Spesialpedagogikk i allmennpedagogikken

Barnehagebarn med spesialpedagogiske behov som har fått vedtak om spesialpedagogisk opplæring, ender ofte opp med å være på siden av det allmennpedagogiske tilbudet i barnehagen. Som barnehagelærer og støttepedagog har jeg årelang erfaring med å jobbe med barn med spesialpedagogiske vedtak. Jeg har også som pedagogisk leder sett hvordan jeg kan skape en barnehagehverdag som gir alle barna på avdelingen et godt og inkluderende pedagogisk tilbud gjennom tilrettelegging og tilpasning.

Jeg vil i denne artikkelen illustrere noen av tankene mine med en case, nærmere bestemt et barn som jeg som støttepedagog har hatt ansvaret for, og som jeg her har valgt å kalle Sondre. Sondre var 3 år og 6 måneder første gang jeg møtte ham. Han går i en seks-avdelings barnehage og hadde nettopp startet på storbarnsavdeling. Avdelingen består av 18 barn og 3 voksne, med pedagogisk leder, barne- og ungdomsarbeider og en assistent.

Barnehagen sendte henvisning til Pedagogisk fagsenter grunnet det de mente var forsinket språkutvikling. Med samtykke fra foreldrene har Sondre fått en sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten og fått et vedtak hvor han skal ha et spesialpedagogisk tilbud 12 timer i uken.

Barnehagens mandat er å jobbe ut ifra Rammeplanen for barnehagen (2017), som skisserer de overordnede bestemmelsene og oppgavene som de ansatte i barnehagen skal forholde seg til. Det er barnehagens eier som har ansvaret for at innholdet i rammeplanen blir implementert i barnehagens drift. I noen tilfeller kan det gjøres tilpasninger, men dette skal i så fall komme fram i barnehagens vedtekter. Barnehageeier er også ansvarlig for at de ansatte i barnehagen har den kunnskapen og kompetansen som skal til for å kunne gi barna det allmennpedagogiske tilbudet som er beskrevet i rammeplanen. I den daglige driften er det styrers ansvar å sørge for at det pedagogiske arbeidet er i samsvar med rammeplanen og barnehageloven. Gjennom barnehagehverdagen skal alle barn få være en del av aktiviteter som gir god språkstimulering. For å få til en forsvarlig drift er det derfor viktig at det er et godt samarbeid mellom eier, styrer, pedagogisk leder og det øvrige personalet, slik at barna får et godt nok tilbud som er i tråd med rammeplanens beskrivelser.

Det er imidlertid ikke alle barna som utvikler seg tilstrekkelig og oppnår det ferdighetsnivået som er forventet av barn i deres aldersgruppe. Det kan dreie seg om språklige, sosiale eller motoriske ferdigheter. Etter min erfaring avhenger tilretteleggingen som gis for å styrke barnet på et spesifikt utviklingsområde, av kompetansenivået til de ansatte på barnets avdeling. Mens noen barnehager iverksetter tiltak for å forsøke å styrke det allmennpedagogiske tilbudet og gi ekstra støtte til de barna som strever på ulike områder innenfor dette, er det enkelte barnehager som er «raske på avtrekkeren» og sender inn henvisninger til PP-tjenesten og kommunens fagsenter for å få hjelp der.

Som støttepedagog jobber jeg med barn som etter utredning i PP-tjenesten har fått et vedtak om spesialpedagogisk hjelp. Vedtaket er bundet opp til et konkret antall timer i uken. Det er PP-tjenesten som gir anbefalinger om områder der barnet trenger tilrettelagte aktiviteter for å styrke sine manglende ferdigheter. Jeg forundrer meg stadig vekk over noen av vedtakene jeg har jobbet med. For det er et spørsmål alle som jobber i barnehagen bør stille seg. Er det noe vi selv kan gjøre for å styrke barnets ferdigheter? Ifølge Rammeplanen for barnehagen (2017) er barnehagen pliktig til igangsette egne tiltak før de i samarbeid med foresatte skal vurdere om det er nødvendig å søke om spesialpedagogisk hjelp i form av et enkeltvedtak gjennom PP-tjenesten.

Tilpasset tilbud i allmennpedagogikken

Nordahl og medarbeidere (2018) viser i sin rapport at barn som har behov for et tilpasset pedagogisk tilbud, ikke får tilbudet de har krav på i et inkluderende fellesskap med andre barn. Jeg har selv erfart at barn som blir tatt ut av barnegruppen, er mindre motivert for læring enn om barnet er sammen med barnegruppen og gis et pedagogisk tilbud som hele barnegruppen kan dra nytte av. Dette dreier seg om medvirkning og det å følge opp barnets egne ønsker. Men krav og forventninger til utvikling og målbare resultater virker ofte styrende for hvordan man tilrettelegger for å styrke barnets ferdigheter.

