Hvordan kan vi oppdage utsatte barn og unge tidligere?

Denne saken ble først publisert på forskning.no

Ifølge nasjonale retningslinjer kan et barn som viser tegn til mistrivsel over tid, være tegn på at det lever i en risikosituasjon. Det samme gjelder om barnet endrer atferd ut fra det som forventes.

Flere tilsynsrapporter, basert på gjennomgang av barnevernssaker, viser at utsatte barn og unge ikke fanges opp tidlig nok, ikke får den hjelpen de har behov for og at samhandlingen ikke er godt nok koordinert bidrar til brudd i oppfølgingen.

Dette er samhandling mellom for eksempel skole, helsetjenester og barnevern.

Forskere i Stavanger samarbeider med to kommuner i Rogaland i innføringen av samarbeidsmodellen Bedre tverrfaglig innsats (BTI). Sammen prøver de å løse disse utfordringene.

Pålagt å følge opp bekymringer

BTI omfatter alle tjenester i kommunen som direkte eller indirekte arbeider med barn og unge.

Ansatte i tjenestene er pålagt å handle dersom de bekymrer seg for et barn, enten det gjelder livssituasjon, helse, trivsel på skolen eller andre forhold som kan ha innvirkning på barnet.

For å bidra til at barn, unge og familiene deres får nødvendig hjelp så tidlig som mulig, har flere kommuner tatt i bruk modellen BTI.

– Modellen beskriver metoder for tverrfaglig og tverretatlig samarbeid og inneholder verktøy som kan benyttes for å oppdage ulike problemstillinger hos barn og unge, sier Anne Schanche Selbekk, forsker ved Universitetet i Stavanger.

Verktøy for tidligere innsats og medvirkning

Sentrale verktøy i modellen er en handlingsveileder for kommunalt ansatte og det som kalles stafettloggen.

Handlingsveilederen utdyper oppgaver, prosedyrer og ansvar i prosessen på ulike nivå. Dersom en ansatt er bekymret for et barn, kan hun bruke trinnene i handlingsveilederen for å sikre at bekymringen blir fulgt opp.

I en situasjon hvor det settes inn tiltak rundt et barn, startes en stafettlogg i samarbeid med og etter samtykke fra foreldre.

I loggen dokumenterer ansatte møter, tiltak og vurderinger som er gjort i en sak. Den viser i tillegg hvilke tjenester og fagpersoner som er involvert og hvilke oppgaver de har.

Loggen utarbeides i samarbeid med foreldre og sikrer overføring av erfaring i prosessene. Den som har ansvar for koordinering for saken, også kalt stafettholderen, sørger for å følge opp beslutninger og bidrar til at familien får samordnet hjelp.

– Målet er å sikre en koordinert innsats, særlig overfor de familiene det er knyttet bekymring til, uten brudd i oppfølgingen, forklarer forskeren.

Ønsker endring av dagens praksis

– Vi ønsker å finne ut hvordan og i hvilken grad denne modellen kan føre til en ønsket endring i praksis i de kommunale tjenestene, og om denne praksisen kan føre til en bedret livssituasjon for barn, unge og deres familie, sier Schanche Selbekk.

Dette gjøres ved å bruke det forskerne kaller aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle tjenestene og sikre relevans for praksis.

– Det er en måte å tenke praksisnær forskning hvor vi finner frem til løsninger sammen med dem vi forsker på. Dialogen og samarbeidet mellom forskere, kommunalt ansatte og innbyggere er en viktig del av forskningsprosessen, legger hun til.

Et av de metodiske grepene i prosjektet har vært å gjennomføre gjentakende fokusgrupper med ansatte i barnehage, skole, mellomledere i oppvekst og helse, og kommuneledelse for å følge innføringen.

De første åtte gruppeintervjuene ble gjennomført i en tidlig fase av innføringen våren 2021 med til sammen 51 deltakere. De samme deltakerne ble intervjuet igjen i 2022. Det skal gjennomføres en ny runde med intervjuer våren 2023.

– Gruppeintervjuene gir en mulighet til å beskrive status i prosjektet på ulike nivåer i kommunene og samtidig muligheten til å gjøre tilpasninger av modellen for å forsterke, forbedre og forandre i implementeringen mellom hvert intervju. Slik bidrar forskningen til både handling og dokumentasjon av prosessen, sier Selbekk.

Foreløpige analyser viser at det er forventninger fra ledere, skole og barnehage om at modellen kan svare på opplevde utfordringer og bidra til barns beste.

Fra magefølelse til handling

Små barn tilbringer store deler av dagene sine i barnehagen. Dette gjør barnehagen sentral i arbeidet med å forebygge og tidlig komme inn i saker hvor det oppstår en bekymring.

– De ansatte i barnehager beskriver en utvikling fra en vente å se-holdning til et fokus på tidlig innsats etter implementering av BTI. De mener at de har en viktig rolle med å identifisere barn i risiko og å sette inn tiltak tidlig, men forteller at de må gå mange runder før de får hjelp til et barn, sier Schanche Selbekk.

Hun forteller videre at de ansatte mener at barnehagene kan få til mye om de får litt hjelp. De ønsker derfor å ha de andre kommunale tjenestene enda tettere på i barnehagehverdagen for å kunne få støtte og bedre samarbeid ved behov.

Lærere sitter med et tungt ansvar

Lærerne ser også ungene hver dag. De har et enormt ansvar overfor elevene og mange sammensatte oppgaver. Barn og ungdom vil gjerne snakke med lærerne sine, men mange lærere opplever at de har for liten tid til å gjøre nettopp dette.

– Lærerne opplever at arbeidshverdagen ikke går opp. De etterlyser derfor mer tid til å samordne innsats internt på skolen og uttrykker bekymring for at kontaktlærerne blir sittende med et veldig tungt ansvar, forteller forskeren.

Både ansatte i barnehage og skole fremhever kommunikasjon med foreldrene som avgjørende, for å kunne iverksette tiltak. En lærer sa at han «får positiv tilbakemelding fra foreldre når jeg bruker ordet samarbeidspartner» om foreldrenes rolle.

– Vi eier ungene i lag

Ledere i kommunene erkjenner sin rolle og betydning som helt sentrale, når tjenester på tvers av sektorer blir involvert, og at de har ansvar for å se til at ting blir fulgt opp.

– I intervjuer beskriver de viktigheten av å snakke om barns beste, i stedet for hvem som skal betale. De ser at dette er et overordnet felles lederansvar og sier at vi eier ungene i lag, sier Selbekk.

Likevel har kommunene opplevd utfordringer med at innsatsen ikke er treffsikker nok og at systemer på tvers av tjenestene ikke snakker godt nok sammen.

Modellen kan gjøre en forskjell

Selbekk forteller at status fra de åtte gruppene tyder på at modellen representerer noe som kommunalt ansatte har manglet: et system som gjør tidlige tiltak og oppfølging mindre personavhengig.

Selbekk vektlegger også at de ansatte trenger opplæring og tid for å innarbeide verktøyene i modellen.

– Modellen gjør at alle jobber for samme mål, og den kan gjøre informasjonsflyten bedre. Noen ansatte er bekymret for at det bare blir et nytt system som vil legge byrder til arbeidet istedenfor å lette det. Det blir spennende å høre hva de forteller om dette i neste intervjurunde, legger hun til.