– Utdanning er en oversett nøkkel til rettferdig klimaomstilling

– I over 30 år har det vært rettet betydelig oppmerksomhet mot klimatiltak både i Norge og resten av verden, men utslippene fortsetter å være uforsvarlig høye. Samtidig er tiltakene ofte svært urettferdige, ikke minst overfor folk som lever i fattigdom og under sårbare forhold i det globale Sør.

Det sier professor i utviklingsstudier ved OsloMet, Hanne Svarstad. Hun står i spissen for en ny artikkel om klimautdanning i tidsskriftet Nature Climate Change (nature.com).

– For å kunne velge tiltak som innebærer størst mulig rettferdighet, må folk gis muligheter til å sette seg inn i de viktigste konsekvensene av ulike klimatiltak, sier Svarstad.

Men mye må på plass for å komme dit, forklarer hun.

Bak artikkelen står forskere innen klima-, utviklings- og utdanningsforskning. Ved siden av Svarstad er dette Alfredo Jornet ved Universitetet i Girona i Spania (udg.edu), Glen Peters ved CICERO Senter for klimaforskning (cicero.oslo.no), Tom Griffiths ved OsloMet og Tor A. Benjaminsen ved NMBU (torbenjaminsen.com).

Sammenligner Norge og De forente arabiske emirater

Svarstad synes det er interessant å se hvordan klimatoppmøtet i Dubai (COP28) medfører at norske medier fylles med kritikk av at vertslandet De forente arabiske emirater (UAE). Emiratene satser stort på fortsatt oljeproduksjon, har satt sin oljedirektør Al Jaber til å lede møtet, og benytter møtet til å fremme landets oljeinteresser.

– Vår egen klimapolitikk er et godt eksempel på det samme fenomenet. Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har oljeinteressene hatt stor innflytelse over den norske klimapolitikken, og det har de fortsatt.

Hun mener det mest rettferdige klimatiltaket ethvert fossilland kan utføre for kommende generasjoner og for resten av verden i dag, er å utfase oljevirksomheten så raskt som mulig.

For å kunne velge tiltak som innebærer størst mulig rettferdighet, må folk gis muligheter til å sette seg inn i de viktigste konsekvensene av ulike klimatiltak.
– Hanne Svarstad, professor i utviklingsstudier ved OsloMet

– Det gjør jo Norge like lite som UAE, men likheten stopper ikke der. Begge går langt i bestrebelser på å legitimere sin fortsatte produksjon av fossile drivstoff og heller rette oppmerksomheten andre steder.

Skyver oppmerksomheten bort fra eget land

– I forbindelse med COP28 har Dubai-selskapet Blue Carbon kommet i fokus. På bare ett år har selskapet med koblinger til landets kongefamilie rukket å inngå kontrakter med afrikanske myndigheter om områder som til sammen skal være større enn Storbritannia. Områdene skal brukes til karbonfangst i skog. Gjennom karbonkreditter skal klimaverstinger dermed kunne kjøpe seg fri fra ansvaret for å få slutt på egne klimautslipp, forteller Svarstad.

Hun mener dette er samme type strategi som Norge siden 2008 har stått i spissen for gjennom det omfattende norske klima- og skoginitiativet.

– I begge tilfeller handler det om fossilland som forsøker å skyve klima-oppmerksomhet vekk fra eget land. I stedet legges det beslag på store landområder i det globale Sør for å fange karbon der.

Problemet er ikke skogvern i seg selv, forklarer Svarstad. Det er at tiltakene ikke tar tilstrekkelig hensyn til mennesker som bor i de berørte områdene.

– Folk i disse områdene som bruker naturen på beskjedne og bærekraftige måter blir sjeldent sett og hørt, og de fratas ofte kontroll over land og ressurser uten reell kompensasjon.

Utdanning som klimastrategi

Forfatterne bak den nye artikkelen i Nature Climate Change mener at rettferdig klimaomstilling forutsetter at folk har tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter til å kunne sammenligne og vurdere rettferdigheten i ulike klimatiltak.