Nordahl mfl. (ibid.) påpekte at barnehagelærere gjennom utdanningen må få mer kunnskap om hvordan man kan forebygge språkvansker. De må kunne tilrettelegge aktiviteter for å stimulere barnas språk som en naturlig del av alle fagområdene som er beskrevet i rammeplanen (Rammeplanen for barnehagen, 2017). Dette vil påvirke hvordan arbeidet organiseres. Det finnes ingen klare retningslinjer for hvordan arbeidet skal utføres i praksis. Det som avgjør kvaliteten på tilbudet, er kompetansen til den enkelte barnehageansatte, hvilke pedagogiske tiltak som settes i verk, og om andre instanser som et pedagogisk fagsenter eller PP-tjenesten skal involveres.

Når det gjelder min jobb som støttepedagog overfor Sondre, så er det altså min kompetanse som blir avgjørende for om han får det spesialpedagogiske tilbudet han har behov for. Det blir alltid en avveining om barnehagen selv kan gi et allmennpedagogisk tilbud som ivaretar barnets utfordringer, eller om det trengs et vedtak utformet av PP-tjenesten.

Tilrettelegging i barnehagehverdagen

Evnen barnet har til å involvere seg i lek med andre barn, avhenger av barnets språklige og sosiale ferdigheter. Barn som har språklige utfordringer, har også som regel utfordringer med å komme i kontakt med og få bli med i lek med andre barn. Det er barnehagens ansvar å sørge for at alle barna har en meningsfull hverdag sammen med jevnaldrende barn i aktiviteter som er tilpasset deres ferdighetsnivå. Men hverdagen disponeres i stor grad fritt av barna, utenom spisetid og overgangssituasjoner. Dette bidrar til at barnas utvikling og læring av ferdigheter til en viss grad blir overlatt til tilfeldighetene. De barna som mangler noen språklige og/eller sosiale ferdigheter, vil da lett kunne havne i en ond sirkel der de ikke får delta og heller ikke får tilegnet seg disse ferdighetene. Barn med en utagerende atferd gjør ofte mer ut av seg, og de krever derfor mer oppmerksomhet og oppfølging fra barnehagepersonalet. Barna som sitter stille og ikke sier noe, er de som lett kan falle på utsiden av det sosiale fellesskapet i barnegruppen (Almqvist mfl., 2018).

Det samme mønsteret gjenspeiles i en studie av Åström og medarbeidere (2020) som viser at store deler av barnehagehverdagen tilrettelegges for frilek. Det medfører at for at barna skal lykkes på denne arenaen, bør de ha en stor forståelse for hvordan de skal tilpasse seg sosiale settinger hvor de selv må initiere samspill med andre barn. Men ikke alle barn mestrer dette. Noen barn har ikke de forutsetningene eller de språklige og sosiale ferdighetene som kreves for å tilpasse seg en slik hverdag i barnehagen. Mange barn har behov for mer direkte tilrettelegging for å kunne fungere innenfor de frie rammene som barnehagene har som utgangspunkt.

Det varierer fra barnehage til barnehage om de ansatte selv klarer å tilrettelegge og tilpasse det allmennpedagogiske tilbudet slik at også barn med ulike vansker får den hjelpen de trenger. Noen velger som nevnt heller raskt å henvise barna til PP-tjenesten eller pedagogiske fagsentre. Barnehagen plikter å følge opp barn som har utfordringer, slik at de får delta på lik linje med andre barn. Hvordan de ansatte i barnehagen gjennomfører dette arbeidet, er i stor grad opp til de ansatte i barnehagen selv og deres kompetanse og erfaring. Tidligere erfaringer de har hatt med barn som må ha tilrettelagte aktiviteter, spiller også inn på hvor dyktige de er til å inkludere alle barna i barnegruppen som en integrert del av det allmennpedagogiske tilbudet. Det er derfor viktig å kartlegge hva som er utfordringen til barnet, og hvilke ferdigheter som må styrkes for at barnet skal kunne utvikle seg.

