Kan ord treffe en spiker? Om å skrive — for å bli bedre til å handle

Men når jeg etterpå har bedt noen av dem å forklare hvordan de får til noe av det som har imponert meg mest, da har jeg noen ganger kunnet iaktta følgende:

De blir ordknappe og virker plutselig noe keitete eller lett distanserte i forhold til det yrket de behersker meget godt. Om de likevel får til å sette ord på hvordan de handler, blir deres forklaring uansett mer oppstykket, mindre nyansert og variert enn når jeg ser dem i arbeid.

For øvrig har jeg merket meg at det er sjelden de sier noe om hvordan de utnytter sansene sine. Likevel er det tydelig at de løpende støtter seg på informasjo. fra sansene; det gjelder både øyne og ører samt inntrykk fra følelser i kropp, hender og hud og balansesansen.

Dette gjør at utøvelsen av mange yrkesfag vanskelig lar seg formidle ved hjelp av ord. Innholdet i faget læres derfor best i samspill med kyndige og veltrenede utøvere.

Kanskje er det slik at hender lærer best av andres hender, og at blikk lærer av andres blikk?

Min skepsis

Iakttakelser som dem ovenfor gjør meg skeptisk. Jeg blir skeptisk til hva det kan føre til om det fortsatt skal kreves at studenter i fagskolen må redegjøre skriftlig for det praktiske i arbeidet med hovedprosjektet.

Inntrykk fra mange av mine erfaringer med yrkesfag kan oppsummeres slik: Det kan være betydelig avstand mellom det å praktisere et fag og det å kunne skrive om det. Dette er med på å gjøre meg tvilende til å gjøre deler av et praktisk fag om til noe teoretisk og skriftlig. Skepsisen styrkes ytterligere når jeg i en veiledning for studenter i yrkesfag ser at det legges avgjørende vekt på egenskaper som til vanlig kjennetegner akademiske publikasjoner som master- og ph.d.-oppgaver (se bokomtale).

Utfordringen med skriftlighet

Er det mulig å lære praktiske fag ved å skrive om det? Dette er et åpent spørsmål, og jeg har verken et klart ja eller nei til svar. Dessuten er det sannsynligvis slik at et svar vil avhenge av hvilket yrkesfag det dreier seg om.

Dersom skrivingen i hovedprosjektet blir avgjørende, mener jeg det kan få uønskede konsekvenser. Her følger noen slike:

• Muligheten for at det skjer en forskyvning i vektleggingen i synet på av hva som er viktig i faget; fra å kunne utføre til å kunne sette ord på det som foregår.
• Muligheten for at kravet om praktisk yrkeserfaring for lærere svekkes. Altså at prioriteringen av det å kunne skrive indirekte kan bidra til å legitimere at lærere i faget selv har begrenset yrkespraksis.
• Muligheten for at interessen for og betydningen av modell-læring reduseres ytterligere. Dette til tross for at modell-læring, dvs. det å følge og ta etter den som kan mer, til alle tider har vært en avgjørende for å lære et praktisk yrke.
• Muligheten for at viktigheten av gode språk- og skriveferdigheter forsterkes. Både bøker, forelesninger og skriving vil ofte være til nytte for dem som skal lære. Likevel er ikke noe av dette et sikkert middel for å tilegne seg praktisk yrkesfaglig kompetanse.
• Muligheten for at de analoge sidene ved yrkesfaglig kompetanse svekkes, og at motoriske og direkte sanseerfaringer nedvurderes. – Det særegne ved mange yrkesfag kan falle bort. For ordene kommer til kort når det kommer til å beskrive mange former for fleksibilitet og kompleksitet. Ikke minst har språket den svakhet at ordene opptrer i rekkefølge, mens mange yrkesfag krever at kropp, blikk, følelser og hender koordineres samtidig.
• Muligheten for at studenter med utpreget legning for teori vil lede an i videreutviklingen av faget og hvordan det skal læres.

Mot de kritiske punktene ovenfor kan det reises en rekke innvendinger. Blant annet utvikler yrkeslivet seg mer og mer i retning av å ta i bruk metoder og redskaper som baserer seg på forskning, datateknologi og teoretisk kunnskap.

Hovedprosjektets verdi

Studentene skal planlegge, gjennomføre, rapportere om og evaluere et prosjekt. Til vanlig avsluttes arbeidet med en framføring og at studentenes prestasjon deretter blir vurdert av kyndige personer.

Jeg antar at hovedhensikten med prosjektet kan uttrykkes i to delvis sammenfallende formål: For det første skal studentene vise hva de allerede kan, og for det andre styrke sin kompetanse ytterligere ved å gjennomføre prosjektarbeidet. Når det kreves at det til et hovedprosjekt skal skrives en ganske omfattende rapport, da er det grunn til å spørre: Hvorfor er det ikke er tilstrekkelig at en gruppe studenter i praksis viser at de kan gjennomføre en yrkesfaglig jobb på en faglig tilfredsstillende måte? Hvilken eventuell merverdi tenkes det at rapportskrivingen skal kunne gi studentene?

Hva kan de skrive om?

For at hovedprosjektet skal gi merverdi for studentene: Hvilke konkrete krav skal en stille til den skriftlige framstillingen – når hensikten er at skrivingen skal bidra til å videreutvikle studentenes handlingskompetanse? Dette må være et kjernespørsmål.

