Hvordan, hvor mye og av hvem bør skolen styres?

I slutten av mars inviterte Kunnskapsdepartementet ulike institusjoner til å foreslå ressurspersoner som kan hjelpe regjeringen med å lage antologier og det de kaller «veiledende innholdslister» til skolene.

Vil dette til syvende og sist hjelpe lærerne, eller gå på bekostning av friheten de fikk med de kompetansebaserte læreplanene som ble innført i 2006 og 2020?

En kompetansebasert læreplan er en læreplan som ikke lister opp innhold elevene skal lære, men kompetanser de skal utvikle.

Vi spurte Jonas Bakken, professor ved Universitetet i Oslo og faglig leder for Lektorprogrammet, og Thom Jambak, 2. nestleder i Utdanningsforbundet.

Dagens styringssystem i skolen består av kompetansebaserte læreplaner og en hel haug med tester og dokumentasjonskrav – i tillegg til det kompliserte hierarkiet mellom nasjonale myndigheter, kommuner, skoleledere og lærere.

Hvor reell er friheten lærerne skal ha fått de siste tjue årene?

– Kvaliteten har blitt svekket

– Nasjonale myndigheter har de siste tjue årene gitt lærere et stadig større profesjonelt handlingsrom, men mye av handlingsrommet blir påvirket, og innimellom overstyrt, av skoleeiere og ledelsen, sier Jonas Bakken.

Norskprofessoren er redd intensjonene bak nåværende læreplaner ofte kolliderer med den faktiske hverdagen i klasserommene, og at mål- og resultatstyringen har ført til et snevrere syn på hva resultater er.

Thom Jambak går så langt som å hevde at innføringen av målbare resultater har ført til en mer rigid og mindre kreativ læringsprosess i skolen.

– Vi ser at lærere bruker uforholdsmessig mye tid på vurdering, noe som går på bekostning av læring og trivsel. Kvaliteten på opplæringen har blitt svekket, sier han.

Paradokset er at tross innsatsen som er lagt i å heve kvaliteten på skolen, viser ikke testresultatene – både nasjonale og internasjonale tester – framgang.

Dannelse kastes ut med badevannet

Bakken og Jambak er redd dagens kompetansebaserte læreplaner ikke fanger opp den essensielle dannelses- og opplevelsesdelen av utdanningen.

– Læreplanene fokuserer i for stor grad på hva elevene skal kunne og prestere, men gir lite rom for den kulturelle og kreative opplevelsen som er avgjørende for en helhetlig utdanning, sier Bakken.

Han peker på at det internasjonale presset fra organisasjoner som OECD gjennom PISA-testene har påvirket norsk skolepolitikk uforholdsmessig mye.

– Det er blitt en frykt for hvordan vi skal komme ut av internasjonale rangeringer, som i sin tur fører til et overfokus på testing og resultater, forklarer han. – Dette skaper en situasjon der lærernes profesjonelle skjønn og kreativitet blir begrenset.

Når alle må stå til rette for nivået over

– Målstyringssystemet har skapt et stress i systemet om å levere resultater til nivået over: Læreren må stå til rette overfor skoleledelsen, skoleledelsen overfor kommunen, kommunen må stå til rette overfor staten, staten må igjen hevde seg i internasjonale tester, sier Bakken.

– Alle skal passe på at resultatene blir nådd, og kontrollere og rapportere. Det tar veldig stor plass, sier han.

Hvor god er koplingen mellom det som skjer i klasserommet og styringssystemet?

– Det er litt vanskelig å få tak, sier Jambak, – sammenhengen mellom selve læreplanene, styringssystemet og det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, som er alle disse testene og prøvene som man skal slå sammen for å få informasjon til å bygge utdanningspolitikk videre.

Jambak var selv lærer på en videregående skole i 2006 da den første reformen ble gjennomført. Hva skjedde med undervisninga hans?

– Den ble kjedeligere, sier han. – Først var jeg veldig besnæret av alle mulighetene som Kunnskapsløftet 2006 gav meg som lærer. Jeg følte på en veldig stor frihet og gledet meg til å begynne. Men etter hvert ble jeg mer og mer styrt, mista styrefarten som lærer.

– Norskfaget er spesielt utsatt

Begge mener norskfaget er spesielt utsatt for resultatorienteringen. I tidligere læreplaner var det en sterk vekt på innhold, kulturelle opplevelser og dannelse i norsk, noe som gjorde at elevene fikk tilgang til en bred litterær og kulturell arv, og opplevelser.

I dag dreier det seg mye mer om skriving og kommunikasjon.

– Norskfaget blir i større grad oppfattet som et ferdighetsfag, samtidig som de dypere litterære opplevelsene og det kulturelle perspektivet er blitt nedprioritert, sier Bakken.

– Det kan gjøre undervisningen mer ensformig og dermed mindre engasjerende. Et ensidig fokus på testing og resultatoppnåelse overskygger ofte de mer kreative og identitetsfremmende aspektene ved faget, sier Jambak.

Regjeringen ser nå ut til å ville bøte på dette ved å lage antologier og veiledende innholdslister for ulike fag på ulike trinn.

Kanon eller ikke kanon?

Danmark har en forskriftsfesta kanon i læreplanen, en liste over ni menn og én kvinne som alle dansker skal lese. Er dette en vei å gå?

– Problemet med sånne kanonlister er at, dels binder de lærerne for mye, i alle fall om de blir så lange og omfattende som de var her til lands på 1990-tallet, dels blir resultatet ofte dårlig litteraturundervisning, sier han og illustrerer:

– For å komme gjennom alle forfatterne, må du kanskje lese tre sider fra Sigrid Undsets Kransen og andre store klassiskere, kjapt lese et dikt av en eller annen 1700-tallsforfatter og så videre. Det blir ikke tid til å lese hele verkene grundig, til å få en god litteraturopplevelse og dyp litteraturundervisning.

Bakken ser heller for seg en forslagsliste à la det de har i Sverige, forslag som lærere kan støtte seg til.

Utdanningsforbundet er mer skeptisk.

– Vi har nylig drøfta spørsmålet om slike kunnskapslister, og hos oss er det veldig stor motstand, sier han og ber heller om ro rundt læreplanene nå. – De er ennå nye og er ikke engang ferdig evaluert enda.

Kunnskapsminister for et halvår

Hva er det første de selv ville gjort med innholdet i skolen, om de fikk makt og midler til det?

– Sørge for mindre klassestørrelser i videregående skole. Vi har en lærernorm i grunnskolen, men ikke i videregående skole. Det hadde gjort undervisningen bedre og gjort hverdagen bedre for lærere og elever, sier Jambak.

Bakken ville gitt skoler penger til å kjøpe inn læremidler.

– En stor feil med den siste læreplanreformen var at det ikke ble satt inn statlige midler i noe større skala for å oppdatere lærebøker og andre læremidler, sier han.

– Derfor går det mange elever rundt uten noen lærebok i det hele tatt, eller med lærebøker som tilhører en tidligere læreplan. Det er ikke bra, sier han.