Sondre, casen i denne artikkelen, fikk ikke den språkstimuleringen han hadde hatt behov for slik at han fikk utviklet sine språkferdigheter. Hvis ikke tiltak hadde blitt iverksatt, ville tiden ha løpt fra Sondre. Men en dag konkluderte heldigvis de barnehageansatte, med den pedagogiske lederen i spissen, med at Sondre ikke hadde de språkferdighetene han burde ha sammenlignet med andre barn i hans aldersgruppe. Sondre hadde til da med sin stillferdige atferd gått gjennom barnehagehverdagen uten å ha bli fanget opp. Han hadde aldri vært et problem for de ansatte, han hadde aldri ropt ut eller krevd oppmerksomhet for sine behov til de andre på avdelingen, verken barn eller voksne. Han hadde vært pliktoppfyllende og gjorde som de andre. Hvis han ikke alltid forsto det som ble sagt, så han på hva de andre barna gjorde, og fulgte etter og gjorde det samme som dem.

Konsekvensen for barn som Sondre er at de uten tilrettelegging kan bli hengende etter i sin språkutvikling helt til de begynner på skolen. Hvis barnehagepersonalet hadde fanget opp dette og satt i verk tiltak overfor Sondre tidligere, ville han kunnet få et tilpasset pedagogisk tilbud tidligere og innenfor rammen av det allmennpedagogiske opplegget. Da hadde det kanskje ikke vært behov for et eget tilpasset spesialpedagogisk vedtak.

Spesialpedagogisk aktivitet i allmennpedagogikken Sondre fikk imidlertid ved 3-årsalderen et spesialpedagogisk vedtak på 12 timer i uken, som skal brukes til å jobbe med å utvikle hans språkferdigheter. Aktivitetene som jeg som støttepedagog har iverksatt overfor han, har variert mellom konkrete oppgaver på et egnet arbeidsrom og i en smågruppe der han var sammen med to til tre andre barn. Det var i smågruppen jeg så størst utvikling. Jeg vil nedenfor skissere et eksempel på hvordan jeg jobbet spesialpedagogisk innenfor allmenn-pedagogiske rammer. Dette er en aktivitet som ikke er avhengig av et spesialpedagogisk vedtak for å kunne gjennomføres.

En felles aktivitet hvor språkstimulering står i sentrum, er gjenfortelling av kjente eventyr. Avdelingen jobbet med eventyr som en del av det allmennpedagogiske tilbudet med hele barnegruppen. Dette videreførte jeg blant annet med å jobbe med eventyret «Bukkene Bruse» som en del av det spesialpedagogiske tilbudet til Sondre. En metode jeg benyttet, var gjenfortelling med bruk av konkreter, det vil si at jeg brukte figurer som illustrerer handlingen i eventyret. Jeg lot også barna selv gjenfortelle historien ved at de fikk styre figurene. Barna byttet på å være trollet og den minste, mellomste og største bukken. Eventyret ble først gjenfortalt, og barna lekte handlingen, ofte med samme presisjon og ordvalg som i det opprinnelige eventyret.

Men så en dag, på slutten av eventyret, endrer noe seg. Etter at den store bukken Bruse har kommet opp på brua og trollet har sagt «Nå kommer jeg og tar deg!», svarer ikke den store bukken «Ja, bare kom du!». Den store bukken Bruse sier «Nei!». Til å begynne med hersker det stor forvirring og forargelse hos barna over at den store bukken sier nei når den egentlig ifølge eventyret skal si ja. Men så går det samtidig opp for dem at dette gir uante muligheter. Gjennom språklig fantasi og bevissthet kunne de nå selv tenke ut ulike scenarioer for hvordan figurene var, og hvordan de snakket. Dialogutvekslingen ble heretter spontan, det var ikke forutsigbart hva som kom til å skje, og det utfordret barnas språklige bevissthet. Jeg kunne ikke se så store forskjeller på Sondre sine språklige ferdigheter og de andre barnas lenger. Sondre falt ikke igjennom, han var en del av gruppen fordi han gjennom tilrettelegging og inkludering med andre barn fikk den språkstimuleringen han hadde behov for.

Barnehagelærerens paradoks

Et spørsmål er om studentene i dagens barnehagelærerutdanning får den kompetansen de trenger for å kunne iverksette tiltak overfor barn som har behov for tettere oppfølging? Mye tyder på at dette ikke er tilfelle. Det meste av den pedagogiske kompetansen studentene tilegner seg, er på generelt grunnlag og dreier seg heller om ulike temaer og fagområder som er relevante for utøvelsen av barnehageyrket. Dette setter barnehagelærere i en vanskelig situasjon når de skal vurdere hvilke tiltak som må settes i gang overfor barn som sliter med språk og tilknytning til andre barn.

