Unge lovbrytere og overgangen til voksenlivet

Innledning

Barne- og ungdomskriminaliteten i Norge er lav sammenlignet med andre land, og den har blitt redusert de siste tiårene (Statistisk sentralbyrå 2022). De siste årene har man imidlertid observert noen urovekkende tendenser i utviklingen. I aldersgruppen 15–17 år økte både registrert og selvrapportert kriminalitet i perioden 2015–2020 (Bakken 2020; Statistisk sentralbyrå 2022). I tillegg har konfliktrådet, som har et spesielt ansvar for straffegjennomføring for barn og unge, rapportert om at sakene de mottar, er av en mer alvorlig karakter enn tidligere. Sakene handler i større grad enn før om vold, trusler, krenkelser, seksuallovbrudd og ran (Sekretariatet for konfliktrådene 2020). Politiet i Oslo rapporterer også om flere grove saker nå enn før og om at antallet barn og unge som blir registrert for gjentatt kriminalitet, øker (Politiet og Oslo kommune 2019). Å redusere barne- og ungdomskriminalitet har derfor i flere år vært en prioritert oppgave for regjeringen. Satsingen har for eksempel kommet til syne gjennom stortingsmeldingen Sammen mot barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet (Stortingsmelding nr. 34 (2020–21)). Til tross for dette er den forskningsbaserte kunnskapen om barn og unge som begår lovbrudd, til dels knapp.

Formålet med denne studien er å øke kunnskapen om unge som blir straffet for lovbrudd i Norge. Vi begynner med å beskrive omfanget av siktelser og straff blant unge i Norge. Deretter beskriver vi, med utgangspunkt i et omfattende datamateriale fra Statistisk sentralbyrå (SSB), bakgrunnen til og individkjennetegn ved unge som er straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år. Datamaterialet dekker hele den norske befolkningen født i tidsperioden 1985–1988 og inneholder data for årene 1985–2019. Videre beskriver vi hvordan unge straffede klarer seg i overgangen til voksenlivet, ved å undersøke utfall knyttet til deltakelse i utdanning og i arbeid, yrkesinntekt og mottak av trygdeytelser i alderen 15–30 år. Vi skiller gjennomgående mellom straffede kvinner og menn siden det er betydelige kjønnsforskjeller mellom både omfang av kriminalitet og utfall senere i livet. Vi sammenligner også unge straffede med deres jevnaldrende som ikke er straffet i alderen 15–24 år.

Det finnes forholdsvis lite forskning omkring hvordan det går senere i livet for barn og unge som begår og blir straffet for lovbrudd i Norge og andre nordiske land. Tilgjengelig forskning peker i retning av at de som begår kriminelle handlinger i barne- og ungdomstiden, har dårligere livsløpsutfall enn dem som ikke blir straffet, og at utfallene er dårligst for dem som begår gjentatt kriminalitet eller fortsetter med kriminalitet i voksen alder. Nilsson og Estrada (2009) undersøkte konsekvenser av barne- og ungdomskriminalitet for senere livsløp med utgangspunkt i en kohort født i Stockholm i 1953. De fant at de aller fleste som har begått kriminelle handlinger som unge, får et godt liv i etterkant og har både arbeid og familie, og at personer som bare begår lovbrudd i tenårene, kommer bedre ut enn personer som også begår lovbrudd etter fylte 20 år. Personer som begikk kriminelle handlinger både i tenårene og etter fylte 20 år, hadde betydelig svakere arbeidsmarkedstilknytning i voksenlivet enn de øvrige i kohorten og mottok oftere sosiale ytelser, og flere var enslige og barnløse. En annen svensk studie, som studerte unge som var tiltalt i alderen 15–19 år, i kohorter født i 1975, 1980 og 1985, fant at unge tiltalte har større risiko for å stå utenfor arbeidsmarkedet senere i livet, at de har dårligere helse, og at det på lengre sikt er økt dødelighet i gruppen (Bäckman, Estrada, Nilsson & Shannon 2013). Risikoen for uheldige utfall er høyere blant dem som er tiltalt to eller flere ganger, enn blant dem som bare er tiltalt én gang.

Funnene fra de nordiske studiene blir også gjenspeilet i studier fra andre vestlige land (se for eksempel Aizer & Doyle 2015; De Li 1999; Dorsett & Thomson 2023; Hjalmarsson 2008; Sweeten 2006; Tanner, Davies & O’Grady 1999). Tidligere studier løfter frem flere mulige forklaringsmodeller til hvorfor lovbrytere har svakere utfall i 20-årene. Ifølge stigma-/stemplingsteori kan det å bli straffet føre til en negativ selvoppfatning, uteblitte muligheter til å delta i utdanning og i arbeid og økt sannsynlighet for å assosieres med andre lovbrytere og gjennom det påvirkes av deres atferd (Bayer, Hjalmarsson & Pozen 2009; Dodge, Dishion & Lansford 2006; Restivo & Lanier 2015). Alle disse forholdene kan igjen øke sannsynligheten for å begå lovbrudd igjen og dermed indirekte føre til mindre deltakelse i utdanning og svakere arbeidsmarkedstilknytning.

Denne studien bygger videre på en rapport fra Oslo Economics (2022). I rapporten viste vi blant annet at unge som ble straffet første gang i alderen 15–24 år i 2014, sjeldnere fullførte videregående utdanning og hadde lavere inntekt og større sannsynlighet for å motta sosiale og helserelaterte ytelser enn sine jevnaldrende inntil 5 år etter straff (Oslo Economics 2022). Samtidig viste vi at det har vært en positiv utvikling i livsløpsutfall blant unge straffede i perioden 2004–2014. I denne perioden har andelen straffede som har fullført videregående utdanning, og andelen som er registrert i pågående utdanning, økt. Samtidig er andelen som mottar sosialhjelp eller uføretrygd, redusert. Andelen med arbeidsinntekt som tilsvarer fulltidsarbeid, er imidlertid uendret. I denne studien presenterer vi både delvis bearbeidede analyser fra rapporten og nye analyser. Det er flere forskjeller mellom denne studien og rapporten. I denne studien bruker vi en annen gruppeinndeling av unge straffede. I analysene av livsløpsutfall følger vi de unge straffede over en lengre tidsperiode, fra 15- til 30-årsalder, og vi følger unge som har begått sitt første lovbrudd, ved ulike aldre for å synliggjøre eventuelle sammenhenger mellom tidspunkt for straff og utvikling i livsløpsutfall.

