Forskningskafé: Lekens betydning for de yngste barna i skolen

Aslaug Andreassen Becher er dosent emeritus i pedagogikk ved OsloMet. Hennes forskningsområde de seinere årene har vært knyttet til lek i begynneropplæring. I dette opptaket innleder hun om lekens betydning for de yngste barna i skolen, blant annet om hvordan førsteklasserommets fysiske utforming kan være et viktig pedagogisk element for å gjøre ulike former for lek mulig.

Felles lek, rollelek, rammelek, kaoslek...

Det finnes mange ulike former for lek. Becher sier i foredraget at all lek bør være velkommen i skolen. Skolen som institusjon bør unngå å ha strenge regler for hva som er bra og hva som ikke er bra. La skolen, barna og lærerne prøve seg frem og forsøke. Det er dem som er ekspertene. 

Lek er viktig. Barn som får leke over tid har større grad av fantasi og oppfinnsomhet enn om barn som får leke kort, og med mere definert materiell. Lek i grupper stimulerer til vennskap og sosialt samspill, som igjen fører til samarbeid, og igjen stimulerer språk og kognitiv utvikling. I rollelek så trenes evenen til å "forestille seg". Forestillingsevnen er det viktigste som foregår i svært mange former for tekning, sånn tenkning som kreves og forventes i skolen.

Vi må ta leken på alvor!

I foredraget spilte Becher av et innslag fra Ekko på NRK som heter "Vi å ta leken på alvor!". I dette innslaget hører vi en førsteklassing fortelle sin tidligere barnehagelærer om hvordan det er å gå på skolen. Dette opptaket har vi dessverre ikke rettigheter til å publisere på Utdanningsforskning.no. Derfor har vi klippet det ut av foredraget. Hvis du ønsker å lytte til innslaget på Nrk.no, så finner du det her:

9. november 2022 - Ekko - NRK Radio

Hele teksten fra foredraget

"Takk skal du ha
Hører dere meg?
Ja
Og takk for invitasjonen

Det er kjempehyggelig at et sånt arrangement lages omkring lek, og det tror jeg er et tegn på at leken er i vinden nå. Jeg håper i hvert fall det.
Det er veldig kort tid, å si noe fornuftig om betydningen av lek, og jeg kommer til å konsentrere meg om disse fire punktene, som skulle komme der ja. Hva visste vi før? Da tenker jeg på 60- og 70-tallet, og kanskje tidligere. Om seksåringen og syvåringen.

Hvorfor er leken viktig? Dere har jo hørt litt i dag, fra Per Brodal. Fra et hjerneforskningsperspektiv. Men vi har også pedagogiske perspektiver utover det. Og det fins veldig mye forskning og teori om lekens betydning, så det jeg kommer bare til å være å skrape litt på overflaten.

Hva slags lek kan være viktig i skolen? Og til slutt, litt om fysisk miljø.
Men først skal jeg ta med et innslag som var på EKKO for noen måneder siden der vi hører en førsteklassing fortelle sin tidligere barnehagelærer om hvordan det er å gå på skolen. Og nå skal vi se…

Ja…
Det kunne sikkert vært ålreit å snakke litt om dette her, men det kan dere gjøre rundt kafebordene.

I studio, når de hørte på dette på EKKO, så var det ikke fritt for at det var noen som ble veldig berørt. Og det er jo ikke en lett overgang for meg heller nå, å skulle gå over på foredragsmodus, men det må vi.

Jeg tror ikke denne gutten er så veldig spesiell. Da Annbjørg Håøy og jeg gjorde en studie i 2018, som var en liten studie, så snakker vi med foreldre, barn og lærere, og det var flere foreldre som fortalte at liknende episoder, altså at det var ganske mye gråt rundt lekser og sånne ting.

Ehm, da skal vi se. Da er det sånn, at når jeg ble pensjonist i høst, så måtte jeg rydde kontoret mitt. Og da fant jeg dette lille heftet. Fra 1973. En liten publikasjon utgitt av sosialdepartementets småskriftserie skrevet av Oddvar Vormeland og Lise Heber Østlyngen. Begge solide fagfolk og forskere på skole og barnehage. Og jeg syns at det var interessant å bla litt i det heftet.