I Oslo kommune er det enkelte bydeler som har innført et kartleggingsverktøy som heter TOPI. Det er et kartleggingsverktøy som skal få en oversikt over alle barnas trivsel i barnehagen, og ikke bare barn som barnehagelæreren er spesielt bekymret for. Alle barna skal kartlegges. Mange barnehagelærere ser ikke nytten i å bruke tid på å kartlegge alle barn. Men det er her jeg mener det finnes en selvmotsigelse. På den ene siden har ikke alle barnehagelærere gjennom utdanningsløpet tilegnet seg den spesialpedagogiske kompetansen som skal til for å oppdage barns utfordringer på et tidlig stadium. På den andre siden kan et kartleggingsverktøy gi en bevisstgjøring for at man skal kunne kvalitetssikre det allmennpedagogiske tilbudet i barnehagen og lettere kunne se hvor det eventuelt må igangsettes spesialpedagogiske tiltak.

Som Åstøm og medarbeidere (2020) har vist i sin undersøkelse, er store deler av dagen viet til frilek. I tillegg kommer det frem at ansatte i barnehagen i liten grad deltar i barnas frie lek. Hvordan skal barnehagelærere da få oversikt over barnas språklige og sosiale ferdighetsnivå hvis det ikke gjennomføres en generell kartlegging?

For Sondre, som sliter med forsinket språkutvikling, er det essensielt at han har aktive voksne rundt seg. Der voksne involverer seg i leken, vil de lettere oppdage de barna som ikke får delta, eller som sliter på ulike områder. Barnehagepersonale som deltar i lek, kan i tillegg sørge for at barna får impulser som medfører at de videreutvikler både språklige og sosiale ferdigheter.

Lek sammen med barna

Et punkt jeg har lagt stor vekt på i denne artikkelen, er hvor viktig kompetansen til de ansatte i barnehagen er for det pedagogiske tilbudet. Dette bør ikke komme som en stor overraskelse for noen. Å sitte på bussen er ikke det samme som å kjøre bil selv. På samme måte er det å passe barn ikke det samme som å gi barn et godt allmennpedagogisk tilbud i en barnehage. Barn har krav på et godt tilpasset pedagogisk tilbud i tråd med rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver.

Etter min mening må kompetansen til alle de ansatte i barnehagen heves. Det må bli en økt bevissthet og forståelse rundt betydningen av barnehagens pedagogiske arbeid. I barnehagelærerutdanningen må dette gis mer plass slik at studentene får en forståelse for helheten i det pedagogiske arbeidet. Jeg husker blant annet fra min tid som barnehagelærerstudent at det var snakk om praksissjokket. Vel, hvorfor ga man ikke studentene de verktøyene de trengte for å utføre jobben sin på en tilfredsstillende måte? Sjokk er ikke bra for noen.

Det viser seg at barn som går fra barnehage til skole, og som har forsinket språkutvikling, ikke vil klare å ta igjen barna i samme aldersgruppe. Forsinket språkutvikling fra barnehagen vil dermed kunne vare gjennom hele skoleløpet. Derfor må barnehagelærere ha den kompetansen som kreves for å kunne forebygge slike vansker.

I en rapport fra OsloMet foreslås det ulike tiltak for å styrke kvaliteten i Oslo kommunes barnehager. Et av tiltakene er å styrke bemanningen gjennom hele dagen. Det viser seg at det er full bemanning kun en time per dag. Dette påvirker selvfølgelig kvaliteten på det pedagogiske tilbudet. I tillegg må kompetansen til alle de ansatte styrkes slik at de kan legge til rette for at alle barna blir inkludert i barnegruppen, at de ser hvert enkelt barn og blir bevisst barnas ferdighetsnivåer innenfor ulike utviklingsområder. Gjennom en styrking av kompetansen og en økning av bemanningen mener jeg at behovet for spesialpedagogiske vedtak for barn som har forsinket språkutvikling, vil bli mindre.

Barn som Sondre vil da kunne få et tilrettelagt pedagogisk tilbud innenfor det allmennpedagogiske opplegget sammen med hele barnegruppen eller i en smågruppe – uten at barnehagen trenger å melde fra om behovet hans til PP-tjenesten (Hernes mfl., 2021).

Det må bli en større bevissthet rundt hva det innebærer å jobbe i barnehage. Det bør ikke være noen tvil om at barnehagen er en del av utdanningsløpet, og at de som jobber der, jobber med pedagogisk arbeid. Det er ikke barnepass man driver med i barnehagen. Det er vel og bra at myndighetene vil styrke pedagognormen i barnehagene, men man må påse at barnehagelærere først og fremst jobber direkte med barna. Med det mener jeg at barnehagelærerne må være utøvende pedagoger og ikke kun administrerende pedagoger. Da vil barn som Sondre lettere kunne få den hjelpen de trenger, på et tidligere tidspunkt innenfor en allmennpedagogisk setting.