Med utgangpunkt i den kritiske pedagogikken til Paulo Freire (snl.no) foreslår de innføring av kritisk klimautdanning som en del av nasjonale klimastrategier. De mener at den kritiske klimautdanningen må tilpasses nasjonale og lokale forhold, ulike årstrinn og utdanninger. Strategien vil dessuten forutsette tverrfaglig forskning og utdanning av lærere.

Studenter om elbiler og urettferdighet i Brasil og Canada

Vitor Atsushi Nozaki Yano fra Brasil er student ved OsloMets masterutdanning i Internasjonal utvikling, utdanning og bærekraft (IDEaS) der Svarstad og Griffiths underviser.

Sammen med medstudenter utførte Yano i høst et gruppearbeid der de har prøvd ut noen sider ved kritisk klimautdanning i et prosjekt om elektrifisering av privatbiler som klimastrategi.

– Vi valgte å fokusere på Brasil og Canada fordi disse landene er veldig forskjellige sosialt og økonomisk. Likevel så vi at begge land hadde tilsvarende utfordringer med urettferdighet knyttet til overgangen til elektriske biler, forteller Yano.

I studentenes arbeid pekte de på eksempler der urbefolkning i Brasil blir fordrevet i forbindelse med etablering av produksjon av elektriske biler, og for å møte det økte behovet for strøm til lading av bilene. De så hvordan tiltakene gir endringer i landskapet og forurensing av hav og elver, noe som er negativt for matsikkerheten til urbefolkningen.

Også i Canada fant de at elbilindustrien fører til forurensing av landområder, luft og vann som særlig rammer urbefolkning.

Bør ta utgangspunkt i noe som er relevant for eget liv

– I begge tilfeller gagner overgangen til elektriske kjøretøy den delen av befolkningen som har råd til å kjøpe ny bil. Forurensningen fra produksjon og endring i infrastruktur skjer imidlertid mest i områder der de fleste innbyggerne bare har råd til gamle biler, forteller Yano.

Han ser viktigheten av å tilpasse klimautdanning i skolen til konteksten i landet og området hvor undervisningen skjer.

– Utdanningen bør ta utgangspunkt i problemstillinger som er relevant for elevenes liv. Å diskutere elektriske biler er for eksempel ikke relevant for elever i alle deler av Brasil. Derimot kan hetebølger, matsikkerhet, mennesker som fordrives og distribusjon av landområder være mer gjenkjennelig for dem.

Elever må få lære å vurdere klimarettferdighet i tid og rom

– Klimarettferdighet i tid og rom burde være de viktigste kriteriene for enhver klimapolitikk, og det burde gjøres til et sentralt element i all klimautdanning, sier Svarstad.

Hun forklarer at hvis klimatiltak skal være rettferdige i tid, bidrar de til å skape levelige forhold for fremtidige generasjoner. For at de skal være rettferdige i rom, skal ikke et lands klimatiltak gå utover mennesker i andre land.

– Spesielt viktig er det at tiltakene ikke gjør livet vanskeligere for folk som lever under fattigdom og sårbare forhold, sier hun.

Klimarettferdighet i tid og rom burde være de viktigste kriteriene for enhver klimapolitikk, og det burde gjøres til et sentralt element i all klimautdanning.
– Hanne Svarstad

I artikkelen i Nature Climate Change trekker forskerne fram et eksempel fra det globale Sør. Mange elever på skoler i Afrika sør for Sahara lærer at landsbyboerne forårsaker avskoging med sitt levesett. Treplanting fremmes derfor som et viktig klimatiltak.

En kritisk tilnærming kunne være å oppmuntre elevene til å undersøke hvem som bærer byrden av treplanting og bevaring av skoger. De bør oppfordres til å vurdere hvordan byrden kan flyttes fra landsbyboere i Afrika til nasjoner og industri i det globale Nord.

– I det globale Nord bør elevene få tilegne seg kompetanse i å diskutere rettferdigheten av aktuelle tiltak i eget land, som etablering av karbonfangst i det globale Sør, eller rask utfasing av fossile drivstoff. De bør også lære å diskutere rammene som i dag stort sett tas for gitt for «det grønne skiftet». Dette gjelder ikke minst premisset om økonomisk vekst, sier Svarstad.