Digitalt medborgerskap i fremtidens skole

Vi lever i en tid der debatten omkring digitalisering i skolen ofte henfaller til en polarisering mellom naiv teknologioptimisme og fastlåst pessimisme. Da kan det være nyttig å se utviklingen fra et faglig perspektiv.

Hva vet du om hvordan dine elever manøvrerer i det digitale landskapet? Hvor mange av dem er på sosiale medier, og hvilke bruker de mest? Har du snakket med dem om hvilke plattformer de bruker for å skaffe seg informasjon om nyheter? Da jeg pratet med elever og lærere på mellomtrinnet om dette, så jeg at mens skolen vektla «tilrettelagte» og alderstilpassa medier slik som Aftenposten junior og NRK Supernytt, fikk elevene i stor grad informasjon på egen hånd gjennom ordinære nettaviser og sosiale medier. Jeg var overrasket over i hvor stor grad de forholdt seg til nyhetsbildet daglig, og hvor aktive en del allerede var på sosiale medier. Samtidig som de ikke anså sosiale medier som en seriøs kilde til informasjon om samfunnet rundt seg, fortalte de likevel at de får mye informasjon om nyheter som «bare kommer opp» når de uansett logger seg på.

I beskrivelsene av fremtidens skole er det et sentralt poeng at selv om digital kompetanse også er fagovergripende og grunnleggende, har elevene behov for å utvikle digital kompetanse som integrert del av den faglige kompetansen (Kunnskapsdepartementet, 2018). I samfunnsfag kan dette særlig knyttes til demokrati og medborgerskap. Mye tyder på at en ikke kan si at innføring av digitale verktøy og hjelpemidler er positivt eller negativt i seg selv, men blir påvirket av og tilpasset gjeldende pedagogiske praksiser. Betydningen for læring har mye å gjøre med lærerens tilrettelegging og hvordan verktøy brukes. Som lærer er det derfor mer hensiktsmessig, eller i alle fall mer nyttig, å se utviklinga med et kritisk blikk ut fra didaktikk og læring, enn å velge side i en polarisert debatt.

Hva kjennetegner dagens barn og unge som digitale medborgere?

Diverse undersøkelser om barn og unges mediebruk, demokratiske kompetanse og digitale ferdigheter gir et interessant og sammensatt bilde av digitalt medborgerskap blant dagens skoleelever. Når jeg bruker begrepet digitalt medborgerskap her, så handler det om å ha mulighet til å delta aktivt i samfunnet, og om å ha innflytelse på demokratiske prosesser i digitale kanaler. Digitalt medborgerskap handler på den ene siden om inngangsbillett til denne arenaen, altså tilgang på nettbrett, datamaskiner og internett. På den annen side er det nødvendig med ferdigheter til å bruke slike verktøy og å kunne delta på ulike debatt- og kommunikasjonsplattformer. Det innbefatter også forståelse av hvordan økt digitalisering i samfunnet påvirker vilkårene for demokratiet og ytringer.

The International Civic and Citizenship Education Study (ICCS) ser på 9.-klassingers demokratiforståelse. Undersøkelsen viser at norske elever har høyt kunnskapsnivå og forståelse av demokrati, og at de har høy tillit til samfunnsinstitusjoner og en pliktetisk forståelse av å være en god medborger (Huang et al., 2017). Andre undersøkelser av ungdommers nettbruk tyder på at de har oppsiktsvekkende høy tillit til blant annet NRK (). Internett og da særlig nettaviser er i ferd med å ta over som de viktigste kildene for barn og unge til informasjon om politikk og nyheter.