Denne studien gir et godt bilde av hvem de unge lovbryterne i Norge og deres foreldre er, siden den bygger på et omfattende registerdatamateriale som dekker hele befolkningen i Norge i utvalgte fødselskull. Å beskrive denne gruppen er i seg selv et viktig bidrag siden det ikke er gjort i slik omfang tidligere, med unntak av rapporten fra Oslo Economics (2022). Analysene er imidlertid begrenset til kjennetegn som er tilgjengelige i nasjonale registre, og flere faktorer i tidligere forskning som er påvist å korrelere med kriminell atferd, som personlighetstrekk og oppvekstmiljø (Aase, Lønnum, Sørlie, Hagen, Gustavson & Utgarden 2020), står derfor utenfor analysen.

Videre bidrar denne studien med informasjon om hvordan livssituasjonen til de unge straffede utvikler seg i overgangen til voksenlivet. Dette er heller ikke tidligere belyst gjennom norsk forskning, med unntak av Oslo Economics (2022), der unge straffede ble fulgt 5 år etter straffeutmåling. I denne studien følger vi unge straffede i en lengre periode før og etter utmålt straff, fra 16- til 30-årsalder. Enda et viktig bidrag til forskningen er at vi analyserer flere utfallsmål for å gi et helhetsbilde av de straffedes deltakelse i utdanning og i arbeid. En svakhet ved analysen av utfall er at den ikke tar høyde for at forhold som innvirker på tilbøyeligheten til å begå lovbrudd, trolig også innvirker på senere utfall, hvilket tilsier at utviklingen vi ser, delvis kan skyldes at unge straffede har en mer belastet bakgrunn. Studien bidrar likevel til økt forståelse av hvem de unge lovbryterne er, og deres livssituasjon, hvilket videre kan bidra til å utvikle oppfølging av gruppen.

Inspirert av Nilsson og Estrada (2009) deler vi de unge straffede inn i fire grupper basert på om vedkommende ble straffet første gang for et lovbrudd som skjedde i alderen 15–17 år eller 18–24 år, og om vedkommende er straffet én eller flere ganger i alderen 15–24 år. Hensikten med gruppeinndelingen er å undersøke hvorvidt alderen ved første lovbrudd og omfanget av den kriminelle aktiviteten, målt ved én eller flere straffereaksjoner i alderen 15–24 år, korrelerer med bakgrunns- og individkjennetegn og med senere utfall. Vår hypotese er at 1) de som blir straffet for flere lovbrudd i alderen 15–24 år, er mer utsatte enn dem som bare blir straffet én gang, og at 2) gjengangerne som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, er mer utsatte enn gjengangerne som blir straffet første gang i alderen 18–24 år, både når det gjelder deres bakgrunn, og når det gjelder senere utfall.

Flertallet av unge lovbrytere er menn, og menn får ofte mest oppmerksomhet i diskusjonen om unge lovbrytere. Imidlertid viser forskning at kvinner og menn som blir straffet for lovbrudd, er ulike langs flere dimensjoner. Kvinner i fengsel utgjør en særskilt utsatt gruppe i samfunnet (Fair 2009; Sivilombudsmannen 2016). De fleste kvinner i norske fengsler har vært utsatt for én eller flere former for overgrep i oppveksten (Friestad, Rustad & Kjelsberg 2014), og sammenlignet med mannlige innsatte har kvinnelige innsatte oftere blitt mishandlet som barn og hatt foreldre med rusproblemer (Skardhamar 2002). Noe forskning peker også på at forekomsten av psykiske lidelser er høyere blant kvinnelige innsatte (Enggist, Møller, Galea & Udesen 2014; Fair 2009), hvilket delvis kan henge sammen med vanskelige oppvekstkår. Svenske studier viser samtidig at kvinner som har begått lovbrudd som unge, har svakere arbeidstilknytning enn menn i voksen alder (Bäckman mfl. 2013; Nilsson & Estrada 2009). For å undersøke i hvilken grad disse mønstrene også forekommer blant unge lovbrytere i Norge, presenterer vi alle analyser separat for kvinner og menn.

Vi finner en tydelig sammenheng mellom bakgrunns- og individkjennetegn på den ene side og sannsynligheten for å bli straffet og utvikling i 20-årene på den annen side. Unge som blir straffet, kommer oftere fra familier med større utfordringer. Sammenlignet med unge ustraffede har de foreldre med lavere utdanning og inntekt, og de har i større grad foreldre som selv har blitt straffet, og som mottar sosiale ytelser. Unge straffede har også i snitt dårligere skoleprestasjoner og har oftere mottatt barnevernstiltak i oppveksten. Unge som blir straffet flere ganger, har i snitt dårligere oppvekstkår enn dem som bare blir straffet én gang, og de som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, har oftere dårligere oppvekstkår enn dem som blir straffet første gang i alderen 18–24 år. De samme mønstrene går igjen når vi undersøker utfall gjennom 20-årene. De som blir straffet flere ganger, og særlig gjengangere som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, har svakere utvikling enn andre.

Særlig to grupper er verdt å løfte frem. Straffede unge kvinner kommer i alle analyser dårligere ut enn straffede menn, og kvinnelige gjengangere peker seg ut som en særlig utsatt gruppe. Dette er i tråd med tidligere forskning, men resultatene er iøynefallende. For eksempel er i snitt 25–30 prosent av kvinnene som er straffet flere ganger gjennom 20-årene, hverken i arbeid eller i utdanning, sammenlignet med 3–12 prosent i de fleste andre gruppene. På den annen side er det flere grupper av straffede som har relativt like livsløpsutfall som sine ustraffede jevnaldrende, særlig menn som bare blir straffet én gang i alderen 15–24 år.

