.