Rollen til sosiale medier er særlig interessant. Ved 9-årsalder bruker omtrent halvparten av elevene sosiale medier, og når de er 13 år og eldre bruker så godt som alle det (Medietilsynet, 2018). Unge ser i liten grad sosiale medier som en arena for politisk deltakelse, og de deltar i liten grad i politisk debatt på nett. De oppgir at de synes det er ubehagelig med motstanden fra folk som er uenige med dem. De mener også at kvaliteten på debatter er lav (Ludvigsen, 2018). Men samtidig som elevene har lav tillit til sosiale medier, får de både bevisst og ubevisst informasjon om politiske saker og nyheter herfra. Mange sjekker sosiale medier før de går inn på redigerte medier, slik at de nyhetene de først oppfatter, kommer via for eksempel Snapchat, Instagram eller Facebook. Slik sett har sosiale medier sannsynligvis stor påvirkning på elevenes forståelse av samfunnet, til tross for at de anser debatten her for å holde etlavt nivå. Barn, som voksne, har ikke alltid kontroll over hva vi blir påvirket av.

Hvilken samfunnsfaglig digital kompetanse trenger elevene?

Som forsker i ulike klasserom opplever jeg ofte hvordan elevene har større kompetanse enn lærerne på bruk av digitale verktøy, rent teknisk. Det er elevene som ordner opp i klasserommet når det er krøll med internett, smartboardet krangler eller iPadene ikke virker. Barn i dag er digitalt innfødte; de har aldri opplevd en ikke-digital hverdag. En studie gjort ved Universitetet i Agder viste at både elevers og læreres bruk av digitale teknologier i samfunnsfag preges av at det settes likhetstegn mellom teknisk og faglig digital kompetanse (Austvik & Rye, 2011). Spriket mellom instrumentelle ferdigheter og en bredere samfunnsforståelse kan illustreres gjennom en debatt på NRK om ungdommers bruk av blogger, i sammenheng med kroppspress og ansvaret til såkalte «influensere». I bloggverdenen kan svært unge nå hundretusener av følgere gjennom evnen til å lage flotte og appellerende nettsider. Debatten mellom en av Norges mest populære unge motebloggere Kristine Ullebø og hennes feministiske motstemme Ulrikke Falch, var i stor grad preget av fokus på individets rettigheter til å ytre seg og ha frihet i det digitale rommet. Debatten skapte i ettertid mye engasjement blant ungdom.

Når fokuset sentreres rundt individuell frihet og hvordan følgerne selv (og eventuelt deres foreldre) har ansvar for å velge hva de lar seg påvirke av, viser det også en mangel på samfunnsmessig forståelse av fenomenet. For eksempel at en ikke kan styre eller være fullt bevisst på hvordan medier påvirker, eller makten som ligger hos kommersielle aktører som ønsker å markedsføre seg gjennom produktplassering i blogg. Hvordan kan medier påvirke oss ubevisst, og hvordan kan vi skille mellom redaksjonell tekst, personlig blogg og innholdsreklame? Hva forteller normalisering av plastisk kirurgi gjennom fremstillinger i sosiale medier om samfunnet? Denne typen digital kompetanse som handler om forståelse av sammenhenger mellom samfunnsutvikling, verdispørsmål og digitale medier, befinner seg nær kjernen av samfunnsfag. De tekniske sidene ved sosiale medier er noe de fleste elevene relativt enkelt greier å håndtere selv. For å forstå det innholdsmessige, det verdimessige og det samfunnsmessige som kommer til uttrykk gjennom en debatt som den over, trenger de derimot faglig støtte.

Kildekritikk: Pålitelige kilder eller kritisk søk?

Det står i utredningene om fremtidens skole at «Informasjon som er tilgjengelig digitalt, er i varierende grad kvalitetssikret og kan være publisert eller lagt ut av personer eller organisasjoner med andre formål enn å spre riktig informasjon» (Kunnskapsdepartementet, 2015, s. 33). Kildekritikk løftes gjerne frem i forbindelse med samfunnsfag, der en tenker seg at mange kilder kan være preget av verdimessige eller politiske interesser som ikke er gjort eksplisitt. Flere studier indikerer imidlertid at norske elever overvurderer egen evne til kildekritikk. Internasjonale undersøkelser som PISA og undersøkelser fra OECD viser at selv om vi i Norge har høy tilgang på digitale verktøy og medier i skolen, er kompetansen hos elevene variable, særlig den kildekritiske.