Data og metode

Analysene bygger på registerdata fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Vi har brukt opplysninger om kjønn, alder, innvandrerbakgrunn, utdanning, inntekt, mottak av offentlige stønader og trygd, kontakt med barnevern og siktelser og straff. Vi benytter også informasjon om foreldrene til personene i utvalget, herunder utdanningsnivå, inntekt og straffereaksjoner.

Våre data omfatter alle personer født i perioden 1985–1988 og som var bosatt i Norge da de fylte 15 år. Vi deler befolkningen inn i fem grupper. Først skiller vi mellom fire grupper av lovbrytere. Vi skiller mellom personer som var i alderen 15–17 og 18–24 år da de begikk det første lovbruddet de ble straffet for, og mellom dem som ble straffet én eller flere ganger for lovbrudd begått i alderen 15–24 år. Dette fører til en inndeling i følgende grupper: 1) unge som er straffet én gang for lovbrudd begått i alderen 15–17 år, 2) unge som er straffet én gang for lovbrudd begått i alderen 18–24 år, 3) unge som er straffet flere ganger, der første lovbrudd ble begått i alderen 15–17 år, og 4) unge som er straffet flere ganger, der første lovbrudd ble begått i alderen 18–24 år. Unge som er straffet flere ganger, blir også omtalt som gjengangere. Straff for lovbrudd begått etter fylte 25 år innvirker ikke på gruppeinndelingen. Den femte gruppen omfatter personer i samme fødselskull som ikke er straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år, omtalt som øvrig befolkning.

Vi avgrenser studien til kriminalitet som ble begått da gjerningspersonen var i alderen 15–24 år. Lovbrudd begått ved 15-årsalder er satt som nedre grense fordi dette er den kriminelle lavalder, og fordi barn som er yngre enn dette, ikke kan straffeforfølges. 24 år er valgt som øvre grense fordi det sammenfaller med aldersgrupperingen i statistikken til SSB, og hensikten med studien er å analysere unge lovbrytere.

I denne studien analyserer vi personer som er straffet for lovbrudd. Dette omfatter 89 prosent av alle unge som ble siktet for lovbrudd, men 5,9 prosent av dem som ble straffet, er ikke siktet for et lovbrudd. Analysene omfatter alle straffede lovbrudd, med unntak trafikkovertredelser som er straffet med forenklede forelegg. Disse utgjør 45 prosent av alle straffereaksjoner i aldersgruppen og omfatter stort sett fartsbøter. Trafikkovertredelser straffet med forenklet forelegg telles ikke i våre analyser, slik at personer som bare har mottatt dette som straffereaksjon, inngår i den øvrige befolkningen. Vi har også gjort sensitivitetsanalyser der vi fjernet alle straffede trafikkovertredelser. Dette påvirket ikke de overordnede funnene eller konklusjonen i studien.

Vi presenterer ulike typer deskriptiv statistikk for de fem gruppene i utvalget. Vi presenterer først ulike mål på omfanget av kriminalitet og andelen i hver gruppe som har begått ulike typer lovbrudd, og hvor stor andel i hver gruppe som har ulike kjennetegn. Deretter analyserer vi hvordan det har gått med de ulike gruppene senere i livet. Vi følger de unge fra 15- til 30-årsalder, målt i årene 2000–2019, og sammenligner de fire gruppene av straffede og deres jevnaldrende. Vi presenterer alle analyser separat for menn og kvinner. Vi undersøker utdanningsnivået i hver gruppe ved 30-årsalder og beregner andelen som hverken er i arbeid eller i utdanning, andelen som mottar bostøtte eller sosialhjelp, og gjennomsnittlig yrkesinntekt hvert år til 30-årsalder.

Resultater

Vårt datamateriale består av 229 423 individer, hvorav 52 043 individer, eller 23 prosent, er straffet minst én gang i alderen 15–24 år (Tabell 1). Til sammen er 20 prosent av alle straffede kvinner. Andelen kvinner er høyere blant dem som bare er straffet én gang (36 prosent i den yngre gruppen og 25 prosent i den eldre gruppen), og lavere (12 prosent) blant gjengangerne. Blant både menn og kvinner er det flest straffede i gruppen med én straff i alderen 18–24 år (henholdsvis 45 og 57 prosent).

Tabell 1. Antall individer i utvalget og andel kvinner i utvalget og fordeling av straffede menn og kvinner på de ulike gruppene av straffede

Omfang av ungdomskriminalitet

I Tabell 2 beskriver vi omfanget av kriminalitet i de fire gruppene straffede blant menn og i Tabell 3 blant kvinner. Gruppen som helhet står for over 237 000 siktelser og nesten 115 000 straffede lovbrudd begått i alderen 15–24 år. Menn står for nesten 90 prosent av siktelsene og en nesten like stor andel av straffereaksjonene.

Den gjennomsnittlige mannen i utvalget har 5 siktelser mot seg og har fått utmålt 2,4 straffereaksjoner. Gjengangere med første lovbrudd i alderen 15–17 år skiller seg ut, med 13,5 siktelser og 5 straffereaksjoner i alderen 15–24 år i snitt. Selv om det også innad i gruppen er variasjon, indikerer dette at mange har tung kriminell belastning. Gjengangere med første lovbrudd i alderen 18–24 år har i snitt 5,7 siktelser og 3,1 straffereaksjoner. Denne gruppen er altså ikke like «aktiv» som førstnevnte gruppe, og dette resultatet står seg dersom vi bare måler siktelser og straff i alderen 18–24 år for begge grupper.