For å finne svar bør en tenke gjennom hva en antar at en skreven oppgave eventuelt kan tilføre en praktiker – og som vanskelig lar seg oppnå alene gjennom praksis og undervisning. Videre kan det være fruktbart å ta stilling til hva som skal være den vesentlige forskjellen på en prosjektoppgave i et akademisk fag og et yrkesfag.

Heller ikke til disse spørsmålene har jeg gode svar, og endelige svar lar seg kanskje ikke finne. Uansett trengs det drøftinger, erfaringsutveksling og utviklingsarbeid.

Å stille krav til studentene om hva de skal skrive om, er å styre deres oppmerksomhet i retning av noe spesifikt en antar at er av særlig faglig verdi. Hovedprosjektet gir altså en anledning til å spore studentene til skjerpet faglig våkenhet underveis i arbeidet.

Nedenfor følger noen antydninger om hva dette kanskje bør dreie seg om.

Tentative forslag

Nedenfor trekker jeg fram et antall oppmerksomhetsområder. Disse antar jeg at vil være betydningsfulle under utøvelsen av mange yrkesfag. Skal hovedprosjektet bidra til praktisk kyndighet, tror jeg derfor at det kan være aktuelt å stille krav om at et eller flere av momentene nedenfor skal inngå i hovedprosjektet.

Oppsummert: Mitt forslag er å legge mindre vekt på en sammenhengende skriftlig framstilling. Krev heller at studentene redegjør kort for et utvalg av aspekter ved utøvelsen av sitt fag. Hvilke aspekter eller områder en skal lede studentenes oppmerksomhet mot, vil variere fra fag til fag. Jeg antar at oppmerksomhetsområdene vil være vesentlige for læring i de fleste typer yrkesfag.

Modeller – Modellæring dreier seg ikke bare om å følge med på hvordan dyktige yrkesutøvere utfører arbeidsoppgavene. Modellæring skjer også når det gjelder modellens holdninger til blant annet arbeidet og miljøet.

Oppfinnsomhet – Dette tematiseres gjerne i tilknytning til det som benevnes som kreative fag. Ikke alt kan læres på forhånd. Evne til oppfinnsomhet trengs i de fleste fag. Legges det for stor vekt på at mye skal gjøres på bestemte måter, kan det hindre studentens evne og mot til å bruke sin oppfinnsomhet.

Prøving og feiling – Å løse problemer ved hjelp av prøving og feiling har liten faglig prestisje og få talsmenn. Grader av prøving og feiling inngår likevel i de fleste typer problemløsning. Og da ikke som erstatning for anvendelse av faglig kunnskap. Det gjøres oftest ut fra faglige vurderinger.

Alternativer – Mange praktiske problemer kan løses på mer enn én måte. Det å veie mellom forskjellige mulige framgangsmåter og ulike mål vil ofte være lærerikt.

Tilbakemeldinger – Begrepet tilbakemelding brukes ofte om det lærere sier til en student om hans eller hennes arbeid. Men dette er en snever måte å forstå tilbakemelding på. Mange yrkesfag tilbyr og har innebygget muligheter for mer direkte tilbakemeldinger. Etter hvert som arbeidet skrider fram, vil en kunne se, kjenne eller merke hvor vellykket det er. Faglighet og evne til problemløsning består i stor grad av løpende å kunne tolke resultatene av egen innsats.

Ressurser – Med ressurser forstår jeg alt som kan være eller har vært til hjelp under problemløsningen. Det være seg teori, tidligere erfaringer, kontakt med andre fagfolk osv.

Brukervurderinger – Har en underveis eller etterpå mottatt reaksjoner fra dem som skal ha nytte av arbeidet? Hva har vært til hjelp?

Nysgjerrighet – Nysgjerrighet er trolig vår fremste kilde til læring, kunnskap og fornyelse. Dessuten gir nysgjerrighet energi og skjerper oppmerksomheten.

Opplistingen ovenfor gir en generell beskrivelse av det som kan være nyttige områder for oppmerksomhet i et hovedprosjekt. I praksis vil det være behov for ytterligere konkretiseringer og tilpasninger til det enkelte fag og de problemer studentene skal løse. Dette kan skje i form av stikkord eller spørsmål i en guide for hovedprosjektet.

Andre oppmerksomhetsområder kunne vært: materialkunnskap, miljøhensyn, framtidsmuligheter, innovasjonsbehov, samarbeid, ledelse, selvvurdering, ringvirkninger, særlig lærerike erfaringer m.m.

I begynnelsen var praksis

Når yrkesfag skal utvikles videre og praksis og teori møtes, da gjelder det å holde utgangspunktet klart: Praksis kommer først. Teori skapes gjennom abstraksjoner fra praksis. Derfra kan det igjen utvikles en mer omfattende teori, også teorier som kan bidra til endring av tradisjonell praksis.

Sammenfattet

Jeg ønsker med denne artikkelen å kaste lys over at det ikke er noen selvfølgelig positiv sammenheng mellom det å skrive og det å bli bedre til å praktisere. Mitt anliggende er kort. Dersom opplæringen og vurderingen av studenter i praktiske yrkesfag skal innbefatte skriftlige framstillinger, må alternative måter å skrive på prøves ut og valg kunne begrunnes godt.