– Gymlærere må slutte å dele inn i gutte- og jentelag

«Hvis vi skulle ha lag så var det sånn 'åh, kan vi ha jentene mot guttene?' liksom. Jeg visste aldri hvor jeg skulle gå, for jeg var så ukomfortabel med begge (…).»

Sitatet er hentet fra en artikkel i siste utgave av Tidsskrift for kjønnsforskning, skrevet av Runa Næss Korshavn og medforfattere.

Alt starter i garderoben

Korshavn er universitetslektor ved Institutt for lærerutdanning ved NTNU, og artikkelen handler om transkjønnede personers opplevelser av faget kroppsøving.

– Da jeg startet ved NTNU i 2022, hadde jeg åtte år bak meg som lærer i kroppsøving. Jeg ønsket derfor å forske på noe som traff målgruppen lærere og elever i kroppsøving, sier hun.

– Jeg har selv hatt elever som representerer ulike kjønnskategorier og brukt tid på å tenke på hvordan de opplevde å være til stede i undervisningen. I tillegg fant jeg at det var lite forskning på dette feltet, særlig i Norge.

Som lærer var Korshavn opptatt av å tilrettelegge garderobeløsninger for elever som ikke identifiserte seg som enten gutt eller jente.

– Det er i garderoben alt starter. For meg som lærer var det mange spørsmål som ble for intime og private. Mens garderoben var noe konkret og praktisk jeg opplevde at det gikk an å snakke med dem om.

Kroppen som redskap

Kroppsøvingsfaget skiller seg fra andre skolefag. Den mest åpenbare forskjellen er at man ikke sitter bak en pult, påpeker Korshavn.

– Kroppsøving tar utgangspunkt i kroppen. Kroppen er derfor et viktig redskap i læreprosessen og undervisningen foregår ute eller i gymsalen, som er et stort og åpent rom, sier hun.

Deltakerne i vår studie opplevde at lærerne møtte dem med normative forventninger knyttet til kjønn.

– Elevene er dermed synlige på en helt annen måte enn når man sitter i et klasserom. Du har færre klær på deg, og ingen pult du kan gjemme deg bak. Dette gjør særlig transkjønnede elever mer sårbare enn i andre fag.

Korshavn har intervjuet åtte unge mennesker mellom 17 og 25 år, som faller inn under paraplyen transkjønn.

– De bruker ikke selv betegnelsen transkjønn, de bruker andre ord til å beskrive sin identitet. Noen omtaler seg som «født i feil kropp», eller bare jente eller gutt.

Kroppsøving – et kjønnet fag

Erfaringene informantene delte fra faget viste hvordan faget fremsto kjønnet

– Alle informantene hadde for eksempel opplevde at man delte inn i lag etter kjønn, sånn: «Guttene mot jentene», forteller Korshavn.

– Jeg tenker at det i noen tilfeller helt sikkert gjøres i beste mening, men da som et gjennomtenkt og planlagt tiltak og heller enn noe som sies i forbifarten i hvilken som helst time.

Korshavn mener at det er problematisk når kropper tilegnes egenskaper ut ifra kjønn:

– Det gir elever smale rammer å utvikle seg innenfor, og tradisjonelle ideer om den sterke mannen og den danseglade jenta vil leve videre, sier hun.

– Deltakerne i vår studie opplevde at lærerne møtte dem med normative forventninger knyttet til kjønn, både når det gjaldt hvilke øvelser man likte å gjøre og hva man var best til.

Sårbare og utsatte

Korshavn tror mange elever kan kjenne seg igjen i deltakernes opplevelser av å føle seg sårbare og utsatte i kroppsøvingsfaget, men at de som faller utenfor kjønnsnormen rammes hardere enn andre.

– Ingenting i faget gir dem følelsen av å være velkomne. Og garderoben er det tydeligste eksempelet, sier hun. Garderoben gjør at de blir ekskluderte allerede fra starten av, sier hun.

Noen får sin egen garderobe, som kan oppleves som en redning.

– Det at garderoben er delt inn etter kjønn gjør at de som ikke tilhører den ene eller andre kategorien opplever grove overtramp. De blir frarøvet muligheten til å føle seg som et individ.