Sannsynligheten for å også bli straffet i alderen 25–30 år er høy, men varierer mellom gruppene. Av dem som er straffet for ett lovbrudd i alderen 15–24 år, blir 15–19 prosent straffet på nytt i andre halvdel av 20-årene. Blant dem som er straffet flere ganger i alderen 15–24 år, er sannsynligheten for å bli straffet igjen i alderen 25–30 år betydelig høyere. 43 prosent av gjengangerne med første lovbrudd i alderen 18–24 år blir straffet igjen i alderen 25–30 år, og blant gjengangere med første lovbrudd i alderen 15–17 år er andelen 51 prosent. Til sammenligning blir i underkant av 8 prosent av mennene i den øvrige befolkningen straffet i alderen 25–30 år.

Nedre del av tabellene viser hvilken type lovbrudd de unge er straffet for. Siden hvert individ kan være straffet for flere lovbrudd, summerer ikke tallene i hver kolonne til 100 prosent. Blant gjengangerne er det særlig vold og mishandling, rusmiddellovbrudd, ordens- og integritetskrenkelser og trafikkovertredelser som peker seg ut. Blant dem som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, uavhengig av om de blir straffet én eller flere ganger, er eiendomstyveri og -skade og vold og mishandling mer vanlig, sammenlignet med dem som blir straffet første gang i alderen 18–24 år. Blant dem som blir straffet én gang, uavhengig av alder ved lovbruddet, er trafikkovertredelser den desidert vanligste lovbruddstypen. Over 40 prosent av straffede menn i hver gruppe er straffet for trafikkovertredelser. Det fremstår altså som at gjengangere, og spesielt dem som ble straffet første gang før de fyller 18 år, i snitt blir straffet for mer alvorlige lovbrudd enn dem som bare blir straffet én gang, og dem som blir straffet første gang etter fylte 18.

Kvinner har i snitt færre siktelser (2,8) og straffereaksjoner (1,6) enn menn (Tabell 3). Dette skyldes særlig at det blant kvinner er færre gjengangere, og at kvinnelige gjengangere har færre siktelser og straffereaksjoner mot seg enn mannlige gjengangere. Andelen som blir straffet igjen i alderen 25–30, er også lavere blant kvinner. 7–9 prosent av dem som blir straffet én gang i alderen 15–24, blir straffet igjen i alderen 25–30 år, mens tilsvarende gjelder en tredjedel av dem som blir straffet flere ganger i alderen 15–24 år. Blant kvinner i den øvrige befolkningen blir to prosent straffet i alderen 25–30 år.

De fleste lovbruddstyper er mindre vanlige blant kvinner enn blant menn, med unntak av rusmiddellovbrudd, hvor en større andel av lovbruddene er konsentrert blant kvinner. Trafikkovertredelser er betraktelig mindre vanlige blant kvinner. Blant kvinnelige gjengangere peker særlig rusmiddellovbrudd og eiendomstyveri seg ut, i tillegg til ordens- og integritetskrenkelse, vold og mishandling (blant yngre) og trafikkovertredelser (blant eldre).

Tabell 2. Omfang av kriminalitet og type lovbrudd blant straffede menn i utvalget

Merknad: Utvalget er personer født i tidsperioden 1985–1988 og som er straffet for minst ett lovbrudd begått i alderen 15–24 år. En person kan være straffet for flere lovbrudd, og prosentandelene summerer seg derfor ikke til 100. Klassifiseringen av lovbrudd bygger på SSBs (2018) klassifisering av lovbruddstyper. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Tabell 3. Omfang av kriminalitet og type lovbrudd blant straffede kvinner i utvalget

Merknad: Utvalget er personer født i tidsperioden 1985–1988 og som er straffet for minst ett lovbrudd begått i alderen 15–24 år. En person kan være straffet for flere lovbrudd, og prosentandelene summerer seg derfor ikke til 100. Klassifiseringen av lovbrudd bygger på SSBs (2018) klassifisering av lovbruddstyper. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Kjennetegn ved unge straffede

Unge som blir straffet for lovbrudd, skiller seg fra sine ustraffede jevnaldrende langs flere dimensjoner. Når vi i Tabell 4 og Tabell 5 sammenligner kjennetegn ved menn og kvinner som blir straffet for lovbrudd i alderen 15–24, med dem som ikke blir straffet, finner vi at de straffede oftere har lavere (eller manglende) grunnskolepoeng, og at de oftere har innvandrerbakgrunn. Videre har unge straffede oftere foreldre med lavere utdanningsnivå og inntekt og som oftere har mottatt offentlige stønader og oftere selv er straffet enn foreldre til barn som ikke er straffet. Unge som er straffet, har også oftere hatt kontakt med barnevernet i løpet av oppveksten enn sine jevnaldrende.

Straffede menn har oftere grunnskolepoeng i den laveste poengkvartilen enn straffede kvinner. Samtidig har straffede kvinner noe oftere grunnskolepoeng over medianen enn straffede menn. Straffede kvinner kommer imidlertid oftere fra mer utsatte hjem, målt ved alle variabler nevnt over. Kvinner som er straffet, har også betydelig oftere hatt barnevernstiltak i løpet av oppveksten enn straffede menn.

Det er forholdsvis store forskjeller i kjennetegn når vi deler de unge lovbryterne inn i de fire straffegruppene. Et første funn som peker seg ut, er at de som bare blir straffet for ett lovbrudd i alderen 15–24 år, i større grad ligner den ustraffede befolkningen sammenlignet med gjengangerne. Blant menn som bare blir straffet én gang i alderen 15–17 år, er andelen innvandrere lavere enn i de øvrige gruppene av straffede og omtrent like stor som i den øvrige befolkningen.

