Vedtatt barnehagepolitikk har ikke rot i virkeligheten

Det har den siste tiden vært skrevet mye om problemer i barnehagene – rekrutteringsutfordringer, barnehagelærere som vurderer å slutte etter få år i yrket, frustrasjon over manglende forståelse fra politikere og beslutningstakere som sier at de ser utfordringene, mens barnehageansatte ikke opplever at de blir tatt på alvor, fordi ingen tiltak blir satt i verk. Hvis du kjører i 80 kilometer i timen i en 60-sone og blir tatt, får du en saftig bot. Det er vedtatt politikk. Men hvis en barnehage ikke leverer et pedagogisk tilbud som er i henhold til lov om barnehager og Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver (2017), skjer det ingenting. Det blir ikke engang meldt inn som avvik!

Årsaken til utfordringene

Barnehageansatte har lenge sagt ifra om at hos oss er mangelen på ressurser og rammevilkår roten til alle utfordringene vi har. Vi er for få på jobb, og barna får ikke det pedagogiske tilbudet de har krav på. Jeg selv har ikke tatt utdanning som barnehagelærer for å stå på et kjøkken og skure gryter samtidig som jeg vet at det er kun 1 voksen på avdelingen til å ivareta 18 barn. Jeg har tatt pedagogisk utdanning for å jobbe med pedagogikk.

Hvorfor lar vi dette skje i barnehagene våre når politikere og fagpersoner har utarbeidet planer og verktøy slik at vi kunne ha fylt barnehagene med alt det viktige innholdet Rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver har gitt oss? Dette innholdet er jo en gave til yrket vi er så glad i. Hvordan kan intensjonen om pedagogisk virksomhet i et inkluderende fellesskap for alle fungere, hvis virkeligheten ikke samsvarer med hvordan svært mange barnehagelærere opplever sin arbeidshverdag? Myndighetene, representert gjennom Stortinget og ulike regjeringer har i samarbeid med fagpersoner utarbeidet lover og styringsdokumenter som skal ligge til grunn for hvordan arbeidet i barnehagen skal gjennomføres – men det hjelper jo lite hvis man i barnehagene ikke har muligheter til å oppfylle de målene som er satt der.

Inkludering er et av de viktigste målene man skal jobbe for i barnehagene. Det bør ikke herske noen tvil om hva dette betyr i praksis. Enhver barnehageansatt og ikke minst barnehageeier som leser lovtekst og rammeplan, kan tilegne seg den kunnskap som skal ligge til grunn for å skape gode, trygge og inkluderende barnehager. Vi som jobber som pedagoger, er ikke ansatt for å drive barnepass. Vi har en pedagogisk utdanning for å kunne ivareta mandatet vi har fått – å sørge for at alle barna i barnehagen får et inkluderende og godt pedagogisk tilbud.

I lovteksten er det klinkende klart

I § 2 i barnehageloven står det at barnehagen skal sørge for at alle barn får være del av et fellesskap hvor barna får utfolde seg og kjenne på mestring og vennskap, og i § 42 står det at barna har rett på et trygt psykososialt miljø i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2005). Rammeplanen for barnehagens oppgaver og innhold (2017) sier at barnehagen skal legge til rette for at alle barn opplever at de er inkludert i et fellesskap. Selv om enkelte barn får et enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp, fritar ikke det personalet i barnehagen fra å jobbe for at også disse barna skal inkluderes i barnegruppen, og i det helhetlige pedagogiske tilbudet.

Utdanningsdirektoratet lanserte i 2022 Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis. Kompetanseløftet har som mål at ansatte i barnehager og skoler skal få styrket sin kompetanse slik at de kan sette inn tiltak og aktiviteter som fører til at alle barn får et inkluderende og helhetlig pedagogisk tilbud. Tanken er at det allmennpedagogiske og det spesialpedagogiske tilbudet må ses i sammenheng. For å gjennomføre dette arbeidet skal det settes av ressurser til å styrke kompetansen i barnehagene. Dessverre har ikke jeg verken hørt om eller sett en eneste ressurs eller bevilgning som kan avhjelpe det store behovet som finnes ute i barnehagene for å kunne oppfylle alle de gode intensjonene i dette kompetanseløftet.

Hva sier forskningen?

Det er ingen tvil om at det mangler flere ansatte, men også mer kompetanse og kunnskap om inkludering i barnehagene. Åström mfl. (2020) har gjennom sin forskning kommet frem til at barn i barnehager som ikke har tilrettelagte aktiviteter som de voksne tar initiativ til, er avhengig av at barna selv innehar sosial kompetanse til å initiere lekaktiviteter sammen med andre barn. Dette gjaldt særskilt i utelek. De voksne i de barnehagene de undersøkte, var i liten grad delaktig i barnas lek, noe som medførte at blant annet barn med lite utviklete språkferdigheter ofte gikk for seg selv og ikke var inkludert i barnehagens lekaktiviteter. Det førte til at mange barn for det meste lekte parallelt med andre barn, og ti prosent av barna var ikke delaktig i noen form for inkluderende aktivitet.