Her fant jeg et kapittel om: «når skal barnet begynne på skolen?» Og de gir klare forskningsbaserte og erfaringsbaserte anbefalinger omkring alder for skolestart og hvorfor barnet bør være sju år og ikke seks. Det vises til forsøk i Oslo, der resultatet viste at det var svært store endringer som måtte gjøres om skolen skulle ta imot barn som var seks og et halvt år. Peder Haug sin evaluering av forskjell på 90-tallet, viser jo noe av det samme. Men det ble jo satt i gang allikevel.

For de fleste seksåringer, forteller de, betyr seksårsalderen at de er i stor endring fra småbarn til litt større barn og de er sårbare på mange områder. De fleste er ikke klar for finmotoriske bevegelser, og de har også svak øyekontroll, mange, mange er langsynte frem til syvårsalder. Det var nytt for meg faktisk, når jeg leste det. Mye ekstra energi må brukes om de må streve med små bokstaver og tall.

Seksåringen blir gjerne motløs ved for store krav. Lese og skrivevansker kan lett oppstå, og ødelegge for læringslyst. De hevder at leksene kan bli ulystbetont, og hele skoletilværelsen smittet. Ja, og det hørtes jo litt sånn ut for denne gutten. Så de advarer sterkt mot å senke alder for skolestart, og gi mange barn en uheldig skolesituasjon, som de sier. Og ikke gi etter for tidspress og krav om effektivitet, til å ødelegge for barnet så tidlig i livet, så dette var i 1973 da.

Så vet vi jo hva som er skjedd.

Men underliggende i denne argumentasjonen så tenker jeg at det ligger en forståelse av seksåringen som et lekende barn. De fleste trenger fortsatt å være i fri utfoldelse, i mindre grupper, og uten formelle læringskrav. Og da er vi litt ved det jeg vil snakke om: hva er lek?

Mennesker leker for å leke, ikke for å oppnå noe spesielt. Voksne kan i større grad styre unna lek, men for barn ser det ut til at det er nødvendig å leke. Det betyr at lek må være en del av tilværelsen for barn frem til de ikke er barn lenger. At lek er en grunnleggende måte å være i verden på for barn det er det stor enighet om og det har vi også hørt Per Brodal si i dag. At lek er preget av humor og glede som oftest fører til trivsel er også lite kontroversielt. Trekk ved lek som de fleste er enige om, det er at den er frivillig og indre motivert. Barn har selvbestemmelse og kontroll i leken. Den er preget av fantasifull utfoldelse som er «på liksom». Det skapes et eget lekeunivers der alt kan skje, og som ikke er bundet av virkelighetens eventuelle traurigheter og krav.

Og da har jeg bare puttet på noen filosofer og teoretikere, som jeg tenker kan stå inne for noe av denne forståelsen av lek. Vi kunne sikkert stått mange flere der. Sånn.

Og så er det lekens legitimitet. Ja, den har vi. Lek er skrevet inn i FNs barnekonvensjon som en rettighet for barn. Men det har vært noe bekymring i FN de siste årene, fra 2013, at den frie barnedrevne leken er i ferd med å miste posisjon i verdens utdanningssystemer og det gjelder også i Norge. Den forskningen som Håøy og jeg har gjort med hensyn til lek i skolen tyder i stor grad på at nesten alle former for lek er nedprioritert. Men det var i 2018, og nå står det i manuset mitt at kanskje Elisabeth (Bjørnestad) har noe annet å fortelle og det tyder jo på at det er litt endring. Nå i den undersøkelsen du har gjort, og den er jo også mye større.

Men, det vi så, var at det var stasjoner, en gang i uka hadde de stasjoner, som varte i to timer, og da var det en av de fem stasjonene som var lekegruppe. Det hadde vært to grupper som var lekegrupper, men etter tre måneder så hadde de forandret det til bare en lekegruppe, og det utgjør 10-15 minutter med lek i løpet av en uke. Når reform 97 kom, altså når fem-seksåringene kom inn i skolen, så var jo den orientert mot lek og barneorienterte arbeidsformer. Og det som skjedde med LK-06 var jo en forskyvning fra barneorientering mot en mye sterkere fagorientering uten å sikre seg hvordan man skulle ivareta det barnefaglige. Og den forskyvningen, den er jeg ganske overbevist om at har hatt veldig store konsekvenser for barna.