Avstanden til den øvrige befolkningen er likevel betydelig større for gjengangerne enn for dem som bare er straffet for ett lovbrudd. Særlig gjengangere med første lovbrudd i alderen 15–17 år skiller seg ut som gruppen med de svakeste oppvekstsvilkårene. Hele to tredjedeler av denne gruppen har grunnskolepoeng i den laveste poengkvartilen. De har oftere foreldre med lav utdanning og inntekt og hyppigere mottak av offentlige ytelser. Omtrent en tredjedel av både mannlige og kvinnelige gjengangere har minst én forelder som tidligere har vært straffet, og en fjerdedel har hatt kontakt med barnevernet i alderen 8–14 år. Til sammenligning har henholdsvis 11 og 13 prosent av ustraffede menn og kvinner foreldre som har vært straffet, og henholdsvis fire og fem prosent har hatt barnevernstiltak.

Resultatene viser at det er langt fra tilfeldig hvem som begår og dermed blir straffet for lovbrudd, og at unge som blir straffet for lovbrudd, oftere enn andre kommer fra familier med ulike typer utfordringer knyttet til for eksempel lav utdanning og inntekt. Når vi i det følgende studerer livssituasjonen til unge gjennom 20-årene, er det viktig å notere seg at disse forskjellene trolig også gir de unge ulike forutsetninger for å lykkes i utdanning og i arbeid i voksen alder, uavhengig av om de er straffet for lovbrudd eller ikke. Observerte forskjeller i utfall kan derfor ikke tolkes som kausale virkninger av kriminalitet og/eller straff.

Tabell 4. Kjennetegn ved menn født i tidsperioden 1985–1988 som er straffet for lovbrudd begått ved 15–24-årsalder, og deres jevnaldrende som ikke er straffet

Merknad: * Kvartilene er beregnet ved at hele befolkningen blir sortert fra laveste til høyeste verdi av det relevante målet og delt inn i fire like store grupper per fødselskull, slik at for eksempel den fjerdedelen med lavest verdi i hvert fødselskull er i den laveste verdikvartilen. Siden den straffede befolkningen utgjør en betydelig andel av den totale befolkningen, blir ikke fordelingen i den øvrige befolkningen lik i hver kvartil. ** Inkluderer økonomisk sosialhjelp, bostøtte og uføretrygd. *** Trafikkovertredelser straffet med forenklet forelegg er ikke inkludert. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Tabell 5. Kjennetegn ved kvinner født i tidsperioden 1985–1988 som er straffet for lovbrudd begått ved 15–24-årsalder, og deres jevnaldrende som ikke er straffet

Merknad: * Kvartilene er beregnet ved at hele befolkningen blir sortert fra laveste til høyeste verdi av det relevante målet og delt inn i fire like store grupper per fødselskull, slik at for eksempel den fjerdedelen med lavest verdi i hvert fødselskull er i den laveste verdikvartilen. Siden den straffede befolkningen utgjør en betydelig andel av den totale befolkningen, blir ikke fordelingen i den øvrige befolkningen lik i hver kvartil. ** Inkluderer økonomisk sosialhjelp, bostøtte og uføretrygd. *** Trafikkovertredelser straffet med forenklet forelegg er ikke inkludert. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Utdanning

Resultatene i Tabell 4 og Tabell 5 viste at unge som blir straffet for lovbrudd, har lavere grunnskolepoeng enn sine jevnaldrende, hvilket kan tilsi at de også vil investere mindre i utdanning selv hvis de ikke hadde blitt straffet. Dette blir bekreftet i Figur 1 og Figur 2, som viser at alle grupper av straffede har betydelig lavere utdanningsnivå enn den øvrige befolkningen ved 30-årsalder. Alle grupper av straffede er tydelig underrepresentert blant dem som har fullført høyere utdanning ved 30-årsalder, og kraftig overrepresentert blant dem som ikke har fullført mer enn grunnskole, sammenlignet med den øvrige befolkningen. Tendensen er mest tydelig blant dem som har blitt straffet for flere lovbrudd. Henholdsvis 58 og 61 prosent av menn og kvinner som er straffet første gang i alderen 15–17 år og for flere lovbrudd, har ikke fullført videregående opplæring, sammenlignet med henholdsvis 15 og 14 prosent i den øvrige befolkningen. De som begikk sitt første lovbrudd i alderen 15–17 år, har lavest utdanningsnivå. Det er også noen tydelige forskjeller mellom straffede menn og kvinner. En høyere andel straffede kvinner har fullført universitets- eller høyskoleutdanning, sammenlignet med straffede menn. At kvinner investerer mer i høyere utdanning, er et mønster som er kjent fra tidligere og i tråd med det vi observerer for den øvrige befolkningen. Men også andelen som ikke har fullført videregående utdanning, er høyere blant straffede kvinner enn blant menn, og dette mønsteret gjelder alle fire gruppene av straffede. I lys av utdanningsnivået er straffede kvinner altså en mer polarisert gruppe, sammenlignet med menn, med større andeler av gruppen både i topp og i bunn og av fordelingen.

Merknad: Utvalget er personer født i tidsperioden 1985–1988 som er straffet for lovbrudd de begikk i alderen 15–24, og deres jevnaldrende som ikke ble straffet i samme alder. Utvalget inkluderer bare dem som var bosatt i Norge ved fylte 30 år. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Merknad: Utvalget er personer født i tidsperioden 1985–1988 som er straffet for lovbrudd de begikk i alderen 15–24, og deres jevnaldrende som ikke ble straffet i samme alder. Utvalget inkluderer bare dem som var bosatt i Norge ved fylte 30 år. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Arbeidsrelaterte utfall ved 15–30-årsalder

I Figur 3 til Figur 5 følger vi personer som ble straffet første gang for et lovbrudd ved 17-, 19- og 21-årsalder, og undersøker utviklingen i tre arbeidsrelaterte utfall mellom 15- og 30-årsalder. Vi har avgrenset utvalget av straffede til dem som ble straffet første gang ved en gitt alder, for å undersøke om vi kan observere noen umiddelbare endringer i de arbeidsrelaterte utfallene rundt tidspunktet for første straff. I hver figur skiller vi mellom menn og kvinner, unge som er straffet én eller flere ganger i alderen 15–24 år, og deres ustraffede jevnaldrende (øvrig befolkning). En vertikal linje viser alder ved ileggelse av første straffereaksjon. Antall individer i hver gruppe finnes i Tabell 0–1 i Vedlegg.

