KRLE for de minste elevene – en gullalder for faget?

KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk) er et lite og delvis marginalisert fag i skolen. Faget havner gjerne i skyggen av basisfagene og det er et fag det kan være lett å «stjele» timer fra når det blir omrokkeringer på timeplanen. Men faget er viktig i dagens polariserte samfunn og er en arena hvor elever fra ulike samfunnslag, religioner og livssyn møtes. Dette gir en unik mulighet for å skape læring og toleranse for hverandre. Dette arbeidet starter i barnehagen og må fortsette i begynneropplæringen i KRLE-faget i skolen.

De fleste er enig i at KRLE- faget er sentralt når det kommer til viktige prinsipper som danning og forståelsen av mangfold. I LK20, under overskriften fagets relevans og sentrale verdier, sies det at KRLE er et sentralt fag for å forstå seg selv, andre og verden rundt seg. I tillegg er det bare KRLE som har egen paragraf i opplæringsloven. Der sies det blant annet at undervisninga i kristendom, religion, livssyn og etikk skal bidra til forståelse, respekt og evne til dialog mellom menneske med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål.

Begynneropplæringen

I en artikkel fra Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk hevder Hoff-Jensen, Bjerke og Afdal at på tross av den sentrale rollen begynneropplæring har fått de senere årene, er denne i liten grad definert og avklart. Begrepet er ikke nevnt i LK20 eller i opplæringsloven. Begynneropplæringen knyttes ofte opp mot de grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Disse ferdighetene er helt sentrale de første skoleårene, men jeg vil også argumentere for at KRLE-fagets begynneropplæring er viktig og fortjener mer oppmerksomhet.

Ettersom begynneropplæringens tar utgangspunkt i de minste elevene, er det også sentralt å snakke om denne type opplæring i KRLE-faget. Det kreves en annen undervisning for å engasjere og skape læring for faget hos de minste elevene. I tillegg til å skulle forstå stoffet som presenteres, er disse elevene i en prosess hvor de skal lære å bli skoleelever. Som lærer må en dermed tenke didaktikk på andre måter enn med eldre elever.

Samlingsstund

En KRLE-økt for de minste elevene begynner gjerne i samlingsringen foran i klasserommet. Her kan en f. eks la dagens KRLE- tema bli en del av den faste daglige rutinen. Når en snakker med elevene om dag, dato og vær, kan en også vise et bilde, en figur eller andre konkreter fra en religion. Det kan elevene få se på, kjenne på og undre seg over. Kanskje noen kjenner til den eller vil fortelle om den. En religiøs historie som er forenklet og forkortet kan også være fin å presentere. Kanskje en viser et bilde eller en liten filmsnutt av et barn som tilhører religionen. Da får elevene en jevnaldrende de kan identifisere seg med og får vite hva religionen eller livssynet betyr for dette barnet. På denne måten får en presentert en forenklet versjon av det som Eidhamar kaller et faglig innenfra-perspektivet, hvordan ulike tilhengere av et livssyn forstår sitt eget livssyn sett innenfra.

Denne måten å se på religioner og livssyn er godt egnet for de minste elevene. De har ennå ikke evner eller erfaringer nok til å sette seg inn i eller forstå læren til en religion. Når Frima som er seks år og muslim forteller om hvordan hun feirer id, eller Amrit hvordan han feirer divali, blir dette konkret og levende for elevene. David D. Hall kaller dette for levd religion. Når de små elevene får konkrete og angripelige beskrivelser av hvordan dagligdagse religiøse handlinger utføres, kan det skape engasjement og dialog. Dette kan igjen skape forståelse for forskjeller - samtidig som en kanskje finner at en har noe som er felles. En kan snakke videre med barna om både sekulære og religiøse feiringer. De minste elevene har ikke nødvendigvis kunnskap om dette skillet. De ser en feiring som en feiring og kan gjerne komme med eksempler fra sin egen bursdagsfeiring på Leos Lekeland. Men på et blunk kan samtalen snu til noe helt annet i det en av elevene kommer på at han mistet en tann i går og fire andre forteller og viser sine løse melketenner. Slike digresjoner er vanlig når en jobber med de minste elevene i skolen og det må en som lærer må legge inn tid til å snakke om. Det handler om å bruke og utnytte elevenes engasjement, men samtidig finne listige overganger som får gruppen tilbake til temaet.

Varierte arbeidsformer

Det videre arbeidet med elevene kan gjerne være av praktisk art ved at elevene får lage divali-lykter, jobbe med spill og oppgaver digitalt, tegne ornamenter og skrive ord, eller de får bygge et tempel eller lignende i ulike materialer. Lek og drama er også en aktuell arbeidsmåte for de minste elevene. Her må en som lærer være klar over at noen foreldre ikke ønsker at deres barn skal tre for dypt inn i en annens religiøse tro. Opplæringslovens § 2-3 a. som handler om fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa, sier at elevene kan få fritak fra de delene av undervisningen som de ut fra egen religion eller livssyn opplever som utøving av en annen religion eller tilslutning til et anna livssyn, eller som de på samme grunnlag opplever som støtende eller krenkende. Dette er kanskje en særlig utfordring med de minste elevene. De blir lett engasjert og hiver seg ofte ukritisk med i lek og skuespill. Da er det viktig at læreren kjenner til elevens bakgrunn og foreldrenes syn på hva deres barn skal være med på. Ut fra min erfaring som lærer kan dette greit tilpasses gjennom alternative oppgaver hvor en får distanse til stoffet, uten at det går utover læring eller engasjement.