Heldigvis så er opplæringens verdigrunnlag nå, og overordnede mål, det er at de yngste barna i skolen, det er forståelse for at lek er nødvendig for trivsel og utvikling og også at opplæringen som helhet gir mulighet for kreativ og meningsfylt læring. Men i planen, så er det mange kompetansemål fortsatt, og det er mange tverrfaglige emner. Lærerne skal gjennom mye, og det blir fortsatt kartlagt, i ferdigheter, så vi må fortsette å ha solide argumenter for å styrke lekens posisjon. Det er jeg overbevist om. «Late-som-leken», den kalles «rollelek», «dramatisk lek», den kan være en ingrediens i de fleste leker som barna, som vi ser at de holder på med. Og i den, så er evnen til å forestille seg, det er den som trenes i denne leken. Forestillingsevnen er det viktigste som foregår i svært mange former for tekning, sånn tenkning som kreves og forventes i skolen. Forvandlingen fra sand til kake fra pinne til pølse, og tilbake til sand og pinne på et øyeblikk, det er ganske komplisert, og det stimulerer reversibilitet og abstraksjon.

Jeg måtte øve på det ordet. Det å kunne forestille seg det læreren sier, eller det man leser er jo veldig viktig for hvordan man kan nyttiggjøre seg undervisning. Latesomlek gjør også at en må desentrere seg selv, ikke sette seg selv i sentrum hele tiden. Når flere barn leker sammen må det skje en samordning med andres roller og det de bringer inn i leken. I tillegg så gir leken kunnskap i det at barna lærer av hverandre, fordeler hverandres ulike forestillinger og erfaringer. Det er mange måter å være mamma eller pappa på. Det fins ulike erfaringer med hva som skjer på et sykehus, eller hva man kan gjøre i en garasje. Barn som får leke over tid, viser det seg, de har stor grad av fantasi og oppfinnsomhet. Større grad av fantasi og oppfinnsomhet, viser det seg, enn om man får leke kort, og med mere definert materiell. Lek i grupper stimulerer til vennskap og sosialt samspill, som igjen fører til samarbeid, og igjen stimulerer språk og kognitiv utvikling.

Språket spiller en sentral rolle i latesomleken, og kommunikasjonsferdigheter i vid forstand utvikles. De må lytte, gjøre avtaler, tilpasse seg hverandres forestillinger og forslag, uttrykke egne ideer, og barn meta-kommuniserer også om leken. De går ut av den og forhandler og utvikler roller og temaer videre. Alt dette kompliserte, det gjør barn med letthet. Og de lengter etter å gjøre mye mer av det. Det er veldig mye gratis utvikling og læring i denne type lek.

Hva slags lek skal vi ha i skolen? Det er det mange som spør om. Og det viser seg å være et spørsmål internasjonalt, som lærere lurer på og er usikre på nå. Vi kan jo snakke om veldig mange former for lek. Det er nevnt mange her, Elisabeth nevnte flere, som lærerne driver med. Vi kan snakke om felles lek, rollelek, rammelek, kaoslek, konstruksjonslek, lek for læring, læring for lek, lekende læring, lekbasert læring, barnedrevet lek, voksendrevet lek, og så videre.

Mitt budskap er: all lek bør være velkommen i skolen, ikke ha strenge regler for hva som er bra og hva som ikke er bra. La skolen, barna og lærerne prøve seg frem og forsøke. Barna vet jo veldig mye, om hva som er fint for dem og hva de vil holde på med. Ta barna med, og prøv ut. Lek på timeplanen, eller rollelek, eller rammelek, eller hva som helst.
Fem minutter igjen, ja.

Tre hovedformer for lek, har jeg strukturert som noe som jeg tenker at det bør vi passe på at barn får oppleve i skolen. Ikke funnet på det selv. Finner forankring i mange lekforskere om dette her. Lek som frilek eller barnedrevet lek. Den er meningsfull for barnet. Barnet trives. Og den er knyttet til dannelse. Medvirkning, frihet, selvtiltro. Den fører til at barn etter hvert blir «gangs menneskje». Som vi sa før. Lek som utvikling kan knyttes til utviklingsområder som har nevnt. Tenkning, språk, sosialt, emosjonelt, motorisk. Denne leken fremmer noe i barnet. Enten vi har tilrettelagt for det, eller ikke. Enten vi vil eller ei, så utvikler barnet seg. Lek som læring. Den har et faglig mål. Eller er en motivasjon for læring av «noe». Det er et fint eksempel som ligger ute, fra lesesenteret i Stavanger. Sykehusleken. Lærer har et opplegg for å lære bokstaver og ulike typer skrift, og jeg syns den er et godt eksempel på lek for læring. Det viktigste er ikke å få putta lekene som skjer inn i disse tre formene, men passe på at alle de tre fins i skolen. Og det er særlig den første formen, dannelsesleken, eller barnedrevet lek, som vi har hørt at vi bør være mest bekymret for.