I Figur 3 studerer vi hvordan andelen som hverken har yrkesinntekt eller er registrert i pågående utdanning per 01.10 i inneværende år, utvikler seg i alderen 15–30 år for personer som blir straffet første gang ved enten 17-, 19- eller 21-årsalder. Dette målet er til en viss grad sammenlignbart med begrepet NEET (Neither in Education, Employment or Training), som i senere år er et mye brukt mål på utenforskap i den unge befolkningen (OECD 2022). NEET er personer som ikke er registrert i pågående utdanning eller arbeid (ofte definert som registrert arbeidssøkende) eller deltar på arbeidsmarkedstiltak. Ifølge OECD (2022) var 9,1 prosent av menn og 7,6 prosent av kvinner i alderen 15–29 år NEET i Norge i 2021. Våre analyser viser at 3–6 prosent av den ikke-straffede befolkningen var oppført uten yrkesinntekt eller pågående utdanning i alderen 16–30 år, som er lavere enn tidligere NEET-analyser viser. Forskjellen skyldes trolig at vi ved å bruke positiv yrkesinntekt som mål på arbeidsdeltakelse definerer flere som arbeidende enn det som er tilfellet i andre analyser.

Merknad: Utvalget består av personer som er født i tidsperioden 1985–1988. Personer som er straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år, er registrert med alder på gjerningstidspunktet for det første straffede lovbruddet. «Øvrig befolkning» er resten av befolkningen i samme fødselskull. Figurene starter på 16 år fordi personer blir registrert i pågående utdanning først fra året de fyller 16. Personer som ikke var bosatt i Norge, er ikke inkludert. Se Tabell 0–1 for størrelse på utvalgene. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

I alle aldersgrupper er det store forskjeller mellom dem som bare blir straffet én gang, og dem som blir straffet flere ganger i alderen 15–24 år. De som blir straffet flere ganger, er mer utsatte gjennom 20-årene enn dem som ikke blir straffet, og dem som bare blir straffet én gang i alderen 15–24 år. Blant kvinner som blir straffet flere ganger, er rundt 25 prosent hverken i arbeid eller i utdanning i 20-årene og inntil 30 prosent blant dem som blir straffet første gang ved 21-årsalder, mens tilsvarende tall for ustraffede og dem som blir straffet én gang, er henholdsvis 5 og 7–10 prosent. Blant menn er andelen som hverken er i arbeid eller i utdanning, lavere i alle grupper, og forskjellene fra den ustraffede befolkningen er mindre. Derimot er utviklingen gjennom 20-årene mindre gunstig for menn som blir straffet flere ganger, ettersom andelen som står utenfor både arbeid og utdanning, øker, mens den er stabil, eller minkende, blant kvinner.

Forskjellen mellom dem som bare blir straffet én gang, og den ustraffede befolkningen er liten, særlig blant menn. Med andre ord har ikke de med én straff nødvendigvis høyere risiko for å hverken å stå i arbeid eller i utdanning i 20-årene.

At den økte risikoen for å stå uten arbeid og utdanning i 20-årene ikke nødvendigvis forklares av å ha blitt straffet for lovbrudd, støttes av at man allerede før tidspunktet for det første lovbruddet kan se at de som senere blir straffet, og dem som ikke gjør det, følger ulike baner. Dette mønsteret gjelder alle aldersgruppene, men særlig dem som er straffet flere ganger i alderen 15–24 år. Blant jenter som blir straffet flere ganger og første gang ved 17-årsalder, stod 12 prosent hverken i arbeid eller i utdanning ved 16–17-årsalder. Blant menn i tilsvarende situasjon var andelen rundt 7 prosent og i den øvrige befolkningen rundt 2 prosent.

I Figur 4 undersøker vi på tilsvarende måte hvordan andelen som mottok bostøtte eller økonomisk sosialhjelp, utviklet seg i alderen 18–30 år. Tidligere forskning har pekt på at det å havne utenfor skole eller arbeidsliv er en av hovedårsakene til at unge mottar sosialhjelp, og at dette for mange skyldes en kompliserte livssituasjon med problematiske familieforhold, omsorgssvikt og barnevernsproblematikk (Bråthen, Hyggen & Nielsen 2016). Siden vi har vist at mange unge straffede har hatt utfordrende oppvekstkår, er det ikke overraskende at mange unge straffede mottar sosialhjelp og bostøtte. Det er likevel verdt å poengtere hvor utbredt og vedvarende mottak av disse ytelsene er blant unge lovbrytere. Rundt halvparten av alle kvinner som blir straffet flere ganger i alderen 15–24 år, mottok disse ytelsene i første halvdel av 20-årene, mens en tilsvarende andel blant menn var 17–27 prosent, avhengig av alder ved første lovbrudd. Andelen minker noe i løpet av 20-årene, men var fortsatt høy ved 30-årsalder (35–40 prosent blant kvinner og 14–21 prosent blant menn).

Kvalitativt ser vi tilsvarende forskjeller mellom de ulike gruppene av straffede som over. Andelen kvinner som mottok bostøtte eller økonomisk sosialhjelp, var høyere enn blant menn i alle grupper. Forskjellene mellom dem som blir straffet flere ganger, og andre er store, mens forskjellene mellom ustraffede menn og menn som blir straffet én gang, er minimale. Derimot er andelen som mottar bostøtte og sosialhjelp, vesentlig høyere blant kvinner som blir straffet én gang, sammenlignet med ustraffede kvinner.

Blant dem som blir straffet første gang ved 17-årsalder, var andelen som mottok sosiale ytelser, økende til 20-årsalder, før den flater ut og synker i andre del av 20-årene. Blant dem som blir straffet første gang ved 19- eller 21-årsalder, er andelen økende i årene frem til første straff, før den raskt flater ut og begynner å synke. Ser vi på mottak av sosiale ytelser ved 18-årsalder, er andelen høyest blant dem som blir straffet ved 17-årsalder, og lavest blant dem som blir straffet første gang ved 21-årsalder.