Ekskursjoner til f.eks. religiøse bygg er også en god arbeidsmåte for de minste elevene. Som jeg nevnte tidligere, er det nyttig for denne aldersgruppen å få en konkret fremstilling av det de skal lære. I tillegg får de brukt sansene sine og forhåpentligvis får de lov til å gå rundt og kjenne på ornamenter og utsmykkinger. Slike arbeidsformer er i harmoni med tankene til den amerikanske filosofen, pedagogen og psykologen John Dewey. Han la vekt på elevaktivitet og fremmet tanken om at elevene skal delta i meningsfulle aktiviteter i samhandling med omgivelsene. Når en tar elever med til religiøse bygg, må en være bevisst opplæringslovens § 2-4. Her sies det at kristendom, religion, livssyn og etikk er et ordinært skolefag som normalt skal samle alle elever. Undervisningen i faget skal ikke være forkynnende. Det er viktig at besøket handler om at elevene skal utforske og bli kjent med bygget, ikke ta aktiv del i den religiøse troen som bygget representerer. Læreren må være tydelig med å informere alle parter om at dette handler om læringsaktiviteter, ikke trosopplæring. Foreldre kan uansett be om fritak for barna sine fra en slik aktivitet - og da må det være et likeverdig alternativ. Det kan være å lese om, se på bilder eller film eller bruke 3D-teknologi til å «gå inn i» bygget som de andre elevene besøkte.

Å benytte naturen aktivt i elevenes læring, er også en aktuell arbeidsmåte. Arne Nikolaisen Jordet definerer uteskole som «en måte å arbeide med skolens innhold på hvor elever og lærere bruker nærmiljøet og lokalsamfunnet som ressurs i opplæringen – for å supplere og utfylle klasseromsundervisningen». For de minste elevene er det kanskje spesielt nyttig å ta noe av KRLE-undervisningen utendørs. Det å være ute i naturen har en positiv effekt på barns motoriske utvikling og læring av bevegelser, noe som er særs viktig for denne aldersgruppen. I tillegg kan en aktivere alle sansene. Noen eksempler på aktiviteter som er knyttet opp mot KRLE-faget kan være å lage ulike religiøse symboler av materialer en finner i naturen, såkalt land art. Ulike stafetter der en må svare på spørsmål, finne poster eller koble sammen tekst/symboler og bilde, er også gode aktiviteter. Her får elevene også øvd seg på samarbeid og konfliktløsning som er et sentralt emne i KRLE. Å bruke naturen som klasserom kan også innebære å samle elevene i ring på klassens faste samlingssted i skogen og presentere historier fra ulike religioner.

Kognitiv forvirring

En utfordring som kanskje er ekstra uttalt på de første trinnene, er sammenblanding av fagstoffet eller det som kalles kognitiv forvirring. Som tidligere nevnt har de minste elevene færre erfaringer og kunnskaper. Dette gjør at det blir ekstra viktig å gi dem knagger å henge kunnskapen sin på. Det at elevene får samarbeide, bruke sansene sine og være kreative og skapende kan hjelpe dem å huske og sortere stoffet. Den sosiokulturelle læringsteorien snakker om tre grunnprinsipp: 1. tilegne seg kunnskap når man er aktive deltagere i kunnskapen, 2. være med på å skape kunnskap, 3. forstå at kunnskapen er i konstant endring. Det handler ikke kun om det sosiale, men om individets evne til samspill med sine omgivelser. Den kjente frasen «learning by doing» er en forenkling av Deweys syn på at vi lærer av den kunnskapen vi har gjennom refleksjon over hva man gjør. Slik er det meningen at også elever også skal bearbeide og reflektere over nytt fagstoff med grunnlag i kjent kunnskap. Dette er relevant i forhold til begrepet dybdelæring som er sentralt i LK20. Videre hevder Dewey at læring ofte er uforutsigbar, da den gjerne ikke er planlagt eller forventet. I min undervisning på småtrinnet skulle jeg fortelle historien om da Muhammed fikk Koranen av engelen Gabriel. Jeg fortalte at Muhammed søkte skygge i en hule og da ville elevene mine gjerne lage en slik. Sammen fikk vi i stand en «hule» av pulter og tepper som vi satte oss inni. Elevene ble veldig engasjerte og husket og snakket om dette lenge etterpå.

Med de minste elevene er det altså viktig å gripe øyeblikkets engasjement. Slik som når noen for eksempel vil fortelle om sin feiring. Her oppstår en magisk stund der vi kan lære av hverandre, bli utfordret på det vi trodde og la engasjementet smitte videre. I slike samtaler kan en også få øvd seg på kjerneelementet i KRLE-faget, Kunne ta andres perspektiv. Det skal gi elevene mulighet til å utvikle egne synspunkter og holdninger i møte med andre gjennom innenfra- og utenfra-perspektiver og gjennom dialog og refleksjon over likheter og forskjeller. På den måten skal faget bidra til at elevene utvikler interesse og respekt for hverandre, uavhengig av kulturell, sosial, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn. Når elevene er engasjerte, villige til å fortelle og dele, slik som de minste elevene ofte er, blir dette enklere å få til i klasserommet. På dette grunnlaget mener jeg at en kan kalle begynneropplæringen i KRLE-faget, fagets gullalder.