Et viktig poeng her er at kildekritikk ikke bare handler om å vurdere kilders pålitelighet, men også om faglige og analytiske kompetanser. Bevisst feilinformering, påvirkning og «fake news» er bare noen sider ved utviklingen i det digitale informasjonstilfanget. Det handler også om at når informasjons- og kildemangfoldet er så stort, har mange mulighet til å spre mangelfull informasjon uten å ha det som intensjon. Wikipedia kan være et eksempel. Det er demokratisk fordi hvem som helst kan bidra, men kan samtidig lett spre feilinformasjon. Antallet journalister går ned, og antallet informasjonsmedarbeidere og hybride nyhetskanaler som ikke følger Vær varsom-plakaten går opp. I samtaler med elever på mellomtrinnet opplever jeg at de har god kunnskap og bevissthet om at de ikke skal kopiere informasjon direkte fra nett, men heller skrive om med egne ord. De oppgir alltid kilder, og vet at SNL er mer anerkjent enn for eksempel Wikipedia, som er hyppig brukte kilder. Men selv om elevene er dyktige på å hente informasjon, antyder studier at få elever har dyp kunnskap om søk, og at de bruker et lite mangfold av kilder. Informasjonssøk handler for elevene tilsynelatende i stor grad om å hente ut «riktige» svar (Austvik & Rye, 2011).

Som et eksempel på hvor viktig det er å ha dypere søkekunnskaper, kan en for eksempel se på et kjapt søk på Google med søkeordene klimaendringer og menneskeskapt. Dette viste at 4 av de 10 første treffene er artikler eller innlegg som på noen måte omhandler klimaskepsis. Dette er et søkeresultat som ikke er i samsvar med den overveldende vitenskapelige konsensusen om menneskeskapte klimaendringer. Flere av disse sidene er fra troverdige aktører, for eksempel intervju med en klimaskeptisk forsker i en regional avis. Slik sett kan en se for seg at en elev som skal finne informasjon om menneskeskapte klimaendringer, vil kunne bruke bare denne ene kilden uten noen kritisk distanse. For å kunne faglig vurdere informasjonen, trenger eleven bakgrunnskunnskap om klimaendringer, kontroverser og prosessene med samling av forskning gjennom det internasjonale klimapanelet IPCC. Det er her viktig å ta med seg at i en samfunnsfaglig sammenheng er ikke vurderinger av kildenes pålitelighet tilstrekkelig. Samfunnsfag er prega av perspektivmangfold, og ikke nødvendigvis riktige svar.

Hvordan jobbe med elevenes digitale medborgerskap?

Ved kjernen av operasjonalisering av skolens demokratioppdrag er læring om kommunikasjon og diskusjon. Polarisert og usaklig debatt, populisme og manglende kvalitetskriterier for spredning av informasjon og nyheter gjør det desto viktigere å gi elevene erfaring med debatt og politisk samtale, og kritisk forståelse av kommunikasjon. Ikke minst er det et viktig aspekt at elevene avstår fra nettdebatt fordi de synes uenighet er ubehagelig eller anser meningsmotstandere som konkurrenter de må vinne over, heller enn å leve sammen med (). Dette er en utfordring for demokratilæring, og viser at elevene trenger trening i saklig debatt og det å håndtere perspektivmangfold.

Det er særlig to perspektiver på demokrati som her kan fremheves som nyttige verktøy for slikt arbeid med debatt, diskusjon og uenighet. Slike teorier er beskrivelser av «idealtyper» som ikke finnes igjen i ren form i samfunnet, men som kan brukes til å analysere ulike sider ved et demokrati. Disse kan også fungere som idealer/retningslinjer for undervisningspraksis.

Det første perspektivet er deliberativt demokrati, som særlig knyttes til teoretikeren Jürgen Habermas (). Kjerneideen for denne demokratiforståelsen er at samfunnsborgere gjennom offentlig diskusjon, skal komme til enighet, gjennom en felles aksept av det han kaller «det bedre argument». Slik sett blir det viktig å jobbe med diskusjon, og normer for saklighet og argumentasjon. Ytringer i sosiale medier og nettdebatt kan være gode utgangspunkt for å diskutere og problematisere normer for debatt, for eksempel hva som er saklig og usaklig, identifisere fenomener som stråmenn og tendensiøs argumentasjon, og diskutere den prinsipielle grensa mellom ytringsfrihet og personangrep.