Almqvist mfl. (2018) undersøkte i sin forskning om barnehager oppfylte sine lovpålagte krav om at det pedagogiske tilbudet skal være tilrettelagt slik at alle barn skal ha de samme mulighetene for inkludering, utvikling og medvirkning i sin barnehagehverdag. Denne forskningen tok utgangspunkt i det pedagogiske tilbudet til barn med atferdsutfordringer. Forskerne så både på gruppen med barn som fikk spesialpedagogisk hjelp etter at eksterne aktører hadde vurdert barnet, og på barn som fikk oppfølging etter initiativ fra ansatte. Det viste seg at barna som forstyrret den frie leken, det vil si barn med atferdsutfordringer, fikk mer oppmerksomhet enn de barna som ikke gjorde det. Det helhetlige pedagogiske tilbudet var preget av barnas egen evne og ferdigheter til å igangsette sosiale aktiviteter som lek og utfoldelse sammen med andre barn. De ansatte involverte seg ikke i den frie leken, noe som resulterte i at barn som ikke ble vurdert av eksterne aktører eller de ansatte til å ha oppfølgingsbehov, fikk lite eller ingen oppmerksomhet fra personalet i barnehagen i frileken.

Hernes mfl. (2021) observerte i sin forskning hvordan inkludering påvirker barns tilhørighet i barnehagens fellesskap. Forskerne omtaler enkelte barn som «vandrere», som betyr at barnet i liten grad finner sammen med andre barn i lek, og som de ansatte i en hektisk hverdag overser. Det medfører at disse barna ikke får den oppfølgingen de hadde trengt for å bli inkludert, og derfor ikke opplever å være en del av et sosialt fellesskap.

Hernes og medarbeidere (ibid.) kom frem til at full bemanning i barnehagene kun var på rundt en time per dag. Dette viser at alle de fine ordene og målsettingene som politikere og fagfolk har oppfordret oss pedagoger til å gjennomføre, og som er bakgrunnen for at mange av oss ønsket å ta barnehagelærerutdanning, virker helt urealistisk å få til. Vi ønsker jo å jobbe med pedagogikk og inkludering. Konsekvensene av så liten bemanning i barnehagene blir jo til syvende og sist at dette vil gå utover barnas psykososiale helse i hverdagen, stikk i strid med alt hva politikerne har bestemt.

Barn har rett på et trygt og godt psykososialt miljø

Utfordringen i dagens barnehager, sett i sammenheng med den forskningen som jeg har vist til her, er hvilken kompetanse og mulighet ansatte har til å utføre inkluderingsarbeidet ute i barnehagene når bemanningen er så lav. Likevel må ansatte gjøre alt de kan for å fange opp barn som ikke er inkludert i barnegruppen, og som ikke opplever seg som en del av fellesskapet. Hvordan ansatte skal kunne se den enkelte i en hektisk hverdag, kan være en utfordring, derfor er det viktig at det er en kultur for og en målsetting om at det må jobbes kontinuerlig med det psykososiale miljøet slik at man på den måten kan en være i forkant og skape et så godt og trygt psykososialt miljø for alle barn som mulig (Kokkersvold, 2014).

Samspillet det enkelte barn har med barn og voksne i miljøet i barnehagen vil være avgjørende for hvordan barnet utvikler seg. Barnehagens inkluderende og pedagogiske praksis, eller mangelen på denne, vil påvirke barnets risiko for å utvikle psykososiale vansker mens det går i barnehagen, men også senere i livet. Det må til enhver tid vurderes om det skal settes inn tiltak som setter søkelys på det psykososiale miljøet. De barnehageansatte må ha et bevisst forhold til hvordan det psykososiale miljøet preger barna, og om hverdagen i barnehagen setter de enkelte barna som kan ha behov for tettere oppfølging, i sammenheng med hvordan en jobber med hele barnegruppen.

Barn er forskjellige, vi er alle forskjellige og opplever miljøet rundt oss ulikt. Det kan derfor være utfordrende å vite hvordan ulike risikofaktorer slår ut hos den enkelte. Det å begrense risikofaktorene for blant annet uønsket atferd er å være tålmodig med barnet, se barnet og anerkjenne barnets behov og meninger. Dette kan føre til at barnet blir mer kompetent når lignende situasjoner oppstår senere. Det vil si at barnet som individ utvikler en forståelse for miljøet barnet er en del av.

Det henger ikke på greip

Det er en frustrasjon hos mange barnehagelærere at det ikke er et samsvar mellom jobben de er satt til å gjøre, og de rammebetingelsene som finnes i barnehagen. Det er gjennom forskning avdekket store mangler i mange barnehager med hensyn til det pedagogiske tilbudet og målsettingen om et godt psykososialt miljø og inkludering av alle. Dette må politikere og skoleeiere i kommunene ta inn over seg.

Det er en klar sammenheng mellom ressurser og muligheten til å gi et kvalitativt godt barnehagetilbud til alle. Det bør blinke i flere varsellamper når mange barnehagelærere slutter i yrket og det samtidig er færre som søker seg til studiet. Det er også mange ferdig utdannede barnehagelærere som velger andre yrker. Spørsmålet er om politikerne er i stand til å se sammenhengen mellom det å få barnehagelærerne tilbake til barnehagene og å legge rammer for barnehagene slik at barnehagelærerne får jobbe med det de skal – pedagogisk innhold til barna slik at de trives, utvikler seg og senere er klare for tretten års skolegang.