Kritisk blikk på tidlig innsats

Tidlig innsats er blitt viktigere i barnehagen. Det kan også ha noen negative sider, mener forsker.

TEKST: SIW ELLEN JAKOBSEN

Ann Christin Nilsen har mange år bak seg som forsker på barndom og oppvekst. For noen år siden bestemte hun seg for å kikke nærmere på en vanlig antakelse, nemlig den at folks levekår kan forbedres om vi retter tidlig innsats mot små barn.

– Aust-Agder fylke satte i gang et forsøksprosjekt med tidlig innsats i to kommuner. Dette var midt i blinken for meg som forsker på barns oppvekst og møtet mellom familier og offentlige instanser som barnehager, NAV og barnevernet, forteller ­forskeren.

God start i livet

I korte trekk handler tidlig innsats om at alle barn skal få en god start i livet, og at sosiale ulikheter skal utjevnes. Barnehagen er blitt identifisert som en spesielt viktig arena for tidlig innsats. Men har denne satsingen på tidlig innsats også en bakside? Ja, mener Nilsen.

Hun har blant annet gjennomført individuelle intervjuer og fokusgruppe­intervjuer med folk som jobber i barnehagen, i barnevernet, i PP-tjenesten og på helsesta­sjonen. Hun har også deltatt på tverr­faglige møter mellom disse yrkes­gruppene. I tillegg har hun intervjuet ­kommunepolitikere som står bak satsingen i Aust-Agder, og gjennomført en spørreundersøkelse blant ansatte i barnehager og på helsesta­sjonene i to kommuner.

Ett av funnene hennes er at flere enn ni av ti barnehageansatte har vært bekymret for et barns utvikling. Like mange har vært bekymret for et barns omsorgssituasjon.

Dokumentasjon er blitt viktigere

For å finne ut hvilke barn som har en normal utvikling og en god omsorgssituasjon, og hvilke barn vi bør bekymre oss for, må de ansatte gjøre vurderinger. Men mange føler at de ikke har kompetanse på dette området. Derfor benytter de seg ofte av hjelpemidler når de skal vurdere barn. Det har vokst fram en stor ­industri som lager slike verktøy, ­mener Nilsen.

– Barnehagene har ligget etter når det gjelder profesjonalisering. Dermed har det blitt et marked for ulike modeller, tenkemåter og kunnskapssystemer. Men disse kan ikke erstatte det profesjonelle ­skjønnet, mener hun.

For dem som jobber i barnehagen, er dokumentasjon viktig for at de skal føle at de gjør en god jobb. Når noe dokumenteres, blir det mer «sant» og gir inntrykk av å være objektivt, selv om det ikke er det.

Barna blir standardisert

Dokumentasjonen er blant annet avgjørende for å få til et tverr­faglig ­samarbeid. Dermed skjer det ­implisitt en standardisering av barn, barndom og foreldreskap, mener Nilsen.

– De ansatte i barnehagen ­bruker disse verktøyene, noen ganger fordi de må og andre ganger fordi verk­tøyene oppleves som nyttige. Og ­innad i barnehagen er det egentlig ikke noe problem at de brukes. De ansatte der er jo opptatt av – og synes det er viktig – å gjøre en ­helhetsvurdering av barnet. Det er når bekymringene skal kommuniseres til andre, at det blir et problem. Da blir nemlig disse kartleggingene ganske sentrale. De som sitter utenfor barnehagen og bestemmer, det vil si politikere eller beslutningstakere, bruker disse verktøyene som grunnlag for beslutninger.

Treffer barn fra ressurssvake hjem

Forskeren var i utgangspunktet mest interessert i hvordan tidlig innsats blir gjennomført, da hun startet studien. Men etter hvert ble hun mer opptatt av hva tidlig innsats gjør.

– Helt konkret så jeg at varsellampene fort blir tent når barn -kommer fra bestemte hjem. Det er ofte hjem der det har vært endringer i form av for eksempel skilsmisse og arbeidsledighet eller problemer med rus. Men man blir ikke så lett bekymret når barn kommer fra ressurssterke familier med høy utdanning og god inntekt uten tegn på tydelige problemer. Dette skyldes for en stor del at problemene i disse familiene ikke fanges opp av verktøyene.

I de tilfellene der det likevel ­oppsto bekymringer rundt barn fra ressurssterke hjem, opplevde de ansatte at det var vanskelig å gjøre noe. Aksepterer man mer fra disse foreldrene fordi det er vanskeligere å ta opp bekymringer med dem? ­undres hun. Det var også vanskelig å gjøre noe med bekymringer for barn i ­innvandrerfamilier.

– På den ene siden ringer varsellampene med en gang når det gjelder disse familiene. På den andre siden er de ansatte veldig opptatt av å tolerere mangfold. Da begrunner de fort en annerledes oppdragelse med kultur.

Kan også være en god hjelp

Verktøy for å kartlegge barn kan være en hjelp når man skal ta beslutninger, mener Nilsen. – Det er liten tvil om at kartlegg­ingsverktøyene som nå brer om seg i barnehagene, har noe for seg. Faren med slike kartleggingsverktøy er imidlertid at de styrer blikket i visse retninger, og at man dermed risikerer å miste andre ting av syne.

Verktøyene må derfor brukes med kritisk distanse, oppfordrer hun. De gir nemlig ofte et skinn av ­objektiv­itet. Når noe er doku­mentert, tenker man at det er sånn det er. Men vi må ikke glemme at det er en ­subjektiv vurdering som ligger til grunn.

– Derfor synes jeg ikke vi bør ha altfor stor tillit til denne typen verktøy, sier hun. Når det gjelder kartlegging av språk for eksempel, er det konkrete mål på hva barnet skal kunne på visse alderstrinn. Men mange av dem hun intervjuet, vet at ikke alle barn utvikler seg helt likt. De mener at mye går seg til etter hvert. Det er også viktig kunnskap.

Oppfordrer til kritisk tenkning

Barnehagen har de siste tiårene gått fra å være en nesten helt usynlig samfunnsinstitusjon til å bli en viktig aktør som samfunnet ønsker å bruke til å oppfylle flere mål. Nilsen mener at de som jobber i barnehagene, bør være mer kritiske til denne utvik­lingen. De bør hente fram sin egen profesjonelle selvtillit.

De som jobber i barnehagene, har som regel bred kunnskap om barna, og forståelsen av hva som faller ­innenfor rammen av det som er normalt, er vid. Motviljen mot å stigmatisere barn er stor. Men de barnehageansatte er ­samtidig lojale mot systemet og ­bruker kartleggingsverktøyene ­likevel.

– Gjennom utdanningen bør de ha tilegnet seg kunnskap som gjør at de kan ta mange av disse beslutningene uten verktøyene. De ansattes profesjonelle arbeid handler mye om å forvalte viktige verdier som har sine røtter i omsorg og verd­settelse av barns naturlige utvikling. Disse reflekteres ikke nødvendigvis i en styringsideologi som bygger på en markedslogikk hvor målet er å produsere gode samfunnsborgere, avslutter Nilsen.

Litteraturhenvisninger

Nilsen A.C. E. (2017). Bekymringsbarn blir til: En ­institusjonell etnografi av tidlig innsats som styringsrasjonal i barnehagen (doktoravhandling i samfunnsvitenskap). Kristiansand: Universitetet i Agder, Fakultet for samfunnsvitenskap.

https://www.nb-ecec.org/no/artikler/article-1551349316.85

Foreslåtte artikler