Det andre perspektivet er radikalt demokrati, knyttet til Chantal Mouffe (2015), som mener at det er umulig å tenke seg en fullstendig konsensus i samfunnet fordi makt og konflikt alltid er til stede. Teorien er slik sett en kritikk av og videreutbygging av ideen om deliberativt demokrati. Politikkens praksiser og institusjoner må legge til rette for håndtering av konflikt på fredelige måter mellom motstandere som anerkjenner hverandre. Overført til klasserommet handler det om å håndtere uenighet på en sivilisert måte. Uenigheten er svært viktig for demokratisk kompetanse. har for eksempel pekt på hvordan vi gjerne er mer tilbøyelige til å få ekstreme meninger dersom vi diskuterer med folk som er enige med oss. Mye tyder på at eksponering for uenighet og ambivalens er helt avgjørende for å mestre et pluralistisk samfunn.

Digitale verktøy og sosiale medier, eller verktøy der en kan etterligne disse, er velegnet til å trene på uenighet. Ikke minst gir de muligheter til å strukturere diskusjon og å dele meninger effektivt og/eller anonymt i klasserommet. For eksempel kan det være nyttig å bruke digitale meningsmålinger i sanntid for raskt å få oversikt over fordelingen av klassens synspunkter. Dette kan en da bruke som utgangspunkt for videre diskusjon. Klassen kan for eksempel analysere fordelingen av svar sammen. Hvorfor fordelte svarene seg slik i vår klasse? Hvordan kan vi forstå dette i en større kontekst? og peker også på viktigheten av å kunne skille ytring og selvrepresentasjon for å stimulere debatt . Meningsdanning er viktig, men det er ikke alltid avgjørende eller fruktbart for klasseromsdiskusjon at alle fronter sin personlige mening tydelig. Her er også interaktive digitale tavler eller samskrivingsverktøy nyttig, der en kan få elevene til å skrive mer utfyllende meninger eller assosiasjoner om en sak anonymt, og bruke ytringene som utgangspunkt for videre diskusjon. Dette vil ofte kunne føre til at flere meninger og perspektiver kommer frem, enn gjennom tradisjonell klasseromsdiskusjon.

Hvordan sosiale medier kan brukes i undervisningen

Det ser ut til at det først og fremst er de ungdommene som er politisk aktive fra før, som bruker sosiale medier til politisk engasjement. Samtidig er det en positiv sammenheng mellom bruk av sosiale medier og samfunnsengasjement, slik som deltakelse i protestaksjoner. Mye av litteraturen på demokratiutdanning fremhever nettopp handlings- og deltakelsesdimensjonen. Sosiale mediers store innflytelse i dag tilsier uansett at elevene som del av en demokratiopplæring bør lære om sosiale medier og deres innflytelse på demokrati og medborgerskap. Men sosiale medier kan også være nyttige verktøy til bruk for faglig læring. Fordelen er at dette er plattformer i alle fall eldre elever føler seg hjemme på, mestrer og kjenner til. Det vil også være viktig at elevene har ferdigheter i å bruke disse etter hvert viktige verktøyene for demokratisk engasjement, om de skulle ønske det. Et eksempel på et prosjekt med bruk av sosiale medier til faglig læring, ble gjennomført av forskere ved Universitetet i Oslo i samarbeid med videregående skoler (). Elevene i klassen valgte seg en vane eller et aspekt ved hverdagslivet sitt som de skulle endre i mer bærekraftig retning for en periode på 21 dager. Livsstilsendringen skulle dokumenteres via oppdateringer i sosiale medier, slik som Instagram. Dette ble fulgt av faglige refleksjons- og informasjonsoppgaver. Gjennom dette brukes for det første et medium elevene forholder seg til i egen hverdag til å lære om bærekraftig utvikling. Samtidig reflekterer elevene over hvordan sosiale medier kan brukes til samfunnsengasjement, og hvordan de selv opplever dette.