Grunnen til at jeg ble opptatt av lek for de yngste i skole, var at jeg hadde arbeidet med det fysiske miljøet og utforming av barnehagerommet en del år. Jeg hadde sett hvor ulike signaler rom for barn kunne gi. For eksempel disse to rommene her, som er for barn i samme alder og de skal være aktive og leke i de rommene.

Da jeg var førsteklasselærer tidlig på 2000 tallet, så ba jeg med studentene ut i praksis og kom til… da jeg var første klasselærer på 2000 tallet var jeg ikke med studenter i praksis.

Jeg hadde praksisstudenter riktignok, men da jeg kom til grunnskolelærerutdanningen fra barnehagelærerutdanningen, og var med studenter ut i praksis. Da så jeg noen førsteklasserom som var veldig sjokkerende for meg egentlig. De kunne like godt vært i rom for ungdomsskoleelever.

Og det var ingen muligheter til bevegelse. Helst ikke gå fra plassen sin. Sekkene hang bak på de store stolene, så de bare kan snu seg rundt. Ikke trenger å bevege seg og budskapet fra rommets utforming er: «Sitt stille på plassen din».

Dere kan legge merke til; Hvordan ser førsteklasserommene ut nå? Jeg er veldig spent. Jeg har en førsteklassing selv i familien. Ja, jeg sier ikke mer. Dette er et førsteklasserom som dere ser på nå. Det er jo ikke så mye som forteller at det er fem-, seksåringer som bor i det rommet. Her er det et, veldig mye fine sitteplasser også. Det var nevnt stolifisering i stad. Det skrev jeg om i den artikkelen i 2018, da jeg la fram disse resultatene fra rommene. Er det bare ett 2 minutter igjen? Ja OK, ja læring som forbindes…læring forbindes med en sittende kroppsstilling. Det det kan se sånn ut. Ja, det var ikke sånn i slutten av, på slutten av førtitallet, hvert fall ikke på Sagene skole. Anna Sethnes reformpedagogisk ledede skole. Her står ungene og jobber rundt sandkasser og prosjekter på veggene. Jeg tror heller ikke det var sånne rom som jeg viste i stad rett etter at L97 ble innført.

Jeg tror de rommene har kommet i kjølvannet av kartlegging, 2003 begynte det, av at LK06 ble innført.

Og en ting til, som jeg ikke husker nå.
Fokus på tidlig innsats har også vært en sånn ja…

Det som også anbefales, tilbake til Vormland og Østlyngen, så anbefaler de hvordan klasserom for en fem til syvårsgruppe skal utformes, og der er det sløydkrok og familiekrok med ordentlig rennende oppvaskkum, musikkhjørne og naturfagshjørne med alt som hører til der. Det er veldig mye de anbefaler, og det her kan jo være til inspirasjon. Kanskje da er det det siste bildet.
Skal vi se. Hvis jeg får opp det, så er jeg ferdig på. Hva skjer nå?

Da stopper hele greia.
Jeg trenger litt hjelp der, altså.
For å komme til oppsummeringen.

Det som er hovedbudskapet mitt da for å oppsummere det er at det er fortsatt forskjell på å være fem-seks år og være seks-syv år i skolen. Det er barna er litt forskjellig når de er fem-seks, det er ikke noe som har kommet var før og da er det ikke sånn. Skolen må i større grad gjøre seg klar for fem-seksåringen. Det er støtte i politiske dokumenter og pedagogisk forskning for å gi lek en bedre posisjon i skolen. All slags lek bør ønskes velkommen.
Og kan gjøre trivsel, danning og utvikling på læring lettere. Fysisk miljø kan lettliggjøre lek, og barn og lærere og rektor bør prøve seg fram. Til slutt. Det skjer mye spennende med den nye grunnskolelærerutdanningen det produseres nå masteroppgaver om lek som er.. det er veldig oppløftende. Det kommer ut en generasjon med lærere på grunnskolelærerutdanningen nå, som har hatt om lek. Det er veldig håpefullt.

Ellers så kan jeg vise til Anna Sethne, som var en klok dame. Takk for meg."