Skoletrett ungdom og en handlingslammet ungdomsskole

«Jeg grudde meg til hver dag. Egentlig litt merkelig, for jeg likte det sosiale, friminuttene og sånn. Men jeg kjedet meg rett og slett i hjel i timene.»

Allerede som 7-åring uttrykte Alfred høyt og tydelig at gravemaskinkjører, det var det han skulle bli! Han løp hjem fra skolen hver bidige dag for å bli med i naboens gravemaskin. Der satt han time ut og time inn, og bare drømte om den dagen han fikk lov å styre spakene i den gamle Brøyten. Alfred ble en stadig større urokråke, gjorde ingen lekser og fant på masse «faenskap» ettersom skoleårene gikk. Redningen fra en meningsløs tilværelse var da han på ungdomsskolen fikk lov å jobbe en dag i uken hos den lokale maskinentreprenøren. Samme dag som fullført grunnskole gikk han ut i fast jobb. I dag er 55-årige Alfred i den samme bransjen, har flere ansatte og gleder seg til hver dag på jobb.

Daniel startet sin arbeidskarriere som 14-åring, og veien fram til fagbrev som 25-åring har foregått i et tett samarbeid mellom skole og arbeidsgiver. Daniel hadde en tøff oppvekst og en tøff skolehverdag. Han hatet skolen, men elsket å mekke og skru. Løsningen ble at han gikk på skolen hver dag i to timer, og deretter fikk lov å jobbe i et verksted resten av dagen som belønning for å ha vært på skolen.

Historiene skiller 30 år i tid, men handler om gutter som ikke finner seg til rette i sin tids skole. De er begge umotiverte skolen, men svært motiverte for å jobbe. Begge har fått bruke arbeidslivet som opplæringsarena, og begge kom seg i arbeid. Men det er en vesentlig forskjell. Alfred hadde «lov» til å være i arbeidspraksis som en del av den normale skolehverdagen, mens Daniel måtte ha vedtak om spesialundervisning.

Ingen av disse guttene hadde lærevansker eller utfordringer som krevde spesialundervisning, de trengte bare et tilpasset opplegg utenfor en kjedelig og vanskelig skole. Dessverre har ikke skolen samme handlingsrom i dag for å bruke arbeidslivet som en del av skolens ordinære opplæringsarena. Dette rammer de skoletrette elevene som trenger noe mer enn det skolen kan tilby, og det kan jo tenkes at spesialundervisning blir brukt som et «skalkeskjul» for å gi arbeidspraksis for noen av disse elevene.

De skoletrette elevene

Utvidelse av folkeskolen fra syv til ni år i 1969 skapte en debatt om skolemotivasjon og frafallsproblemet. Bekymringen var at skolen nå ble mer teoretisk på bekostning av den tidligere mer praktisk-orienterte og livsnære skole. Hvordan skolen og arbeidslivet best kunne samarbeide om de skoletrette elevene for at skolen skulle ivareta sitt oppdrag var et stort tema, og utplassering i yrkeslivet ble foreslått som løsning for å motivere elevene og redusere uønsket adferd.

I 1975 ble det satt ned et utvalg (NOU) for å se på endringer i ungdomsskolen slik at den skulle passe bedre til de skoletrette elevene. Bakgrunnen var at mange elever hadde utplassering i arbeidslivet, og det var et behov for å formalisere og planlegge opplæringen. Budskapet var at skolen måtte bli mer praktisk, variert og relevant, og de viste til at skolens struktur, kultur og holdninger bidro til at de mer teoristerke elevene ble favorisert i en stadig mer teorifokusert skole.

Siden den gang har vi hatt flere reformer i ungdomsskolen for å skape en skole tilpasset alle elever, senest med fagfornyelsen i 2020. Skolen har likevel ikke lykkes! Elevenes motivasjon synker, skoletrivselen går ned, skulking og skolevegringen øker, mobbingen øker, skolestresset øker, spesialundervisning øker, og konsekvensen er at flere elever opplever seg som mislykket og faller ut av skole, arbeid og samfunn.

Arbeidskaren og handlingsrommet

Henrik går det siste året på ungdomsskolen. Følgesvennen er den gule arbeidsjakka, og han gleder seg bare «mekkelinja» på videregående. Han er skikkelig skolelei og det blir mye skulking. Henrik har ingen rett på spesialundervisning, og mor er fortvilet over hans videre muligheter for utdanning og jobb. Han har valgt arbeidslivsfag, og stortrives med å være ute i arbeidspraksis hos en lokal bedrift 2-3 timer hver uke, i likhet med resten av klassen. Det er et ønske fra han og mor om at han får arbeidspraksis ytterligere en dag per uke som motivasjon til å fullføre ungdomsskolen.

Arbeidslivsfaget gir mulighet for utplassering i arbeidslivet på de ungdomsskolene som velger å tilby dette faget. Arbeidslivsfaget beskrives som en suksess fra første utprøving av faget i 2009, og tilbys i dag på cirka 65 prosent av ungdomsskolene. Det er et økende antall elever som søker seg til faget, kjønnsfordelinSgen har vært stabil med en overvekt av gutter (75 prosent) og tilnærmet alle elevene i faget skal videre på yrkesfag på videregående skole.

Arbeidsliv som opplæringsarena

Hvis Henrik skal få lov til å bytte ut skole med jobb en dag i uken kreves det som hovedregel vedtak om spesialundervisning. Opplæring utenfor skolen reguleres av «Alternativ opplæringsarena» og «25-prosentregelen», og er ment å skulle gi skolen et større handlingsrom for å tilpasse opplæringen. Dersom vi kan omdisponerer 25 prosent av timene til arbeidslivsfag gir det cirka en dag til utplassering. Bedrifter anses som alternativ opplæringsarena, men i arbeidslivsfaget regnes praksis i bedrift som innenfor den ordinære læreplanen for faget. Men er det så enkelt? Absolutt ikke!

Først må skolen tilby arbeidslivsfag eller «samle» fag som gjør at man utplasseres, ellers må man legge godviljen til å tolke regelverket til ønsket resultat. Regelverket er svært uoversiktlig, og det er vanskelig å finne ut hvordan skolen kan bruke arbeidslivet som en del av handlingsrommet for å tilpasse opplæringen. Dette fører til ulik behandling og skjønnsvurdering av forholdet mellom tilpasset opplæring og spesialundervisning, som igjen får konsekvenser for den enkelte elev og skole (jf. figuren: Handlingsrom). Hvem taper? Jo, de elevene som ønsker, kan og vil ha nytte av å arbeide i en bedrift, men som ikke har rett og behov for på spesialundervisning.

En skole med rom for de teoritrette

Målet med tilpasset opplæring er nettopp å unngå spesialundervisning, men da må skolen sørge for at også de skoletrette og teoritrette elevene får vist fram sine talenter og styrker. Når skolen selv ikke er arena for dette må skolens ordinære opplæringsarena utvides. Det fremtidige arbeidsliv har behov for yrkesrettet arbeidskraft og bidrar gjerne med sin kompetanse inn i opplæringsoppdraget. Skolen må tørre å slippe til arbeidslivet, og sammen bidra til at elevene utdannes til «eit dugande menneske». En ungdomsskolereform er på trappene der elevenes stemme skal bli hørt. Lytt ekstra godt til de skoletrette elevene! Skolen er for alle, og da må skolen gi rom for alle.