Merknad: Utvalget består av personer som er født i tidsperioden 1985–1988. Personer som er straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år, er registrert med alder på gjerningstidspunktet for det første straffede lovbruddet. «Øvrig befolkning» er resten av befolkningen i samme fødselskull. Figurene starter på 18 år fordi man ikke kan motta ytelsene før man fyller 18 år. Personer som ikke var bosatt i Norge, er ikke inkludert. Se Tabell 0–1 for størrelse på utvalgene. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

I Figur 5 undersøker vi på samme måte utviklingen i gjennomsnittlig yrkesinntekt i alderen 15–30 år. I alle aldersgruppene ser vi tydelige forskjeller i utviklingen i yrkesinntekt i 20-årene. Inntil 19-årsalder følger alle gruppene forholdsvis lik utvikling, men deretter øker forskjellene. Kvinner har svakere inntektsutvikling enn menn, og de som er straffet flere ganger, har en svakere inntektsutvikling enn dem som ikke er straffet eller bare er straffet én gang i alderen 15–24 år. Et interessant mønster er at straffede menn har en sterkere inntektsutvikling enn ustraffede menn i første halvdel av 20-årene. Dette skyldes at ustraffede menn i betydelig større grad deltar i høyere utdanning og dermed arbeider mindre. I slutten av 20-årene begynner de ustraffede å ta igjen dem som er straffet én gang, og de opplever trolig en høyere gjennomsnittlig inntekt etter 30-årsalder. Blant kvinner er ikke dette mønsteret like tydelig. Kvinner som er straffet én gang, har omtrent lik utvikling som ustraffede i første halvdel av 20-årene, men fra midten av 20-årene vokser inntekten til ustraffede kvinner raskere enn inntekten til kvinner som er straffet én gang.

Ved 30-årsalder tjener kvinner som er straffet flere ganger, i snitt halvparten av inntekten til ustraffede kvinner og 60–67 prosent av inntekten til dem som er straffet én gang, uavhengig av alder ved første straff. Blant menn er forskjellen mellom dem som er straffet én, og dem som er straffet flere ganger mindre.

Merknad: Utvalget består av personer som er født i tidsperioden 1985–1988. Personer som er straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år, er registrert med alder på gjerningstidspunktet for det første straffede lovbruddet. «Øvrig befolkning» er resten av befolkningen i samme fødselskull. Personer som ikke var bosatt i Norge, er ikke inkludert. Se Tabell 0–1 for størrelse på utvalgene. Kilde: Data på utlån fra Statistisk sentralbyrå.

Konklusjon

I denne artikkelen har vi analysert hva som kjennetegner dem som blir straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år, med utgangspunkt i et omfattende registerdatamateriale. Vi har også undersøkt hvordan livssituasjonen deres utvikler seg inntil 30-årsalder sammenlignet med deres ustraffede jevnaldrende. Vi har delt unge straffede inn i fire grupper etter hvorvidt de begikk det første lovbruddet de er straffet for, i alderen 15–17 eller 18–24 år, og om de er straffet én eller flere ganger for lovbrudd begått i alderen 15–24 år.

De aller fleste blir ikke straffet for lovbrudd begått i alderen 15–24 år (77 prosent), og blant dem som blir straffet, blir flertallet bare straffet én gang. Kvinner utgjør 20 prosent av alle straffede og er sjeldnere straffet flere ganger sammenlignet med straffede menn. Blant unge menn er 16 prosent straffet flere ganger mot 2 prosent av unge kvinner. Det er forskjeller i hvilke typer lovbrudd som blir begått av ulike typer av straffede. Blant dem som er straffet flere ganger, er det særlig høy forekomst av vold og mishandling, rusmiddellovbrudd og ordens- og integritetskrenkelser. De fleste lovbruddstyper er mindre vanlige blant kvinner enn blant menn, med unntak av rusmiddellovbrudd. Trafikkovertredelser er betydelig vanligere blant menn. Blant kvinnelige gjengangere er det særlig rusmiddellovbrudd og eiendomstyveri som skiller seg ut.

I tråd med tidligere forskning fra andre land finner vi en tydelig sammenheng mellom bakgrunns- og individkjennetegn og sannsynligheten for å være straffet. Unge som blir straffet, kommer i snitt fra familier med større utfordringer i form av foreldre med lavere utdanning og inntekt, høyere mottak av ytelser og som oftere selv har vært straffet, sammenlignet med ustraffede unge. Unge som blir straffet, har også i snitt dårligere skoleprestasjoner og har oftere mottatt barnevernstiltak i oppveksten. Alle disse nevnte kjennetegnene er i tidligere forskning enten direkte eller indirekte identifisert som risikofaktorer for utvikling av kriminell atferd (Aase mfl. 2020), og vår studie bidrar til å belyse forekomsten av disse risikofaktorene blant unge kriminelle i Norge. Funnene våre indikerer at mange av dem som blir straffet, antakelig har støtt på utfordringer tidlig i livet, og det er langt fra tilfeldig hvem som blir straffet for lovbrudd. Tilsvarende, og ikke overraskende, ser vi at unge som blir straffet for lovbrudd, i snitt har svakere livsløpsutfall utover 20-årene enn dem som ikke blir straffet. Straffede har i snitt lavere utdanningsnivå, deltar sjeldnere i utdanning og i arbeid og har lavere inntekt og høyere mottak av sosiale ytelser. Forskjellene vedvarer til 30-årsalder og trolig lenger.