Det er selvsagt utfordringer ved bruk av sosiale medier til faglig læring. For eksempel kan det innvendes at skolen trår inn på en arena som elevene ønsker å holde til fritiden, eller at det er problematisk at elevene eventuelt offentliggjør skolearbeidet gjennom deling. Ikke minst kan noe slikt vanskelig gjennomføres med yngre elever som er under aldersgrense for sosiale medier, eller der denne typen deling av andre grunner blir for krevende. For disse elevene kan det være nyttig å bruke verktøy som kan imitere sosiale medier. Her kan elevene for eksempel imitere en nettdebatt i klasserommet gjennom bruk av vegg- og tavleverktøy som Padlet. Elevene kan få i oppgave å legge ut innlegg om en sak med faglig innhold på veggen, og så kommentere på hverandres innlegg. Sidene kan så printes ut og henges opp i klasserommet for å illustrere at kommentarer på nett blir stående. Elevene kan variere mellom å skrive anonymt og med navn, og reflektere over hva dette betyr. De kan diskutere hvordan det oppleves å få kritiske kommentarer, og grensen mellom kritikk og usaklighet.

Trenger kompetanse for å se nyanser

Selv om bildet er sammensatt, er det i alle fall sikkert at digitalisering, og særlig sosiale medier, endrer vilkårene for og rammene rundt skolens demokratiopplæring og rollen som medborger i samfunnet. Slik sett er det viktig å se på mulighetene endringene gir for god opplæring, og samtidig bruke kritisk og faglig skjønn i møte med utviklingen – ikke bare ønske alt velkommen fordi det er nytt og spennende, eller avvise alt som ikke er gjennomforsket. I fagdidaktisk sammenheng trenger læreren her kompetanse og profesjonalitet til å kunne begrunne og forklare faglig bruken av digitale verktøy og medier, og å se hvordan bruken av slike verktøy kan bidra til å fremme eller hemme læring av spesifikke tema og i konkrete fag.

Forfatteravatar

Kristin Gregers Eriksen

Kristin Gregers Eriksen har internasjonal mastergrad i Culture, Environment and Sustainability fra Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Hun har erfaring fra undervisning på ulike trinn i skolen, og har flere års erfaring med å undervise samfunnsfag i grunnskolelærerutdanning. Eriksen er for tiden stipendiat i samfunnsfagdidaktikk ved Institutt for kultur, religion og samfunnsfag ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Der forsker hun på demokrati og medborgerskap i samfunnsfaget med fokus på grunnskolens trinn 1-7.

Litteraturhenvisninger

Elvestad, E., & Phillips, A. (2018). Misunderstanding news audiences: seven myths of the social media era. Routledge.

Eriksen, E.O., & Weigård, J. (1999). Kommunikativ handling og deliberativt demokrati : Jürgen Habermas’ teori om politikk og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget.

Iversen, L.L. (Producer). (2016, 28.09.2018). Uenighetsfellesskap – en inkluderende innfallsvinkel til medborgerskap Dembra - Faglige perspektiver på demokrati og forebygging av gruppefiendtlighet i skolen. Hentet fra: <http://dembra.no/wp-content/uploads/2016/09/Dembrahefte_2016_1.pdf>

Mathé, N.E.H., & Elstad, E. (2017). Elevers vurdering av politikeres bruk av sosiale medier i et postfakta-samfunn og implikasjoner for samfunnsfaget. Nordidactica, 3, 71-96.

Mouffe, C. (2015). Om det politiske (Vol. 67). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Sunstein, C. (2011). Going to Extremes: How Like Minds Unite and Divide. New York: Oxford University Press.

Sæther, E. (2017). Ungdommers meningsskaping i møtet med utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag. I: J. Bakken (red), Åpne dører mot verden. Oslo: Universitetsforlaget.

Foreslåtte artikler