Noe av det såreste er at de selv ikke stusser over inndelingen eller ekskluderende praksiser i faget, men opplever det som naturlig, forteller Korshavn.

– De tenker ikke over at det kunne vært løst på en annen måte. For eksempel med felles garderober, sier hun.

– Dermed opplever de at det er dem selv det er noe galt med.

Frykt og frustrasjon i garderoben

Intervjuene hadde mange fellestrekk når det kom til hvilke barrierer deltakerne hadde opplevd i kroppsøvingsfaget, men garderoben var den mest åpenbare, forteller Korshavn.

– Garderoben har jo egentlig ikke noe med selve faget å gjøre, men var likevel sentral i alle fortellingene, og kunne egentlig vært tema for en egen artikkel, sier hun.

– Garderoben resulterte i mye frykt og frustrasjon og noe man måtte lære seg strategier for å håndtere. Det var et sted hvor de ble sett på, gransket og hvor de konstant følte: jeg passer ikke inn.

Ifølge Korshavn er det vanskelig å finne gode løsninger på garderobeproblemet.

– Noen får sin egen garderobe, som kan oppleves som en redning. Men samtidig understreker det at du er annerledes, sier hun.

– En av de vi intervjuet, elsket kroppsøvingsfaget og ville derfor ikke benytte egen garderobe da det innebar å sette seg utenfor fellesskapet.

Strategier: Tilbaketrekning eller skulk

Andre fellestrekk som gikk igjen i intervjuene var opplevelser med baktaling, mobbing og kroppslig utsatthet.

– Mange av disse elevene jobber med å skjule kroppene sine, noe som blir vanskeligere i kroppsøvingsfaget. Flere brukte store klær og mange lag, som bare økte følelsen av å være annerledes, sier Korshavn.

– Andre strategier var å trekke seg tilbake, bevege seg minst mulig eller rett og slett utebli fra timene.

En annen gjenganger var redselen for fysisk kontakt.

– Noen bruker for eksempel såkalte bindere for å skjule brystene. Synligheten i kroppsøvingsfaget gjør at den fysiske kroppen hele tiden risikerer å bli avslørt, og det å bli tatt på blir derfor veldig risikabelt.

Stilte åpne spørsmål

Deltakerne til studien ble rekruttert ved hjelp av snøballmetoden.

– Vi hadde en tanke om at hvis vi fikk tak i en, ville de andre rekrutteres gjennom den første. Det skjedde ikke med en gang, så vi tok også kontakt med noen på Instagram. Og etter hvert begynte ballen å rulle.

Vi kan tenke over hvordan vi organiserer og iscenesetter faget.

Ett av intervjuene skjedde fysisk, ett på e-post, de andre seks ble intervjuet digitalt, forteller Korshavn.

– Vi var opptatt av å stille åpne, overordnede spørsmål og følge opp temaer som ble brakt opp av deltakerne selv. Selvsagt innenfor rammen av temaet, forklarer hun.

Forskerne stilte spørsmål som: Hvordan har det vært å delta i kroppsøvingsfaget sammenliknet med andre fag? Kan du beskrive en god time, en dårlig time? Hva har du likt godt? Hva har du likt dårlig?

Lærerne kan gjøre en forskjell

Korshavn understreker at funnen i studien ikke er generaliserbare, men at temaet angår alle.

– Funnene setter noen viktige temaer på dagsordenen, og jeg tror alle elever som har hatt kroppsøving kan kjenne seg igjen i mye av det som kom frem i intervjuene.

Men hva kan gjøres for å at de transkjønnede elevene skal få det bedre i kroppsøvingsfaget?

Lærerne kan gjøre mye, mener Korshavn.

– De kan ikke kompensere for, eller fjerne, de kjønnede strukturene. Men en lærer kan gjøre en stor forskjell for enkelte elever ved å se dem, møte dem og vise interesse for behovene deres, sier hun.

– Vi kan tenke over hvordan vi organiserer og iscenesetter faget. Kanskje dele elevene inn i mindre grupper og la de få større innflytelse når det gjelder aktiviteter og organisering. Og det å bruke kjønn som utgangspunkt for organisering av aktiviteter, mener jeg vi rett og slett må slutte med!