Et viktig bidrag fra denne studien er at vi nyanserer det overordnede bildet av unge straffede ved å dele dem inn i grupper etter kjønn og deretter i fire grupper etter alder ved første straffede lovbrudd og antall straffereaksjoner i alderen 15–24 år. Gjennomgående ser vi at unge som blir straffet flere ganger, i snitt har dårligere oppvekstkår enn dem som bare blir straffet én gang. De som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, har oftere dårligere oppvekstkår enn dem som blir straffet første gang i alderen 18–24 år. Gjengangere med første lovbrudd i alderen 15–17 år skiller seg ut som gruppen med svakest oppvekstsvilkår og skoleprestasjoner. Dette mønsteret er tydelig blant både straffede menn og straffede kvinner, men straffede kvinner har i snitt en mer utsatt bakgrunn enn straffede menn.

Det er også tydelige forskjeller mellom de ulike gruppene når vi ser på livsløpsutfall gjennom 20-årene. Unge som bare blir straffet én gang, har utfall som ligner den ustraffede befolkningen mer enn unge som blir straffet flere ganger. Videre har de som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, en mer utsatt livssituasjon i 20-årene enn dem som blir straffet første gang i alderen 18–24 år, uavhengig av om de blir straffet én eller flere ganger. Forskjellene mellom dem som blir straffet første gang i alderen 15–17 år, og dem som blir straffet første gang i alderen 18–24 år, er imidlertid mindre enn mellom dem som blir straffet én, og dem som blir straffet flere ganger. Gjengangere som er straffet første gang i alderen 15–17 år, er de mest utsatte gjennom 20-årene, på samme måte som de også var gruppen med svakest oppvekstsvilkår.

Analysene av livsløpsutfall avdekker også betydelige forskjeller mellom menn og kvinner. Menn som er straffet flere ganger, har i snitt betydelig svakere livsløpsutfall enn ustraffede menn. Derimot har unge menn som bare blir straffet én gang, en utvikling som er tilnærmet lik den ustraffede befolkningen. Riktignok har unge menn som blir straffet én gang, noe lavere utdanningsnivå enn den ustraffede befolkningen, men de skiller seg ikke nevneverdig ut når det gjelder sannsynligheten for å stå uten arbeid eller pågående utdanning og mottak av sosiale ytelser. Dette kan tolkes som at det er godt mulig å finne tilbake på «riktig vei» etter et lovbrudd, så lenge det ikke blir et gjentakende mønster.

Kvinner utgjør et tydelig mindretall av de straffede, og i snitt har de også lavere omfang av kriminell aktivitet. Likevel har unge straffede kvinner en betydelig større risiko for uheldige utfall enn både straffede menn og ustraffede jevnaldrende. Dette er tilfellet både for kvinner som blir straffet én, og kvinner som blir straffet flere ganger, og ved alle målte livsløpsutfall, men risikoen er særlig stor blant kvinner som er straffet flere ganger. Vi kan ikke si med sikkerhet hva som er årsaken til at straffede kvinner opplever en såpass utfordrende situasjon i 20-årene. Våre analyser viser at straffede kvinner har en mer utsatt bakgrunn enn menn, og det kan i tillegg være forskjeller i oppvekstsvilkår som vi ikke kan observere. Fra tidligere studier vet vi for eksempel at de fleste kvinner i norske fengsler har vært utsatt for én eller flere former for overgrep i oppveksten, og at kvinnelige innsatte oftere har blitt mishandlet som barn og hatt foreldre med rusproblemer enn menn. Straffede kvinners relativt dårligere utfall kan også være en konsekvens av et dårligere oppfølgingstilbud. At straffeoppfølgingen for kvinner skiller seg fra den for menn, har vært tema i flere offentlige rapporter i Norge og er også kjent internasjonalt (Fair 2009). Dette blir blant annet poengtert i Sivilombudsmannens rapport fra 2016, hvor det kom frem at kvinnefengsler oftere er lokalisert i uegnede bygninger, og at kvinnelige innsatte har et betraktelig dårligere tilbud enn menn i løpet av soningen, i form av både arbeidstrening, uteområder og fysisk aktivitet. Videre ble det påpekt at kvinner risikerer å sitte i fengsler som ligger langt unna hjemstedet sitt, på grunn av få kvinneplasser (Sivilombudsmannen 2016). Unge soner riktignok sjelden i fengsel, men det er likevel mulig at oppfølgingen under straffegjennomføring i større grad er tilpasset unge menn, hvilket i sin tur kan bidra til at unge kvinner har dårligere forutsetninger for å lykkes i samfunnet etter gjennomført soning.

Dette er en beskrivende studie som undersøker hvordan unge straffede klarer seg i overgangen til voksenlivet sammenlignet med sine jevnaldrende som ikke er straffet. Funnene reflekterer trolig at de unge straffede i mange tilfeller har en mer belastet bakgrunn, og kan ikke tolkes som årsakssammenhenger mellom lovbrudd og straff og senere livsløpsutfall. Denne studien har likevel et viktig bidrag til litteraturen siden det ikke tidligere er vist på en systematisk måte hvem unge lovbrytere i Norge er, hvor utsatte de er, og hvor vedvarende problemene deres er.

Resultatene reiser også nye spørsmål som kan belyses i videre forskning. Viktige spørsmål for videre forskning er for eksempel hvilken rolle typen lovbrudd og/eller straffereaksjon spiller for videre livsløpsutfall, og hva som driver forskjellene i livsløpsutfall mellom straffedømte menn og kvinner. Fra et samfunnsøkonomisk og sosialpolitisk perspektiv fremstår det viktig å kanalisere ressurser til arbeid som kan forhindre at unge ender opp i kriminalitet. Det kan handle om forebyggende arbeid i oppvekst- og ungdomsårene, rehabiliterende arbeid som del av straffegjennomføring eller oppfølging av unge som har avtjent straff. Et viktig formål for videre forskning bør også være å øke forståelsen av hvilke tiltak som kan være til hjelp for unge med høy risiko for å havne på en kriminell bane, og hvordan disse tiltakene fungerer.

Vedlegg

Tabell 0–1. Antall personer i de ulike gruppene i analysene i Figur 3 til Figur 5